Toppmøtet på Bali bestemte at utviklingsland i framtiden skal redusere sine klimagassutslipp, under forutsetning av at de rike landene bidrar med finansiering. Fram mot København-toppmøtet i 2009, der en ny klimaavtale etter planen skal komme på plass, blir dette spørsmålet blant de viktigste og vanskeligste. Under klimaforhandlingene i Bonn, Tyskland, denne uka, ble en rekke forslag til finansiering av klimatiltak presentert. Dette er noen av dem:
- Mexico foreslo et internasjonalt klimafond, kontrollert av FNs klimakonvensjon, som skal finansiere både utslippsreduksjoner og tilpasningstiltak. Rike land og mellominntektsland betaler inn til fondet med utgangspunkt i for eksempel landets BNP eller utslipp per innbygger, og pengene brukes til prosjekter i både utviklingsland og mellominntektsland
- Norge gjentok sitt forslag fra Bali om å auksjonere noen av utslippsrettighetene i en ny klimaavtale, og å bruke inntektene fra auksjonen til tilpasningstiltak i utviklingsland
- Kina foreslo at de rike landene forpliktes til å bidra med en fast prosent av BNP, og at midlene kontrolleres av FNs klimakonvensjon
- Sveits la fram et forslag om å ilegge en global avgift på alle klimagassutslipp over en viss grense. Hvert land vil kunne slippe ut opptil 1,5 tonn CO2 per innbygger gratis, men alle utslipp over dette vil koste US$ 2 per tonn
- Sør-Korea foreslo at utviklingsland som reduserer sine utslipp skal få tildelt utslippskreditter for dette, samtidig som de rike landene tar på seg større reduksjonsforpliktelser slik at de vil måtte kjøpe disse kredittene
Alle disse forslagene vil sannsynligvis diskuteres og videreutvikles i de 18 kommende månedene fram mot København-toppmøtet. Spørsmålet er først og fremst hvor store finansieringsforpliktelser de rike landene er klare for å påta seg. USA snakker for øyeblikket mer om åpne markeder og å legge til rette for private investeringer, enn om å bidra med penger til utslippskutt i utviklingslandene. Et annet viktig spørsmål er hvordan eventuelle fond og andre økonomiske overføringer skal styres.
Dersom det skal være mulig å stoppe temperaturstigningen under 2°C, må utslippene av klimagasser reduseres kraftig - sannsynligvis opp mot 85 prosent innen midten av århundret. For å få til dette må utslippene reduseres både i rike og fattige land. I dag kan rike land som har en utslippsforpliktelse i Kyoto-avtalen velge hvor mye av denne forpliktelsen de vil oppfylle ved å redusere utslippene på hjemmebane, og hvor mye de vil oppfylle ved å betale for utslippskutt i utviklingsland, gjennom den såkalte grønne utviklingsmekanismen (CDM).
Norges Naturvernforbund mener at en ny klimaavtale må forplikte de rike landene til både å redusere sine egne utslipp kraftig, og i tillegg å finansiere kraftige utslippskutt i utviklingslandene, uavhengig av hverandre. Eksempler på tiltak som rike land kan finansiere er prosjekter for å redusere ødeleggelsen av tropisk skog, og utbygging av fornybar energi.
