Kyoto-protokollen

Skrevet av .

Klimakonvensjonens toppmøte i Kyoto i desember 1997 var det tredje i rekken siden konvensjonen ble utarbeidet. Her kom partene til en historisk enighet om en protokoll med konkrete forpliktelser til kutt i de rike landenes klimagassutslipp - de såkalte annex 1-landene.

Protokollen forplikter 37 industriland til å redusere sine utslipp til i gjennomsnitt fem prosent under 1990-nivå i løpet av den første forpliktelsesperioden, som går fra 2008 til 2012. USA har som kjent nektet å slutte seg til protokollen, men til sammen 181 andre land har skrevet under.

I tillegg til å sette tallfestede utslippsforpliktelser for rike land, innebærer Kyoto-protokollen blant annet opprettelsen av et fond for støtte til fattige lands tilpasning til klimaendringene (Adaptation Fund), og den oppretter de såkalte fleksible mekanismene: Kvotehandel, den grønne utviklingsmekanismen (CDM) og felles gjennomføring (JI). De fleksible mekanismene innebærer at land med utslippsforpliktelser kan gjennomføre deler av sine forpliktelser i andre land.

Det hevdes ofte at Kyoto-protokollen bare omfatter rike land, og at den går ut i 2012. Ingen av delene er riktig: De aller fleste utviklingsland har signert protokollen, selv om de ikke har tallfestede reduksjonsforpliktelser på samme måte som industrilandene. I 2012 slutter Kyoto-protokollens første avtaleperiode, men protokollen inneholder bestemmelser om framforhandling av nye forpliktelser for kommende perioder. Forhandlinger om dette skjer på de årlige partsmøtene (Meeting of the Parties, CMP) som arrangeres i forbindelse med klimakonvensjonens COP.

Artikkelen ble sist oppdatert: 11.08.2009