 |
|
|
|
|
Villrein i Hedmark – villere enn man har trodd
Våren 2005 vil Miljøverndepartementet komme med en nasjonal tiltaksplan for å stoppe tap av biologisk mangfold innen 2010. Dette er oppfølgeren av et vedtak på FNs toppmøte i Johannesburg i 2002. Norge er det eneste landet i Europa som har bevart rester av opprinnelige europeisk tundrarein. Det har vært en vanlig oppfatning at villreinen i Norge er så oppblandet med tamrein at den ikke kan regnes som villrein lenger. Den nylig utgitte rapporten fra NINA slår fast at dette er feil. Forsker Knut Røed ved Norges veterinærhøgskole tar livet av denne myten. En stor utredning, der arvestoff som finnes utenfor cellekjernene er undersøkt, viser at villreinen i Sør-Norge har det samme genetiske materialet som er funnet i arkeologisk materiale fra Hardangervidda. Forskerne har også funnet ut at villreinen på Dovre og villreinen på Hardangervidda ikke har blandet seg med hverandre gjennom årene. Denne kunnskapen gjør at vi har et enda større ansvar for å forvalte villreinen i Sør-Norge enn vi tidligere har trodd.
En mester i tilpasning Pelsen er spesiell fordi hårene er hule og står tre ganger tettere enn hos andre pattedyr. Dyrene er dermed så godt tilpasset kulda at de ikke trenger å øke stoffskiftet før temperaturen nærmer seg minus femti grader Celsius. Klovene er delvis dekket av pels om vinteren og er brede slik at de gir stor bæreflate på snøen. Beina har et spesielt varmegjenvinningssystem som minker varmetap. De er gode svømmere og flyter lett på grunn av de hule hårstråene. Gevirsyklusen i løpet av året er bemerkelsesverdig. Dyr med størst gevir har høyest rang. Bukkene bærer fram nye gevir hver høst. Den sterkeste bukken med det størst geviret vinner over rivaler og simlenes gunst. En bukk kan holde tjue til tredve simler og har et svare strev med å holde andre bukker unna samt å bedekke alle simlene på det mest gunstige tidspunktet. I denne tiden spiser ikke ”haldaren”, som slike bukker kalles. Ikke sjelden er de så utmattet etter parringssesongen at de bukker under i løpet av vinteren. Bukkene mister geviret midtvinters. Simlene bærer gevir hele vinteren igjennom helt fram til kalvingen er over i mai-juni. Slik kan hun dytte bukkene unna så snart de har skrapt seg ned til maten og dermed sikre næring til kalven hun bærer. Fjorårskalvene har to små pigger den første vinteren. Simlene og ungdyrene lever atskilt fra bukkene fra tidlig vår til parringen starter i oktober. Om vinteren er flokkene store. Slik er det lettest å unngå rovdyr og sikre overlevelse. Kalvingen skjer på skjermede lune plasser høyt til fjells der det er godt beite med snøleier i nærheten. Tidspunktene i forplantningssyklusen avhenger av beitemulighetene. Dårlig tilgang til vinterbeite fører til dyr i dårlig kondisjon, med sein bedekning og sein kalving. Det igjen fører til dårlig utnytting av vårbeiter («beitesyndromet»). På grunn av reinens arealkrevende levesett er oppsplitting og nedbygging av fjellområdene en av hovedtruslene mot villreinstammene i Norge. Villrein i Hedmark – statistikk Villreinen lever i områder som knytter sammen flere kommuner og fylker. Rondane-stammen har leveområde i Hedmark og Oppland. Forelhogna-stammen finner vi i grenseområdene mellom Sør-Trøndelag og Hedmark. Knutshø-populasjonen lever i Oppland, Sør-Trøndelag og Hedmark. Reinstammen i Sølenkletten og Tolga Østfjell holder til bare i Hedmark. I Hamar ble det i 2003 felt 13 rein og i Ringsaker 12. Det er felt om lag 1000 dyr årlig i Hedmark de seinere årene. I 2003 ble det tillatt felt 737 dyr. Historikk og genetikk
Europeisk tundrarein var hovednæringen til de første europeere. Utgravinger viser at reinen var hovedføde i lange tider. Reinen ga mat, klær og redskaper. Befolkningen fulgte etter reinen etter hvert som den fulgte iskanten som trakk seg tilbake etter siste istid. .Reinen er det eneste gjenlevende av dyrene som ble avbildet i hulen for 30 tusen år siden.. Det bør derfor ikke være vanskelig å få gehør for at vi i Norge har en spesiell forpliktelse i å ta vare på den siste villreinen i Europa.
Genetiske undersøkelser viser at reinen i Hedmark har innvandret fra Beringia (jf. Beringstredet). Under siste istid for ca. 10 000 – 100 000 år siden, var reinens utbredelse begrenset av isbreene som dekket store deler av Europa. Beringia-reinen levde i et stort isfritt område som strakk seg fra Sibir, gjennom Alaska og Yukon, ned til Mackenzie-elven. Her levde det også kameler og sabeltanntigre.
Det genetiske materialet i villreinstammen i dag er det samme som er funnet i arkeologisk materiale av reinsdyr på Hardangervidda. Forskerne har funnet at villreinen på Dovre og Hardangervidda ikke har blandet seg med hverandre gjennom årene. Trolig vandret reinen på Dovre og i Snøhetta-området inn østfra, mens villreinen på Hardangervidda fulgte iskanten da breene trakk seg tilbake.
Spor etter villreinfangst i Hedmark
Nedgang i bestanden på grunn av utbygging
Jegerne er heller ikke lenger den eneste aktøren i villreinfjellet. Nye aktivitetstyper, med luftsport og delvis motorisert utstyr øker aksjonsradien til mennesket. Salget av snøskutere er doblet de siste ti årene. Salget av andre terreng-gående kjøretøy er tidoblet. Internasjonalt er det økt interesse for villmarksopplevelser. Norge ble i mars 2004 kåret til verdens beste reisemål av tidsskriftet National Geographic Traveller. Årsaken er det særegne naturlandskapet, aktive lokalsamfunn, få tekniske inngrep i naturen og kulturlandskap i aktiv bruk. Det som verdsettes er kombinasjonen natur-kultur. Vi i Hedmark har et særskilt ansvar for å ta vare på denne historiske arven som villreinen er – det er en internasjonal forpliktelse. Det er ikke mulig uten å ta hensyn til reinens behov for store sammenhengende leveområder.
Levende fjell – levende bygd. Håndtering av allmenn ferdsel Utbygging og aktivitet i villreinens områder må begrenses og styres
Hvordan få til en bærekraftig utvikling for Europas siste villrein?
Bevaring av villrein trenger ikke gå på bekostning av virksomheten i bygdene omkring våre villreinfjell. Det må legges til rette for at bevaring av villrein er med på å øke kvaliteten og verdiene på varer og tjenester i disse bygdene. Dette kan gjøres ved å innføre en sertifiseringsordning for reiselivsprodukter i og omkring villreinfjellene. Det foreslås opprettet et sertifikat for virksomheter som forvalter villreinen godt. Et lettkjennelig symbol knyttes til dette kvalitetsstemplet.
En oppfordring Ruth Borvik, Naturvernforbundet i Hedmark
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
