Klimakonvensjonen

Skrevet av .

FNs rammekonvensjon for klimaendringer (forkortet UNFCCC) ble framforhandlet under Rio-toppmøtet i 1992. Med 192 land som medlemmer har konvensjonen praktisk talt full internasjonal oppslutning.

Klimakonvensjonens artikkel 2 definerer målet for alt internasjonalt klimaarbeid, nemlig å "unngå farlig menneskelig påvirkning på klimasystemet". Videre fastsetter konvensjonen en rekke viktige prinsipper for klimaarbeidet, for eksempel at de rike landene har hovedansvaret for klimaproblemet. Hvilke land man regner som rike land defineres av et tillegg til konvensjonen, det såkalte Anneks I. Rike og fattige land omtales derfor ofte som ”Anneks I-land” og ikke-Anneks I-land”.

Konvensjonen setter ingen konkrete målsettinger for reduksjoner i klimagassutslipp. Den viktigste funksjonen til konvensjonen er derfor som et rammeverk og som en møteplass for forhandlinger om mer konkret handling. I desember hvert år arrangeres en partskonferanse (Conference of the Parties, COP), et toppmøte som fungerer som konvensjonens høyeste organ. Det er på disse toppmøtene at de internasjonale klimaforhandlingene utspiller seg.

Artikkelen ble sist oppdatert: 11.08.2009