– Vi står midt oppi en avfallsstrøm, som det er ingen grunn til å tro at avtar når alle vinduene med PCB er samlet inn, sier Kim Borgen. Han er prosjektleder i firmaet PCB-sanering, som samler inn og destruerer isolerglassvinduer med PCB-holdig lim og tetningsstoff. Samtidig er Borgen styreleder i Vindusretur AS, et selskap som nylig er godkjent for å drive innsamling av PCB-holdige vinduer.

750 000 vinduer i toppåret
Firmaet har tatt prøver av isolerglassvinduer produsert etter at PCB hadde blitt tatt ut av bruk på slutten av 1970-tallet. Rundt halvparten av disse vinduene inneholdt såpass mye klorparafiner at de skal behandles som farlig avfall.

– Dette er en langt større avfallsstrøm enn PCB-vinduene, der det maksimalt har vært samlet inn 73 000 ruter på ett år. Med en levetid på 20-40 år er vinduer fra sent syttitall og fra åttitallet nå avfall. Dersom halvparten av dem inneholder klorparafiner, snakker vi om en årlig mengde på anslagsvis 750 000 ruter. Da er det viktig at det finnes gode ordninger som hindrer at dette avfallet går på dynga, og giftene spres i naturen, sier Borgen.

Dyrere med klorparafin
Et miljøgebyr på alle nye vinduer har finansiert PCB-returordningen, slik at det ikke skal bli dyrere for avfallseierne å kvitte seg med et PCB-vindu enn med et giftfritt vindu. Hadde det vært dyrere, ville mange avfallseiere hatt økonomiske fordeler av å kvitte seg med vinduene på andre måter. Hvilket er akkurat det som skjer med klorparafinvinduer, ifølge Borgen.

– Hvis avfallet deklareres riktig, skal klorparafinvinduer bli behandlet på akkurat samme måte som PCB-vinduer, med forbrenning under høy temperatur i egnede forbrenningsanlegg. Men vinduene med klorparafiner mottar ingen subsidier for dette, noe som gir en økt pris for avfallseieren på cirka 10 kroner per kilo. Det blir mange penger når det er mange ruter. Derfor behandles disse ofte som restavfall og ender på lokalt deponi eller i lokalt forbrenningsanlegg, sier Borgen.

PCB Light
Klorparafiner, som Borgen beskriver som «PCB Light», er et beslektet stoff med mange av de samme egenskapene som PCB. Stoffet er attraktivt i lim og tetningsstoffer nettopp fordi det brytes svært sakte ned. Stoffene, som deles i tre grupper (se faktaboks), har en rekke negative miljøvirkninger. Den farligste gruppen, kortkjedede klorparafiner, ble forbudt i Norge i 2004.

– Vi er fortvilet over at det ikke lar seg gjøre å behandle disse vinduene på samme måte som PCB-vinduer. Det er de samme tiltakene som må gjøres. Hvorfor ikke bare forlenge det systemet som allerede ligger der, og fungerer, spør Kim Borgen.

Før Borgen og Vindusretur AS kom på banen, har Ruteretur AS vært eneste innsamler av PCB-holdige vinduer. De ønsker ikke å ta stilling til hvorvidt innsamlingsordningen og subsidieringssystemet bør utvides.

– Vi arbeider ut fra den gjeldende forskriften. Blir det en endring av denne, er det opp til våre eiere hvordan de vil gjøre det, sier daglig leder Sverre Valde i Ruteretur AS.

Vurderer nye tiltak
Klima- og forurensningsdirektoratet (KLIF) sendte i sommer ut en presisering om at isolerglassruter med klorparafiner var å betrakte som farlig avfall.

– Disse vinduene skal leveres til en godkjent aktør for farlig avfall, og avfallsprodusenten må betale det det koster å behandle avfallet, sier Isabelle Thélin, seniorrådgiver i KLIFs seksjon for avfallsgjenvinning og farlig avfall.

Hun understreker at retursystemet for innsamling av PCB-ruter er en spesialordning i tillegg til det ordinære innsamlingssystemet for farlig avfall. Slike retursystemer er ressurskrevende å administrere, fremholder Thélin.

– Men vi vurderer nye tiltak hele tiden. En utvidelse av PCB-systemet er ett av tiltakene vi vil vurdere, sier Thélin.

21. september: Siste avsnitt i artikkelen er oppdatert etter sitatsjekk fra KLIF.