Nærgående ulv: Myten om unormal adferd.

Ulven (Canis lupus) har gjennom flere hundre år vært fryktet og forfulgt av mennesker. På grunn av denne forfølgelsen ble de resterende ulvestammene fortrengt til de mest uberørte villmarksområdene i Nord-Amerika og de områdene i resten av verden hvor det fantes få eller ingen mennesker. Konsekvensen av denne intensive jakten var at de få stammene som overlevde var dyr som viste stor frykt for mennesker. Møte mellom ulv og menneske var derfor sjelden og konfliktpotensialet lavt. Opprinnelig fantes ulven over hele den nordlige halvkule i områder der det fantes store hjortedyr. I temperaturer fra – 40°C til + 40°C, fra Mexico og India til Nordpolen. Ulven kan tilpasse seg de fleste naturtyper, og er sannsynlig et av de mest tilpasningsdyktige pattedyr vi har. Kontrasten mellom "villmarksulven" i Alaska, som jakter Caribou og "søppelulven " i Romania, som leter etter mat på søppeldynga, vitner om dette. Men på grunn av at ulven var fortrengt til utilgjengelige villmarksområder, har det vært en generell oppfatning både blant lekfolk og allmennheten, at ulven er et dyr som foretrekker villmark. Forskning på ulv begynte først på 1960-tallet, i USA. Tidligere var all informasjon basert på folkesnakk, bortsett fra én undersøkelse av ulver fra Mt. McKinley i 1944. Etter at ulven fikk vernestatus rundt om i verden på 1970-tallet, begynte den å kolonisere mange nye områder. Til å begynne med rekoloniserte den områdene i nærheten av sine tidligere villmarksområder. Dette forsterket oppfatningen om at ulven er en villmarksart. Men det viste seg etter hvert at ulven tilpasset seg de fleste naturtyper og miljøforhold. I løpet av de siste tiårene har kunnskapen om ulven økt betraktelig. Men fortsatt har de fleste en oppfatning av at ulven hører villmarka til. Dette er kanskje en av grunnene til at folk føler frykt når ulv etablerer seg eller observeres nær bebyggelse. Det blir i disse tilfellene ofte snakket om unormal adferd. Men det er en feil framstilling, fordi ulven etablerer seg der det er tilgang på vilt og i særdeleshet elg. Når vi i Sør-Skandinavia har verdens tetteste elgstamme, sier det seg selv at ulven finner gode områder å etablere seg i her. Siden bosettingsmønsteret i Norge er så spredt, er det derfor naturlig at det også vil etablere seg ulveflokker i nærheten av bebyggelse. Samtidig har man mange eksempler på at ulv trives godt i nærheten av søppelfyllinger, avfallshauger og nedgravde skrotter der den har lett tilgang til mat. Vi må huske at ulven delvis er en åtseleter som kan leve på et kadaver over lengre tid og derfor ikke er avhengig av å nedlegge et bytte hvis den allerede har tilgang på mat. Dette har ført til at det i visse områder finnes ulv som spesialiserer seg på å finne næring på avfallsplasser i nærheten av bebyggelse, mens i andre områder finnes ulv som utelukkende jakter på viltarter.

At enslige ulver observeres i nærheten av bebyggelse, tyder ikke på en unormal adferd. De fleste observasjonene gjøres på vårparten, svært sjelden om høsten. Det er om våren at unge ulver på 1-2 år, oftest hanner, bryter opp fra flokken og legger ut på vandring. De er uerfarne og svært nysgjerrige, og har ikke utviklet en naturlig frykt for mennesker ennå. De har ofte en litt "leken" og "klumsete" framtoning, noe som også observeres hos valper av tamhund. Det er altså denne atferden man oppfatter som unormal. Den nysgjerrige atferden er et resultat av behovet og viktigheten av å lære omgivelsene å kjenne, som en del av kampen for tilværelsen. Denne erfaringen kan være noe av årsaken til at man sjeldnere observerer ulv på høsten, rett og slett fordi ulven har utviklet respekt og frykt for mennesker. Det er så langt ingen grunn til å påstå at ulv har vist adferd i Norge ut over hva som kan forventes.

Det er ennå mye vi ikke vet om ulven, og det er derfor uheldig å komme med bastante uttalelser om hvordan en "normal" ulv skal oppføre seg. Særlig siden man i Norge svært sjelden ser ulv, og dermed har et meget begrenset referansegrunnlag. Framtiden og erfaring vil forhåpentlig gi oss et så riktig bilde av ulven som mulig, slik at vi på beste måte kan tilpasse oss dette svært fasinerende dyret.

Kilde: L. David Mech: The challenge and opportunity of recovering wolf populations. Conservation Biology, Pages 270-278. Volume 9, No.2, April 1995.