Hvor bindende blir en ny avtale?
Hva mener verdenslederne med "en ny klimaavtale"? En erklæring med store ord, som ikke forplikter landene til å gjennomføre det de sier de skal? Eller en folkerettslig bindende avtale som kan straffe land som bryter forpliktelsene sine?
Hvilken juridisk status den nye klimaavtalen skal ha, kan høres ut som et formalistisk spørsmål. Men det er diskusjonen om juridisk form som avgjør hvor sikre vi kan være på at avtalen faktisk blir gjennomført. Klimakonvensjonen og Kyoto-protokollen er begge folkerettslig bindende, og forplikter landene til å gjennomføre det de har lovt. København-erklæringen, som ble resultatet av COP 15 i København, er derimot en frivillig, politisk avtale. Her er de tre viktigste stridstemaene i diskusjonen om den nye avtalens juridiske form:
|
Mer om juridisk form på avtalen Faktaark: Veien til en ny klimaavtale (PDF) Naturvernforbundets forslag til videreføring av Kyotoprotokollen (PDF) |
1. Hvor forpliktende skal målene være?
I Kyoto-avtalen kan land som ikke når utslippsmålene sine bli etterforsket og "dømt" av FN. Selv om konsekvensene av en dom er små, regnes Kyoto-avtalen for å være en av de mest forpliktende miljøavtalene som finnes. Utviklingslandene, sammen med blant andre EU og Norge, ønsker at en ny avtale skal være like bindende for rike land. USA ønsker derimot at den nye avtalen bare skal være en oversikt over hva hvert enkelt land har tenkt å gjennomføre, at landene fritt skal kunne endre målene, og at det ikke skal få noen konsekvenser dersom de brytes.
2. Hvor stor forskjell skal det være på rike og fattige land?
USA, Japan og andre store rike land ønsker et system som er mest mulig likt for alle. Spesielt opptatt er USA av at Kina og andre voksende utviklingsland skal være like forpliktet som dem selv. Utviklingslandene vil på sin side videreføre Kyoto-avtalens system med forpliktelser for rike land, mens klimatiltak i fattigere land skal gjennomføres frivillig eller finansieres av industrilandene.
3. Framtiden til Kyoto-avtalen
For utviklingslandene er det viktig å beholde Kyoto-avtalen, slik at industrilandene som har forpliktelser der fortsetter med det også etter 2012. Det betyr at den nye klimaavtalen i praksis deles i to: Den ene (Kyoto) med forpliktelser for alle rike land unntatt USA, og den andre (en ny avtale) med USAs forpliktelser, utviklingslandenes utslippsmål og nye mekanismer for finansiering, klimatilpasning osv. Japan, Russland og Canada vil derimot ha en samlet ny avtale med mest mulig like regler for alle, og fjerne Kyoto-avtalen. Norge og EU er åpne for å videreføre Kyoto-avtalen, og kan godta en løsning både med en og to nye avtaler.
<< Tilbake: Andre viktige tema i forhandlingene
Artikkelen ble sist oppdatert: 06.12.2010
