10 grunner til at kvotesystemet ikke fungerer
- Det er tildelt alt for mange kvoter
Hele poenget til kvotesystemet er at bedrifter skal tildeles færre kvoter enn de har behov for. EUs kvotesystem, som Norske bedrifter er en del av, kollapset i 2006 når det kom frem at det var tildelt flere kvoter enn det var behov for. Dette gjorde at prisen falt ned mot 0 kroner.
Nå er det samme i ferd med å skje igjen. Finanskrisen gjør at utslippene i EUs kvotepliktige bedrifter falt med 11% i 2009 (Point Carbon). Point Carbon anslår at det i 2009 var tildelt 77 millioner flere kvoter enn hva bedriftene har behov for. Dette tilsvarer utslipp som er større enn de totale Norske utslipp.
Kvoteprisen holder seg på 100 kroner per tonn fordi bedriftene kan spare kvoter til fremtidige kvoteoppgjør. Dermed opprettholdes prisen i dag, men vi overfører hot-air til framtiden. Utslippskuttene som skyldes finanskrisen er kutt som ville kommet uansett, det å bruke disse reduksjonene til å gjøre opp for framtidige utslipp gjør at de totale utslippene atmosfæren merker blir høyere enn de ville vært om kvotene ble dratt inn når man så at det ikke var behov for dem.
- For mange gratiskvoter
Å tildele bedriftene gratiskvoter er det motsatte av at forurenser skal betale. Regjeringen sa i 2008 at de ønsket at ingen skal basere seg på gratiskvoter etter 2012. I dag tildeles neste 6 millioner tonn gratis til industrien.
Selv om Norge i dag er tilknyttet EUs kvotesystem har vi valgt å gjøre visse unntak fra reglene i EUs kvotesystem. Det er avgjørende for kvotesystemets troverdighet at slike unntak også vil være gjeldende etter 2012. Blant annet foreslår EU at store deler av oljeindustrien skal tildeles gratiskvoter. EU mener oljeindustrien er utsatt for såkalt karbonlekkasje, noe som er helt urimelig da oljeproduksjon må finne sted der oljen er. Innføringen av dette i Norge ville vært en alvorlig forverring av klimavirkemidlene overfor en næring som allerede har alt for svake klimavirkemidler.
- Prisen er alt for lav
Prisen på klimakvoter er alt for lav til å gi den nødvendige reduksjonen i utslipp. Og prisen er helt avhengig av en ambisiøs og forpliktende klimaavtale, noe som ser mørkt ut i dag. Klimakur viser hvordan tiltak som koster mer enn 1100 kroner per tonn må gjennomføres for å oppfylle Klimaforliket. Kvoteprisen i EU er i dag på 100 kroner og er ventet å stige til 325 kroner i 2020. Det er altså langt mellom forventet kvotepris og nødvendig kvotepris for å utløse tiltakene vi skal gjennomføre i Norge.
- Vanskelig å si om kredittene gir utslippskutt
Kreditter (kvoter fra utviklingsland) reduserer ikke de totale utslippene så lenge Norge velger å bruke kredittene til å øke egne utslipp. Vitenskapen sier vi må ha både store utslippskutt i Norge og store utslippskutt i sør. Når Norge kjøper kreditter gjennom den grønne utviklingsmekanismen (CDM) vil i beste fall Norges utslipp være nøytralisert. Dette forutsetter at kredittene gir faktiske utslippskutt.
CDM-tiltak skal komme i tillegg til hva som ville skjedd av investeringer uten CDM kreditter. Det vil si at de prosjektene som får selge CDM kreditter ikke ville blitt realisert uten slike kreditter. Dersom et prosjekt ikke oppfyller dette kriteriet vil det ikke gi reduserte utslipp.
- Fare for dobbelt bokføring
Flere u-land forplikter seg til utslippskutt. Når disse landene melder inn sine utslippskutt til klimasekretariatet i FN skilles ikke mellom utslippskutt landene selv har gjennomført og de kuttene land som Norge har betalt for. Når i tillegg Norge bruker CDM kreditter til oppfyllelsen av sin internasjonale klimaforpliktelse blir dette dobbelt bokføring.
- Kvotesystemet er svært komplisert
Kvotesystemet er blitt et svært komplisert system. Dette gjør blant annet at det er svært vanskelig å forutse hvordan utslippene vil utvikle seg over tid og det blir vanskelig å si hva slags klimatiltak en er med å finansiere.
Det finnes en rekke smutthull som land og bedrifter kan benytte seg av. For eksempel er det mulig å kjøpe papirkvoter fra Øst-Europa. Etter hvert som politikerne prøver å tette stadig flere av disse smutthullene blir kvotesystemet enda vanskeligere og mer uoversiktlig.
- Kvotesystemet er lite effektivt
Det byggs opp et stadig større byråkrati knyttet til kvotesystemene. En analyse viser at kun 27 prosent av pengene til klimaprosjekter i u-land faktisk kommer frem. Meglere, advokater og godkjennere skal alle ha en bit av kaka. Det ville vært langt mer effektivt om Norge bevilger midlene direkte til klimaprosjekter, slik vi gjør med pengene som går til bevaring av regnskog.
- Kvotesystemet sikrer ikke langsiktighet
Skal vi holde den globale temperaturøkningen til maksimalt to grader må Norges utslipp ned mot null i 2050. Kvotesystemet forholder seg derimot til langt kortere tidshorisonter. I første omgang går systemet frem til 2013.
Investeringene som gjøres i dag varer ofte i lang tid fremover. Når en bygger nye kullkraftverk eller åpner for ny oljeleting, gjøres investeringer som vil påvirke klimaet i et langt lengre perspektiv enn hva kvotesystemet forholder seg til. Slik ”lock-in” klarer ikke kvotesystemet å ta hensyn til. Gradvis innstramming av klimapolitikken slik kvotesystemet legger opp til sikrer ikke den nødvendige langsiktigheten i klimapolitikken.
- Kvotesystemet svekker andre virkemidler
Enkelte bruker kvotesystemet til å argumentere mot andre virkemidler i klimapolitikken. De mener at kun bruk av kvotesystemet vil være den mest effektive politikken. For eksempel setter den norske kvoteloven begrensninger på bruk av forurensningsloven, slik at det ikke kan settes en maksimalgrense på hvor mye en bedrift kan slippe ut. Tilsvarende argumenteres det i USA for tiden med at myndighetenes klimalovverk må vike for kvotesystemet når det kommer på plass.
Skal vi løse klimakrisen må mange virkemidler tas i bruk. Kvotesystemet kan fungere, men ikke alene. Vi må også bruke de andre virkemidlene vi har til rådighet, for eksempel lovverket som gir oss muligheten til forbud og påbud.
- EU vil styre mer av Norges klimapolitikk
Norge har koblet seg tett opp til EUs kvotesystem. Dette gjør at store deler av kvoteregelverket bestemmes av EU. Det er viktig at Norge sikrer muligheten til selv å regulere egne utslipp. For eksempel må Norge sikre muligheten til å ikke tildele oljeindustrien gratiskvoter og samtidig opprettholde oljeindustriens CO2-avgift, selv om EU ikke legger opp til slik regulering i sin klimapolitikk.
Artikkelen ble sist oppdatert: 21.07.2010
