Du er her:

Erik Solheim under et seminar Naturvernforbundet avholdt om de internasjonale klimaforhandlingene i 2009.

Erik Solheim under et seminar Naturvernforbundet avholdt om de internasjonale klimaforhandlingene i 2009.

- Dette kan du gjøre, Solheim!

Miljøvernminister Erik Solheim sier i Dagsavisen 16. august at det må være opp til de store utviklingslandene å sørge for framgang i de fastlåste forhandlingene om en ny klimaavtale. Naturvernforbundet mener at det smaker av ansvarsfraskrivelse å overlate jobben til utviklingslandnee, og foreslår tre ting Solheim kan gjøre for å bidra til en sterk og rettferdig klimaavtale.

Flere beregninger viser at de løftene som rike land la fram i København faktisk vil gi lavere totale utslippsreduksjoner enn løftene fra utviklingslandene. Også målt opp mot forskernes anbefalinger er de rike landenes utslippsløfter så langt helt utilstrekkelige. I denne situasjonen kan man ikke legge ansvaret for framgang i klimaforhandlingene på utviklingslandene, mener leder Lars Haltbrekken i Norges Naturvernforbund.

- Skal vi få en sterk og rettferdig klimaavtale er det først og fremst de store industrilandene som må øke klimaambisjonene sine. Solheim har rett i at Norge ikke kan få til alt, men det er likevel mye regjeringen kan gjøre, mener Haltbrekken. Han peker særlig på tre ting:

1. Stabil finansiering av klimatiltak i fattige land, i tillegg til egne utslippsløfter: Med Jens Stoltenberg som en av to ledere for FNs rådgivende gruppe for klimafinansiering, har Norge en kjempemulighet til å skape enighet om hvordan man kan sikre finansiering av klimatiltak i fattige land. Auksjonering av utslippsrettigheter, avgifter på internasjonal transport og finanstransaksjoner er tema denne gruppa skal diskutere. Norge må arbeide for at disse forslagene får så bred støtte som mulig, særlig i andre rike land, som ofte har vært skeptiske til slike ideer.

Mange utviklingsland frykter at kvotehandel vil få en for stor plass i forslagene fra Stoltenbergs finansieringsgruppe. Dersom rike land får utslippskvoter (såkalte "offsets") som motytelse for å finansiere klimatiltak i fattige land, blir ikke de totale utslippsreduksjonene store nok, og rike land slipper unna med å oppfylle to løfter til prisen av ett. Dette må Stoltenberg ta hensyn til i arbeidet med å lede FN-gruppa for klimafinansiering.

2. Legg press på EU-land for økte klimaambisjoner:
Mangelen på ny klimalovgivning i USA er en av hovedgrunnene til de lave forventningene til klimatoppmøtet i Cancun. Men også andre store industriland har lagt fram for svake utslippsmål, og mangler den politiske viljen til å øke dem. Norge har få påvirkningsmuligheter overfor USA, men desto større muligheter til å legge press på våre europeiske naboer for at EU skal øke sitt utslippsmål fra 20 til 30 prosent. Foreløpig har dette vært holdt igjen av EUs "klimaverstinger" – land som Polen, Italia og Tsjekkia. Solheim bør bruke tid på å møte europeiske kolleger, og bruke Norges mål om 30-40 prosent utslippsreduksjon innen 2020 for å legge press på EU til å øke sine mål.

3. Krev større innsats fra Russland:
Blant industrilandene med de aller dårligste klimamålene finner vi Norges nabo i øst. Russlands mål er å holde sine utslipp 25% under 1990-nivå i 2020. Men landets utslipp er i dag 37% under 1990-nivå, og vil ifølge ulike studier øke med 2-12 prosentpoeng de neste ti åra. Russlands svake utslippsmål vil dermed kunne gjøre det mulig for landet å øke sine utslipp kraftig, og fortsatt ha kvoter til overs som de kan selge til andre land. Dette er ikke akseptabelt. Solheim og Støre må bruke Norges tette forhold til Russland og den økende klimabevisstheten som følger i kjølvannet av sommerens ekstremvær rundt Moskva til å presse på for økte klimaambisjoner.