Den såkalte "Copenhagen Communication" utgjør kommisjonens forslag til forhandlingsposisjon for EU, en av de viktigste aktørene i klimaforhandlingene. Det har derfor knyttet seg stor spenning til framleggelsen av dokumentet. I denne artikkelen gjennomgås innholdet og noen av de klimamessige og politiske konsekvensene kommunikéet vil kunne få. EUs medlemsstater skal si sin mening om kommisjonens forslag på unionens vårmøte i mars.
- Les mer: EU-kommisjonens pressemelding
Kommisjonens forslag til utslippsreduksjoner
EU-kommisjonen mener at en klimaavtale i København skal forplikte de rike landene til å redusere sine samlede klimagassutslipp med 30 prosent fra 1990-nivå innen 2020. Den nøyaktige fordelingen mellom de enkelte rike landene skal gjøres med utgangspunkt i hvor store økonomiske og tekniske muligheter hvert enkelt land har til å kutte sine utslipp, basert på indikatorer som BNP pr innbygger, klimagassutslipp pr BNP-enhet samt trender for utslippsvekst og befolkningsvekst.
Kommisjonen mener også at alle OECD-medlemmer, EU-medlemmer og kandidater for EU-medlemskap skal regnes som rike land og dermed påta seg bindende utslippsforpliktelser. Det vil bety at land som Sør-Korea, Mexico, og ikke minst USA, også må påta seg forpliktelser selv om disse landene ikke har slike forpliktelser i dag gjennom Kyoto-protokollen.
I tillegg til utslippsmål for rike land, mener EU-kommisjonen at det fra 2012 bør innføres et nytt mål for utslippsreduksjoner i utviklingslandene. Dette målet skal sørge for at utslippene i utviklingsland ligger mellom 15 og 30 prosent under det nivået de ellers ville ligget på i 2020. Målet er med andre ord mer fleksibelt, og tar utgangspunkt i prognoser for framtidig utslippsvekst i stedet for et bestemt historisk referanseår, som 1990 for de rike landene.
Innen 2011 skal utviklingslandene utarbeide planer for hvordan de skal sørge for at utslippsveksten deres blir 15-30 prosent lavere enn den ligger an til i dag. Det forventes at tiltak til svært lave kostnader gjennomføres av utviklingslandene selv, mens dyrere tiltak skal støttes av rike land. De minst utviklede landene (MUL-land) trenger ikke å uarbeide planer for redusert utslippsvekst.
Kommisjonen foreslår at man skal legge opp til en jevnlig gjennomgang av utslippsmålene, både for å kontrollere måloppnåelsen og i tilfelle ny forskning gjør det nødvendig å justere dem. Første grundige gjennomgang foreslås i 2016.
Fortsatt kvotehandel
Utslippsmålene til rike land skal ifølge EU-kommisjonen gjennomføres både innenlands og gjennom internasjonal kvotehandel, på samme måte som i dag. Det er et mål for EU å knytte sammen nasjonale kvotesystemer i alle OECD-land i løpet av de kommende fem årene, slik Norge og EU allerede har gjort. Kommisjonen vil også fortsette ordningen med at rike land kan kjøpe kvoter fra prosjekter som gjennomføres i utviklingsland (den grønne utviklingsmekanismen, "CDM") men foreslår flere endringer i ordningen.
For det første mener kommisjonen at bare utslippsreduksjoner i utviklingslandene ut over den forventede 15-30 prosent reduksjon i forhold til prognosene, skal kunne gi grunnlag for å selge kvoter til rike land. Dersom for eksempel et utviklingsland i sine egne klimaplaner legger opp til å fange opp og brenne metanutslipp fra alle landets søppelfyllinger, kan man ikke samtidig selge CDM-kvoter for slike prosjekter.
For det andre foreslås det at mer avanserte utviklingsland, som Kina, Brasil og India, skal gå over til et system der CDM-prosjektene ikke bare omfatter enkeltprosjekter (f.eks. et enkelt kullkraftverk) men hele sektorer (f.eks. kraftproduksjon). Det vil bety at det etableres prognoser for hvordan utslippene fra en sektor i et utviklingsland vil utvikle seg uten spesielle tiltak, og at landet deretter kan selge kvoter hvis utslippene fra sektoren som helhet reduseres i forhold til denne prognosen.
To forslag til finansiering av klimatiltak i utviklingsland
Et avgjørende element i en ny klimaavtale er å sikre økonomisk støtte fra rike land til klimatiltak i utviklingslandene. Slik støtte er nødvendig både for å bygge opp forvaltningskapasitet i fattige land, for at de skal kunne tilpasse seg effektene av et farligere klima og for å gjennomføre ulike utslippsreduserende tiltak. Utbygging av fornybar energi og tiltak for å redusere tropisk avskoging nevnes som konkrete eksempler på utslippsreduserende tiltak som bør betales direkte av rike land.
