Du er her:

Kronikk:

Ute av syne, ute av sinn

Storsatsingen på nye gruver som foregår i Norge kan få store konsekvenser for livet i sjøen, om vi ikke sørger for å stille strenge miljøkrav og avviser alle planer om å bruke sjøen som vår felles søppelplass, skriver Lars Haltbrekken i denne kronikken som sto på trykk i Bergens Tidende 21. november.

Nylig var jeg sammen miljøvernministeren og mange andre i den idylliske Vestlandsbygda Vevring i Naustdal kommune, rett ved Førde. Folk i bygda hadde gått mann av huse og ga oss rikelig av det Førdefjorden har å by på. Det var kokt krabbe, røkt brosme, skolest, breiflabbog sildekaker. Matfatet fra fjorden viste oss hvilke fantastiske verdier som blir skadelidende om Nordic Mining får lov til å bruke Førdefjorden som søppelplass til den planlagte gruvevirksomheten sin.

Folk i Naustdal var bekymret for livet i havet. De viste oss hvilken rikdom de høster av i dag. Budskapet var tydelig, de ønsket en levende fjord. Ikke en avfallsplass. De ønsker at fremtidige generasjoner skal få oppleve den samme rikdommen fra fjorden som de selv opplever. Dumping av 11 tonn slam og giftstoffer i minuttet, 24 timer i døgnet hver eneste dag i 50 år fra gruveselskapet gjør at denne delen av fjorden blir død i to generasjoner. Hva som skjer etterpå vet vi ikke med sikkerhet.

Etter at Fiskeridirektoratet i fjor kom med tunge innvendinger mot planene i Vevring, ligger saken nå på miljøvernministerens bord. Under møtet i Vevring sa Fiskeridirektoratet at vi måtte kalle en spade for en spade og innrømme at det var en permanent avfallsplass gruveselskapet ønsket å etablere i sjøen. De hadde fått nye målinger fra fjorden som viste store utskiftinger av vannmassene, det gjør at avfallet fra gruvene lett kan sprees, i motsetning til det selskapet hevder.

Det er ikke bare i Vevring verdifulle fjorder står i fare på grunn av gruvedrift. Flere andre steder ønsker gruveselskap å få oss til å tro at så lenge avfallet er ute av syne er det også ute av sinn. Flere steder langs kysten står gruveindustrien klar til å bruke sjøen som søppelplass om det åpnes for det i Vevring.I Kirkenes har AS Syd Varanger startet opp igjen. De har fått lov til å sende avfall og kjemikalier ut i Bøkfjorden.

Bøkfjorden er i likhet med Førdefjorden en nasjonal laksefjord, en fjord hvor det skal tas ekstra hensyn til villaksen. For å sikre villaksen er det blant annet forbudt med nye oppdrettsanlegg for laks i de nasjonale laksefjordene, i tillegg skulle en del eksisterende oppdrettsanlegg flyttes innen august i år. Større inngrep ved utløp av elvene skal heller ikke tillates. Men å legge svære avfallsplasser tett inntil grensene av de nasjonale laksefjordene er foreløpig ikke forbudt. For laksen spiller det liten rolle om søpla ligger innenfor eller utenfor grensen av laksefjorden, han må uansett svømme gjennom det for å komme seg opp i elvene hvor han skal gyte. Og smolten må vandre ut fjordene for å kunne vende tilbake.

AS Syd Varanger brøt i fjor den utslippstillatelsen de hadde fått fra Klima- og forurensningsdirektoratet (KLIF). Naturvernforbundet og Natur og Ungdom anmeldte selskapet til politiet. KLIF ba dem først stanse bruken av de kjemikaliene de ikke hadde lov til å bruke, men endret så raskt utslippstillatelsen etter bedriftens ønske. I dag viser det seg at slammet fra gruva sprer seg over større områder og gjør større skade på livet på sjøbunnen enn tidligere antatt.

I dag er det kun fem land i verden som tillater bruk av fjordene som søppelplass for gruveindustrien. Norge er ett av dem. De andre fire er Tyrkia, Papa New Guinea, Indonesia og Filippinene. Store gruveland som USA, Brasil, Canada, Kina og Australia har alle gått bort fra dumpe avfallet i sjøen.

I dag er det i praksis forbud mot å dumpe avfall på åpent hav. Gjennom Londonprotokollen har Norge forpliktet seg til å følge dette. Noe som gjør at kravene til oljeindustrien og skipstrafikken er strengere enn den er for gruveindustrien. Problemet er at det ikke er et like sterkt forbud mot å dumpe avfall på sjøen om en gjør det fra land.

Derfor har FNs maritime organisasjon IMO satt i gang arbeid for også å regulere utslipp av gruveavfall fra land. Planen er å komme med forslag til nye krav i 2013. I verste fall kan Norge da ha gitt tillatelse til et nytt sjødeponi året før det internasjonale samfunnet diskuterer innskjerping av regelverket.

Det er fullt mulig å ha gruvevirksomhet i Norge uten å dumpe store mengder avfall i norske fjorder og ødelegge mye av livet på fjordbunnen. Vi kan ta lærdom fra andre land. Når regjeringen skal legge fram en ny gruvestrategi er det særlig tre krav som er viktig å ta med. Våre fjorder skal ikke brukes som søppelplass. Vi er forbi tiden da vi trodde problemene var borte når de var ute av syne. Vi har et ansvar for å ta vare på det livet vi ikke ser.

Dernest må det stilles krav om avfallsreduksjon. Når vi bryter fjell må mest mulig av ressursene i steinen tas ut. Mineralene og metallene som er der i tillegg til de man jakter på, er for verdifulle til å bli kastet. Da blir også mengden avfall som må tas vare på mindre.

Tilslutt må gruveindustrien få et klart ansvar for å rydde opp etter seg når de avslutter driften. I Norge sliter vi i dag med alvorlig forurensning fra nedlagte gruver. Mange av disse er nå på statens hender og det er felleskapet som må ta kostnadene av opprydningen, mens selskapene fikk fortjenesten. Ved Løkken gruver i Sør Trøndelag er staten i gang med å rydde opp i det som kan føre til en akutt forurensning av Orkla vassdraget. Dette opprydningsarbeidet har tatt tid og burde vært gjort av gruveselskapet før de forlot Løkken.

Stokker vi beina riktig, sørger for strenge miljøkrav, følger dem opp og unngår å gjøre tidligere feil om igjen, kan Norge få en forsvarlig gruvevirksomhet. Det burde være i alles interesse.