Siden Bali-toppmøtet i desember 2007 har det ikke vært mye framgang i forhandlingene om nye framtidige klimaforpliktelser. Det er to hovedgrunner til dette: For det første er det stor avstand mellom rike og fattige land i forhandlingene. Mange land i Nord nekter å diskutere tallfestede reduksjonsforpliktelser før utviklingslandene har forpliktet seg klarere til å bidra med framtidige utslippsreduksjoner. Samtidig avviser landene i Sør enhver slik diskusjon før industrilandene har forpliktet seg til å bidra med store summer i finansiering av reduksjonstiltak, klimatilpasning og teknologioverføring til de fattige landene.
For det andre er dagens administrasjon i USA på vei ut. Hele verden venter på at en ny president skal ta over og spille en mer offensiv rolle i forhandlingene. Men selv om presidentvalget er rett rundt hjørnet, vil det ta lang tid før president Obama eller McCain har utformet nye detaljerte forhandlingsposisjoner og for alvor kaster seg inn i forhandlingene.
Hva må til for suksess i Poznan?
Midtveis mellom Bali og København preges altså forhandlingene av stillstand, spesielt rundt de vanskeligste spørsmålene, som størrelsen på framtidige utslippsforpliktelser. Lyspunktet er at stadig flere land legger konkrete forslag på bordet, for eksempel når det gjelder finansiering og reduserte utslipp fra avskoging. Dette var tydelig på begge de to forrige forhandlingsmøtene, i Bonn i juni og Accra i august. I Poznan skal for første gang mange av disse forslagene samles i en tekst, slik at man kan starte konkrete forhandlinger. Dersom man kommer ut av møtet i Poznan både med tekster som det kan forhandles videre om på alle viktige områder i forhandlingene, og med en klar arbeidsplan for hvordan forhandlingene skal organiseres i 2009, har man kommet et langt skritt framover.
På et mer overordnet nivå er det viktigste som kan komme ut av toppmøtet i Poznan et tydelig politisk signal om at det trengs mer framgang i forhandlingene, og en viljeserklæring fra den rike delen av verden som kan bidra til større tillit mellom Nord og Sør og dermed et bedre forhandlingsklima fram mot København. Spesielt gjelder det å gi utviklingslandene trygghet for at rike land vil bidra kraftig til finansiering av tiltak for utslippsreduksjoner og klimatilpasning i en framtidig avtale. Av konkrete temaer i forhandlingene vil særlig de følgende kunne bli svært viktige:
En "felles visjon" for verdens klimainnsats
Forhandlingsmandatet fra Bali sier at man skal bli enige om en felles visjon som skal ligge til grunn det internasjonale klimasamarbeidet. Noen ønsker at denne visjonen skal bestå av langsiktige mål for maksimal temperaturstigning eller for hvor mye klimagassene skal reduseres, andre vil ha en visjon for hva som skal til for å kutte klimagassutslippene, for eksempel teknologiutvikling. Det er altså verken enighet om hva slags form visjonen skal ha, eller innholdet i den.
I Poznan skal det holdes en egen rundebordskonferanse på høyt politisk nivå, der ministere vil samles for å utveksle synspunkter på hvordan den felles visjonen skal se ut. Et resultat av denne diskusjonen kan være enighet om et langsiktig mål for utslippsreduksjoner, ettersom USA på sommerens G8-toppmøte sa seg villige til å akseptere et globalt mål om å halvere klimagassutslippene innen 2050. Dette målet er imidlertid ikke på langt nær godt nok til å holde temperaturstigningen under 2?C. Og selv en enighet om et langsiktig mål vil ikke nødvendigvis få store konsekvenser for de videre forhandlingene, ettersom det viktigste temaet er mål på kortere sikt.
Utslippsmål for rike land på kortere sikt
Som en del av "Kyoto-sporet" i forhandlingene skal de landene som har forpliktelser i Kyoto-avtalen få nye forpliktelser for perioden etter 2012. I Poznan skal man etter planen starte diskusjonen om hvor mye gruppen av rike land til sammen skal redusere sine utslipp, for eksempel fram til 2020. Deretter vil man på senere møter gå over til å diskutere fordelingen av denne forpliktelsen mellom de enkelte rike landene. FNs klimapanel anbefaler en reduksjon på 25-40 prosent i rike land (Anneks I-landene) innen 2020, med utgangspunkt i 1990-nivå. Enkelte utviklingsland ønsker at man skal gå enda lengre, mens rike land som Japan og Canada neppe vil gå med på å diskutere konkrete tall før de vet om USA også vil bli omfattet.
