Fett med fettkjuke

Den lille, rare soppen fettkjuke har fått sine ”15 seconds of fame”. Vi kjenner bare til tre steder der fettkjuke finnes i Norge, og på Romerike, ett av stedene den lever, skal det bygges en vei.

Kronikk på trykk i Dagbladet 29. oktober 2012 av Lars Haltbrekken og Lene Liebe Delsett

Regnestykket er enkelt: Bygger vi en vei oppå soppen, dør den ut på ett av tre steder, og sjansen for at den forsvinner helt fra norsk natur, øker dramatisk. Men er det så farlig, tenker du kanskje? Det spørsmålet får vi i Naturvernforbundet ofte og svaret er ja. Ikke overbevist? I valget mellom en vei og en sopp, er det ikke lett å formulere i et kort slagord hvorfor hensynet til soppen bør gå foran – det krever en forklaring. 

Vi er avhengige av naturen. Det er lett å si, men vanskelig å tro på når det vi føler oss avhengige av i hverdagen er mac’en, bilen, kona, pengene, kaffen og mobiltelefonen. En rik natur gir oss de tingene vi er enda mer avhengig av, men som vi ikke skjønner at vi savner før de er borte: Ren luft, rent vann, mat, medisiner sikring mot ras og oversvømmelser, og materialer til hus, klær og ting. og medisiner, for å nevne noe.

Ta for eksempel elvemuslingen, en liten pusling som er truet av utryddelse, mye på grunn av den storstilte vannkraftutbyggingen vi har hatt her i landet. Elvemusling er ingen delikatesse for menneskene, det er ikke derfor vi bør ta vare på den. Men den er med på å rense vannet i elva og rent vann er vi avhengige av. Det er samspillet mellom artene, hvor hver og en har sin plass og funksjon, som står i fare om vi utrydder en av dem. Det er dette samspillet som gir oss rein luft, rein jord, reint vann og alt det andre vi trenger.

Gitt at vi er enige om at mennesket er avhengig av en rik natur og sammenhengene i den for å overleve, hvordan sikrer vi den i praksis? På engelsk kaller vi det ”web of life”. Det høres kanskje hippie-aktig ut for mange av oss, men det er et godt bilde. Naturen henger sammen på så intrikate måter at vi ikke forstår halvparten en gang – det handler om hvem som spiser hvem, hvem som beskytter hvem, kort sagt hvordan vi alle er avhengig av mangfoldet. Dersom vi ikke vet hvordan trådene henger sammen, kan kutting av en enkelt tråd føre til at deler av nettet rakner og nettets funksjon svekkes eller ødelegges.

De fleste plante- og dyrearter er ikke nødvendigvis så sjarmerende vesener. Kanskje det føles trist å tenke på at det ikke lenger skal finnes pandaer, isbjørner, regnskog, pingviner og gorillaer, men hva med fettkjuka, krypsekkdyret, grå buktkrinslav og Lamprothamnium papulosum? Artene som er stygge, uformelige, små, og med navn bare en forsker kan elske? Lett å overse, men det er akkurat slik naturmangfoldet ser ut. Også de dyrene vi kjenner – som vi ser på TV og henger opp bilder av – er avhengige av disse mer ukjente slektningene, som aldri kommer seg på verken Discovery Channel eller Ut i Naturen.

Derfor er det i spørsmål som veien og soppen vi avgjør om vi tar vare på naturen eller ikke. Det kommer aldri en eneste stor avgjørelse der vi får sjansen til å velge natur eller ikke. Hvis det var sånn, kan det godt hende at mange hadde valgt rett. Men dessverre er det alle de tusenvis av små og store avgjørelser som tas hver dag, i kommuner over hele landet og i lokalmiljøer over hele verden, som påvirker naturmangfoldet. Og det er de mange tusener av avgjørelser som til sammen har brakt oss dit vi er i dag: På kanten av stupet. Bare i regnskogen forsvinner det over 100 arter hver eneste dag, og vi aner ikke konsekvensene. Forskerne sier vi står foran en utryddelse like stor og dramatisk som da dinosaurene forsvant. Den eneste forskjellen er at denne gangen må mennesket ta hovedskylden. Og det er vi som vil bli taperne. En fattigere natur er en farligere natur. Jo flere strenger vi klipper over i livsnettet, jo større risiko tar vi for oss selv. For når ikke naturen skal gi oss vann, mat og medisiner – hvor skal vi da hente det?

Å utrydde en plante eller et dyr er ikke nødvendigvis å utrydde bare den ene arten. Det kan bety at man tar med en ti-tolv andre arter i samme gravemaskinskuffe. I skogene, som er der de fleste truede plantene og dyrene i Norge bor, forsvinner hele rekker av planter og dyr når de gamle trærne fjernes. Næringskjedene og sammenhengene er så spesialiserte at forrykker man en ting, så faller dominobrikkene. Det finnes insekter som bare lever på sopper som bare lever på liggende, døde trær over en viss alder. Disse insektene er en del av det kompliserte mangfoldet.

I 1969 ble det funnet en sopp på Hardangervidda av den franske mikrobiologen Forel. Soppen er liten, klumpete, stygg og med en guffen farge, men det er fra den man først hentet stoffet cyklosporin, som i dag brukes i medisiner som skal sikre vellykkede organtransplantasjoner. Den er et av mange eksempel på hvor mye vi kan miste ved å utrydde arter i naturen. Hva om vi hadde bygget veier over soppen og utryddet den før vi visste hvor verdifull den var?