Du er her:

Kronikk:

Galematias i matfatet

I dag legger olje- og energiminister Ola Borten Moe fram kunnskapsinnhentingen om virkninger av petroleumsvirksomhet utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Dette området er et økologisk underverk i verdensmålestokk.

Nina Jensen, generalsekretær WWF-Norge, Lars Haltbrekken, leder Norges Naturvernforbund, Silje Lundberg, leder Natur og Ungdom, Frederic Hauge, leder Bellona, Truls Gulowsen, leder Greenpeace Norge og Arild Hermstad, leder Framtiden i Våre Hender

«Det vil være galematias å true vårt største matfat. Her dreier det seg om enorme fiskeressurser, som i motsetning til oljen er en evigvarende ressurs.» (Ola Borten Moe, 2008.)

I dag legger olje- og energiminister Ola Borten Moe fram kunnskapsinnhentingen om virkninger av petroleumsvirksomhet utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Dette området er et økologisk underverk i verdensmålestokk. Det må spares av hensyn til både natur, mennesker og klima – og det er det ikke bare miljøbevegelsen som har tatt til orde for. I mylderet av gode råd har vi funnet en anbefaling vi gjerne bringer videre:
- Det er i første rekke miljøkonsekvensene som bør telle inn. Det vil være galematias å true vårt største matfat. Her dreier det seg om enorme fiskeressurser, som i motsetning til oljen er en evigvarende ressurs, sier Ola Borten Moe. Han mener at en eventuell oljekatastrofe utenfor Lofoten og Vesterålen vil få enorme negative konsekvenser. (Avisenes Nyhetsbyrå, 2008)

Et økologisk underverk
Ja, Ola Borten Moe, det er naturen som mest verdifull.
Havområdene utenfor øyriket som dekker Lofoten, Vesterålen og Senja er et økologisk underverk. Den geografiske plasseringen på kloden, de spesielle strømforholdene, næringstilgangen og stedets geologiske historie danner grunnlaget for at det lille geografiske området på bare 1200 kvadratkilometer fungerer som en oase av levende organismer for havområdene rundt. Øyriket ligger plassert mellom to av de siste rene, relativt intakte store marine økosystemene i verden, Norskehavet og Barentshavet. Havområdet er blant de mest produktive i hele verden: Den siste store, robuste torskestammen har dette som sin gyteplass, og verdiene som finnes her i form av fornybare fiskeressurser er enorme. Det er nærheten til ressursene i havet som gjør Lofoten, Vesterålen og Senja så unikt, og som har dannet grunnlaget for næringsvirksomhet og bosetting i regionen. De naturlige rikdommene omfatter alt fra gener og proteiner til arter og bestander av planktonfaunaen, korallrevene, fuglefjellene, de store fiskebestandene og de marine pattedyrene. Det finnes ingen lignende steder på kloden og en oljeulykke i dette området vil kunne bety fullstendig katastrofe. Fordi de mulige oljefeltene ligger så nær land, og fordi man både har sterk strøm og store bølger, vil det være uråd å fange opp oljen etter en ulykke.
Naturen og ressursene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja representerer absolutt umistelige verdier. Å risikere slike ressurser for en mulighet til å forlenge oljealderen en liten stund, er – for å si det forsiktig – ikke ansvarlig politikk.

Mye av oljen må i alle fall bli liggende
Som om den ufattelige naturrikdommen ikke var nok: Sist uke kom en ny rapport fra Det internasjonale energibyrået (IEA), hvor denne innflytelsesrike organisasjonen for første gang bekrefter at minst to tredeler av de fossile ressursene i verden må bli liggende i bakken, dersom vi skal lykkes med å begrense den gjennomsnittlige globale temperaturøkningen til to grader. En rekke andre institusjoner har tidligere presentert tilsvarende beregninger. Det spesielle denne gangen er at budskapet kommer fra IEA, en organisasjon som er OECDs tenketank, og som representerer en rekke oljeavhengige og oljeeksporterende stater – ikke fra FN eller en miljøorganisasjon.

Den nye IEA-rapporten utfordrer hele den oljedrevne norske økonomien. Den kan ikke bety annet enn at oljenasjonen Norge må forberede seg på at oljealderen skal avsluttes før alle ressurser er utnyttet. Når to tredeler av ressursene må bli liggende i bakken, vil det være både usolidarisk og urealistisk å tenke at den støyten er det andre i verden som får ta. Ingen kan forvente at fattige land og store voksende økonomier som India og Kina skal stoppe bruken av kull, slik at Norge kan fortsette sin utvinning i høyt tempo.

En annen innflytelsesrik og nokså konservativ institusjon, Verdensbanken, har også lagt fram en rapport denne uka. Den beskriver konsekvensene dersom oppvarmingen fortsetter som nå: Lavereliggende kystbyer som trues av stigende hav. Matmangel og hungersnød, klimaflyktninger og enorme økonomiske utfordringer.

Klimakampen har vi rett og slett ikke råd til å tape. En forutsetning for å lykkes er altså å avslutte oljealderen før alle hull er tomme. Spørsmålet for et land som Norge blir da hvilke ressurser vi skal la ligge. Langs hele den lange norskekysten finnes det ingen mer innlysende førstekandidat enn områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja.
Å slippe oljenæringen inn i disse områdene vil, som olje- og energiministeren ganske riktig har påpekt, være den rene galematias.