Finansiering av utslippsreduksjoner i utviklingsland
Som på de foregående forhandlingsmøtene vil mekanismer for finansiering av utslippsreduksjoner i utviklingsland med stor sannsynlighet bli et viktig tema. De fattige landene er svært lite villige til å diskutere tiltak for å redusere sine utslipp før de føler seg sikre på at rike land stiller opp med økonomiske og teknologiske ressurser. U-landsgruppen G77 og Kina har lagt fram et forslag om et fond for klimatiltak der alle rike land skal bidra med mellom 0,5 og 1 prosent av BNP. Mexico har også foreslått å opprette et nytt fond for å finansiere klimatiltak. Selv om detaljene vil kreve mye diskusjon i de videre forhandlingene, kan et klart signal fra de rike landene om at man støtter ideen om en ny finansieringsmekanisme, være nettopp det som trengs for å øke tilliten og sette fart i de videre forhandlingene.
Redusert avskoging
Det er foreløpig uklart hvor stor plass spørsmålet om reduserte utslipp fra avskoging i utviklingsland (forkortet REDD) vil få i Poznan. Det er stor enighet om at redusert avskoging bør bli en del av en ny avtale, og sjansen er derfor tilstede for at forhandlingene kan bevege seg framover på dette området. Derimot er uenigheten større når det gjelder hvordan tiltak for redusert avskoging skal finansieres av rike land. Mens enkelte utviklingsland ønsker å kunne selge klimakvoter til de rike landene dersom de reduserer sine avskogings-utslipp, vil andre utviklingsland at finansieringen skal gå direkte fra rike land til et fond, slik Norge nå finansierer bevaring av regnskog i Brasil.
EU-kommisjonen gikk nylig ut med en klar posisjon mot å inkludere regnskog i kvotehandelssystemet, ettersom det kan skape en situasjon der usikre utslippsreduksjoner i regnskogland mer enn oppveies av økte utslipp i de rike landene som kjøper kvoter. Norge har så langt holdt døren åpen for flere løsninger i denne diskusjonen.
En plan for de videre forhandlingene
Den kanskje viktigste avgjørelsen i Poznan kan faktisk være arbeidsplanen for forhandlingene fram til København-toppmøtet. Det er viktig at det avtales tilstrekkelig med møter til at man klarer å komme fram til et godt resultat i København. Samtidig er det viktig at de ulike temaene blir behandlet i en logisk rekkefølge, slik at man for eksempel vet hvor store smutthull rike land vil ha i sine reduksjonsforpliktelser før man blir enige om størrelsen på forpliktelsene. Som tidligere nevnt må det også snarest legges fram forslag til avtaletekst for en ny avtale på alle viktige områder i forhandlingene, slik at diskusjonen kan bevege seg fra det overordnede til et mer konkret nivå.
Norges rolle
Norge har signalisert klare prioriteringer både i diskusjonene om en felles visjon og om reduksjonsmål for rike land. Norske myndigheter har sluttet seg til målet om å stoppe den globale temperaturstigningen under 2?C i forhold til før-industrielt nivå (det såkalte togradersmålet). For å nå et slikt mål må de globale utslippene begynne å gå nedover før 2015, og deretter reduseres med opp mot 85 prosent innen 2050. De rike landene (Anneks I) må i denne situasjonen redusere sine utslipp med 25-40 prosent innen 2020, og må i tillegg finansiere betydelige utslippsreduksjoner i utviklingslandene.
Norges Naturvernforbund går ut fra at Erik Solheim vil være tydelig på dette budskapet i Poznan. I tillegg bør Norge arbeide for at de rike landene i Poznan kommer med en klar viljeserklæring om å få på plass en ny mekanisme for å finansiere utslippsreduksjoner i Sør, uavhengig av de rike landenes egne utslippsforpliktelser. Tydelig støtte til dette prinsippet fra rike land i Poznan vil være avgjørende for å komme videre i andre deler av forhandlingene. På dette punktet kan ikke resten av verden passivt vente på en ny president i Det hvite hus. Norge har allerede tatt et viktig initiativ med sitt forslag om å auksjonere utslippsrettigheter i en framtidig avtale. Møtet i Poznan må brukes til å si klart ifra om at utviklingslandene vil få tilgang til store finansielle ressurser dersom de setter i verk tiltak for å redusere veksten i sine klimagassutslipp.