EU-kommisjonen lanserer to alternative forslag til hvordan man skal sikre at rike land bidrar med denne typen økonomisk støtte, men de oppgir ingen konkrete tall på hvor store støttesummer de seg for seg. Det ene alternativet er å støtte forslaget som Norge allerede har lagt fram flere ganger i klimaforhandlingene. I dette forslaget blir en liten andel av rike lands utslippsrettigheter i en ny klimaavtale holdt tilbake av FN og auksjonert ut til land som ønsker å kjøpe seg flere utslippsrettigheter.
Det andre alternativet er at det forhandles fram et bestemt beløp som hvert enkelt rike land skal bidra med. Nivået på beløpet kan ifølge kommisjonen bestemmes av landets utslippsnivå og økonomiske bidragsevne. Dersom et land ikke oppfyller sin forpliktelse til å bidra med støtte, foreslår EU-kommisjonen at deler av landets utslippsrettigheter holdes tilbake, slik at landet må redusere utslippene kraftigere som straff.
Er målene gode nok?
Utslippsmålene EU-kommisjonen foreslår er ikke overraskende. En 30 prosent reduksjon for rike land tilsvarer målet som både Norge og EU allerede har satt seg. Samtidig er målet en klar oppfordring til Barack Obama om å øke sine klimaambisjoner. I valgkampen lovte Obama å redusere USAs klimagassutslipp tilbake til 1990-nivå innen 2020, men han kan være villig til å øke innsatsen i forbindelse med framforhandlingen av en ny klimaavtale i København. EUs miljøkommisær Stavros Dimas sendte i går et åpent brev til Obama der han ba om økte mål for utslippskutt fra USA.
- Les mer: Hva kan vi håpe på fra Obama?
Det er likevel skuffende at kommisjonen ikke foreslår utslippsmål som er mer i tråd med EUs eget mål om å stoppe den globale temperaturstigningen under 2?C. For å nå et slikt mål må de rike landene ifølge FNs klimapanel redusere sine utslipp med mellom 25 og 40 prosent innen 2020, og nyere forskning indikerer at reduksjonen burde være enda større. Å velge et reduksjonsmål i den minst ambisiøse enden av klimapanelets anbefaling er derfor å gamble med en høyere temperaturstigning enn 2?C, noe som vil få svært alvorlige konsekvenser.
FNs klimapanel peker på at det både trengs utslippsreduksjoner i rike land på 25-40 prosent, og en substansiell reduksjon i utviklingslandenes utslipp i forhold til dagens utslippsprognoser. Dersom rike land betaler for utslippsreduksjoner i Sør, bør disse derfor ikke føre til at de rike landene til gjengjeld kan øke sine utslipp, slik situasjonen er med dagens CDM-mekanisme. EU-kommisjonen erkjenner dette prinsippet, ettersom de foreslår at CDM-kvoter i framtiden bare bør godkjennes fra prosjekter som kommer på toppen av en 15-30 prosent reduksjon i utviklingslandenes utslippsprognoser. Det er imidlertid svært uklart hvordan man kan sikre dette i praksis, og her gir kommisjonen ingen gode svar. Ved å fortsette dagens CDM-system risikerer man dermed å undergrave togradersmålet ytterligere.
Lovende, men lite konkrete finansieringsmekanismer
Kommisjonen har gode forslag til konkrete mekanismer for å sikre økonomisk støtte fra rike land til klimatiltak i utviklingsland. Naturvernforbundet støtter for eksempel kommisjonens forslag om å finansiere redusert tropisk avskoging gjennom direkte bidrag fra rike land, slik Norge gjør i dag gjennom regjeringens regnskogprosjekt, heller enn å inkludere skogbevaring i et framtidig kvotesystem.
Men selv om de konkrete mekanismene som foreslås er gode, er kommisjonen svært lite forpliktende i omtalen av hvor mye penger de rike landene skal bidra med. Behovet for støtte både til utslippsreduksjoner og klimatilpasning er stort: Utviklingslandene har tidligere i klimaforhandlingene bedt om at rike land må sette av mellom 0,5 og en prosent av sitt BNP til å støtte klimatiltak i Sør. At kommisjonen ikke nevner noen konkrete tall bidrar lite til å bygge opp den nødvendige forhandlingsviljen blant utviklingslandene. Denne viktige mangelen i kommisjonens forslag må nok sees i sammenheng med en sterk uvilje blant mange av medlemslandene til å binde seg til konkrete pengebidrag i en framtidig klimaavtale.
Hva med Norge?
Når EU-kommisjonen ikke går langt nok i å si hva som trengs for å holde temperaturstigningen under 2?C, øker behovet for at Norge sier klart ifra om hvor store utslippsreduksjoner og støttebeløp som er nødvendig. Naturvernforbundet mener derfor Norge bør øke sitt mål for utslippskutt ut over dagens 30 prosent innen 2020, for å legge press på EU og sende et signal til andre land i forhandlingene fram mot København-toppmøtet. Videre bør Norge gjøre klart at vår finansiering av tiltak for å redusere avskoging og andre klimatiltak i utviklingsland vil trappes opp og komme som et tillegg til våre egne utslippsforpliktelser når en ny avtale trer i kraft.
