Fra høyre: Naturvernforbundets Bård Lahn og Lars Haltbrekken, sammen med Lars Løvold i Regnskogfondet under en briefing for norske journalister i Cancun. Foto: Kristian S. Aas

Publisert 21.12.2010 av .

Enigheten på klimatoppmøtet i Cancun var en viktig seier for FN-forhandlingene, men ikke for klimaet. Verdens miljøvernministre slo fast at løftene om utslippskutt er for små, større utslippskutt må til om vi skal unngå farlige klimaendringer. Nå starter jobben, skriver Naturvernforbundets Lars Haltbrekken og Bård Lahn i denne kronikken.

EU, Norge og andre rike land må bruke framgangen i Mexico til å øke sine utslippsmål så raskt som mulig. Da får vi en avtale som berger klimaet, ikke bare forhandlingene.

Bolivia hadde rett i at Cancun-avtalen er for dårlig. Men de 193 andre landene hadde rett når de mente at den likevel burde vedtas. Slik kan den siste natta av klimatoppmøtet i Mexico oppsummeres. For miljøorganisasjonene som var tilstede var situasjonen paradoksal: Vi var enige i Bolivias kritikk av avtalens svake sider. Likevel var det en lettelse å se avtalen vedtatt og FN-forhandlingene bevege seg et skritt framover.

Cancun-avtalen ikke er sluttpunktet i forhandlingene om en ny klimaavtale, men rammeverket for de videre forhandlingene fram mot neste toppmøte i Durban, Sør-Afrika, i 2011. Avtalen oppsummerer hva man foreløpig er enige om, og lister opp en rekke uløste tema. Spørsmålet etter Cancun er hvordan vi kan sikre en avtale i Durban som gir oss store nok utslippskutt og nok penger til klimatilpasning og utslippskutt i utviklingsland.

Svakheter i Cancun-avtalen

Den viktigste svakheten i vedtaket fra Cancun er at utslippsmålene som ligger til grunn for avtalen befinner seg langt unna det forskerne sier er nødvendig for å unngå farlige klimaendringer. Målene det refereres til i avtalen vil ifølge flere beregninger kunne gi en gjennomsnittlig global oppvarming på 3-5 grader. Det er langt over tograders-målet som er satt som grense for farlige klimaendringer. En oppvarming på opp mot 5 grader vil være dramatisk for det store flertall av jordas befolkning. Matproduksjonen vil bli kraftig redusert, mange arter i naturen vil forsvinne for godt og økende havnivå vil tvinge folk på flukt. Heldigvis innså miljøvernministrene at utslippsmålene var for lave. Nå må de starte jobben for å øke dem.

For det andre legger avtalen opp til at rike land selv skal bestemme sine utslippsmål, og at det nærmest skal være frivillig å gjennomføre dem. Det er et stort skritt tilbake fra Kyoto-protokollen, der målene ble forhandlet fram mellom landene, og det finnes regler for å straffe land som ikke holder løftene sine.

At utslippsmålene ligger an til å bli så lite bindende ville vært mindre alvorlig hvis man samtidig videreførte Kyoto-protokollen. Da ville i det minste landene som i dag har forpliktelser i Kyoto, fortsatt ha bindende regler. Men avtalen sier ingenting om Kyoto-protokollens framtid. Dette spørsmålet er utsatt til neste år, og framtiden til den eneste juridisk bindende klimaavtalen verden har er usikker.

Samtidig inneholder Cancun-avtalen også lyspunkter. Enigheten om å opprette et nytt grønt fond for finansiering av klimatiltak i utviklingsland er viktig, selv om den vanskelige jobben med å fylle fondet med penger fortsatt gjenstår. Målet om å holde temperaturstigningen under to grader er for første gang anerkjent i et FN-vedtak, og rike land oppfordres klart og tydelig til å øke sine klimaambisjoner og love kraftigere utslippskutt i året som kommer.

Vant på København-frykt

Det mislykkede København-toppmøtet i 2009 gjorde stor skade på arbeidet med en ny klimaavtale, og på tilliten mellom rike og fattige land. I forkant av Cancun var frykten stor for at nok et mislykket toppmøte ville føre til at nesten 20 år med globalt klimasamarbeid stoppet opp, og at samarbeid i mindre grupper av land som G20 ville overta. Denne frykten ga de mektigste kreftene i forhandlingene gode kort på hånden. De store industrilandene kom til Mexico med lite å gi, og endte opp med å få desto mer. USA har fått stort gjennomslag i avtalen, først og fremst i kapittelet om utslippskutt. Japan og Russland klarte på sin side foreløpig å unngå en videreføring av Kyoto-protokollen.

Utviklingslandene kom til Mexico med det motsatte utgangspunktet – de ønsket å videreføre Kyoto-systemet med bindende, framforhandlede utslippsmål for rike land. Når USA vant fram i Cancun, betyr det at utviklingslandene ofret mye for å unngå sammenbrudd i forhandlingene.

Økte ambisjoner før Durban?

Det er vanskelig å se for seg at utviklingslandene vil godta at rike land kommer like tomhendte til forhandlingsbordet i Sør-Afrika som de gjorde i Cancun. Hvis vi skal kunne håpe på en Durban-avtale som er både sterkere og mer rettferdig enn den vi fikk i Cancun, trengs det derfor økte ambisjoner. Et naturlig sted å begynne er med Cancun-avtalens oppfordring til rike land om å øke sine utslippsløfter. Dagens løfter fra rike land vil samlet sett gi en utslippsreduksjon i disse landene på 12-18 prosent i forhold til 1990-nivå innen 2020 – langt unna FNs klimapanels anbefaling om 25-40 prosent kutt.

Flere land opererer med to alternative utslippsmål - ett lavt og ett noe høyere som de knytter visse betingelser til. EU har for eksempel lovet å kutte sine utslipp med 20 prosent innen 2020 uansett, og å øke dette målet til 30 prosent dersom det blir en klimaavtale som omfatter andre store utslippsland. Norge har satt tilsvarende betingelser for å øke sitt mål fra 30 til 40 prosent reduksjoner. Tiden for å stille betingelser for å gjennomføre utslippskutt er forbi. Klimaendringene venter ikke på at alle skal komme med.

Hvis Jens Stoltenberg og Erik Solheim mener at Cancun-avtalen er et stort skritt framover, bør de straks gjøre det klart at Norge øker sitt utslippsmål til 40 prosent. Ikke fordi det i seg selv vil bety mye for klimaet, men fordi det vil bygge videre på det positive momentum som ble skapt i Cancun og legge press på andre land (EU, Australia, Russland) til å gjøre det samme. Cancun-avtalen bidro til å gjenreise tilliten til FNs klimasamarbeid. Men til sjuende og sist er det utslippskutt og resultater, ikke prosess og uendelige forhandlinger, som redder klimaet.

Kronikken er skrevet av av Lars Haltbrekken, leder i Norges Naturvernforbund, og Bård Lahn, rådgiver på internasjonal klimapolitikk i Norges Naturvernforbund. Den sto på trykk i Adresseavisen 29. desember 2010.