Det er utført for lite forskning på hvilke problemer og miljøskader saltet forårsaker. Flere forskningsinstitusjoner mener at det trengs mer forskning og må gjøres flere undersøkelser av konsekvensene av forurensing ved veisalting.
- Vi støtter dette, men godtar det ikke som unnskyldning for manglende tiltak. Det foreligger nok kunnskap til at vi kan kreve at veisaltingen reduseres vesentlig og føre-var-prinsippet praktiseres også på dette miljøområdet, slår Lars Haltbrekken fast.
Rapporten ”Kjemisk tilstand i vegnære innsjøer”, som NIVA har skrevet på oppdrag for Statens vegvesen, viser at saltingen har mer alvorlige effekter enn hva en tidligere har trodd. Det er påvist at veisalting påvirker både ferskvann, grunnvann, vegetasjon og biologi. Statens vegvesen har selv gjort en del undersøkelser på effekten og miljøkonsekvensene av veisalting. Grovt sett er miljøkonsekvensene omtrent like store for både natriumklorid og magnesiumklorid. Se lenke til Statens vegvesens nettside saltSMART nedenfor.
Natriumklorid inneholder ca. 60 prosent klorider og 40 prosent natrium, mens magnesiumklorid inneholder ca. 75 prosent klorider og 25 prosent magnesium.
Kloridene er drepende, de er lettløselig i vann med ionebinding og de tar med seg tungmetallene og andre forurensinger. Likevel trenger ikke Statens vegvesen søke om tillatelse til å forurense vei, privat grunn eller statlig grunn utenfor veien ved salting.
Bønder uttrykker i økende grad bekymring for at saltet også er skadelig for jordbruket. Vann er en av de viktigste innsatsfaktorene i landbruket. Veisaltet kan også være skadelig for dyre- og planteproduksjonen langs veiene og ved de forurensede innsjøene.
Ett tonn veisalt inneholder ca. 100 gram ferrocyanid – tilsatt som antiklumpemiddel. Dette er fem ganger mer enn maksimumskravet som Mattilsynet setter. Ifølge Jordforsks rapport (UTB 08/2004) til Vegdirektoratet, danner ferrocyanid i naturen svært giftige forbindelser i sure miljøer.
I den samme rapporten skriver Jordforsk at det er målt betydelige mengder krom, bly og til dels PCB i avrenning fra saltet vei. Dette bekreftes i den nyere forskningen som NIVA har lagt fram.
- Det er lett å forstå hvorfor bønder blir stadig mer bekymret over virkningene av veisaltet. Vann er en av de viktigste innsatsfaktorene i landbruket. Veisaltet kan også være skadelig for dyre- og planteproduksjonen langs veiene og ved de forurensede innsjøene, påpeker Lars Haltbrekken.
Veisaltet påvirker planter og dyr i jord, vann og vassdrag og gir i sterke konsentrasjoner gifteffekter på diverse levende organismer.
Blader og nåler blir brunsvidde når saltet hefter seg på vegetasjonen eller tas opp gjennom rotsystemet. Kjemisk ubalanse i rotsonen reduserer plantenes evne til å ta opp vann og andre næringsstoffer. Fotosyntesen reduseres. Trær blir mindre motstandsdyktige mot innsektangrep. Enkelte steder fører saltet til død vegetasjon langs veiene.
Natriumet vil inngå i de kjemiske prosessene i jorda og vil kunne føre til dårlig jordstruktur og nedbrytning av jordaggregatene. Det vil føre til redusert stabilitet i jorda, og faren for erosjon øker. Jorda vil også få dårlig permeabilitet for luft og vann. Natriumet vil i tillegg kunne føre til utvasking av plantenæringsstoffer som kan redusere planteveksten. Høye konsentrasjoner av tungmetaller i veinære omgivelser vil også kunne vaskes ut på grunn av ionebytte, noe som vil gi økte akutte og kroniske negative miljøeffekter og være en betydelig risiko for dyr og planter.
Sterke saltpulser, spesielt i starten av smelteperioder, kan føre til akutte toksiske problemer når vannet infiltrerer ned i grunnen eller renner av som overflatevann til bekker og vassdrag. Nye undersøkelser viser at mange små tjern og innsjøer som ligger langs veiene, får salt bunnvann.
Det tunge bunnvannet resulterer i oksygenmangel og endring av de naturgitte forholdene i innsjøer. Det er da fare for algeoppblomstring og frigivelse av andre stoffer som kan være biologisk svært uheldig, for eksempel giftig gass (hydrogensulfid), tungmetaller og organiske miljøgifter som PAH. Dette kan både ha store konsekvenser for livet i og omkring innsjøene og gjøre dem uegnet som badevann og kilder for vanningsvann. Eksempler fra USA viser at tilstanden noen steder er blitt så ille at ferskvann i praksis har blitt brakkvann og til og med ferskvannsfisk får store problemer med å overleve.
En tredel av undersøkte innsjøer (18 av 59) er sterkt forurenset av veisalt. Bare i Sør-Norge ligger totalt 1200 innsjøer innenfor en 200 meters grense fra saltet vei.
Mye av veisaltet ender i grunnvannet. Grunnvannskvaliteten kan bli betydelig forringet, og grunnvannet kan bli uegnet som drikkevannskilde. En campingplass ble stengt da Mattilsynets prøver av vannet i en grunnvannsbrønn, avslørete en saltmengd som var farlig for både mennesker og dyr, nesten 500 ganger over normalen.
Det brukes årlig flere hundre tusen liter konsentrat av spylevæske. I tillegg anvendes mange tusen liter sterkt kjemiske vaske-/rensemiddel, spesielt for å få fjernet salt og klebrig oppløst asfalt. Samlet går dette rett ut i våre naturomgivelser og nærmiljø uten rensing.
Saltoppløsningen tærer på menneskeskapte installasjoner både over og under jordoverflaten, for eksempel nedbrytning og korrosjon av betong og armering i bruer og bygninger. Den gir rust- og korrosjonsskader, også på vitale bildeler. Salt- og asfaltstøv fører til store problemer med svevestøv, en betydelig helseutfordring spesielt i de største byene.
Det er beregnet at veidekket ved salting slites fem ganger fortere enn uten salting. Veisalting fører til trafikkfarlige situasjoner, blant annet som følge av saltsørpe og vanskelige føreforhold.
- Når vi ser de mange miljøproblemene som veisaltingen fører med seg, tilsier sunn fornuft at det ikke må være tillatt å salte annet enn ved ekstreme værforhold, som underkjølt regn, understreker Haltbrekken.
Han viser til at organisasjonen Stopp Veisaltingen har skrevet flere brev til Miljøverndepartementet og Samferdselsdepartementet og bedt om at det blir gjort en seriøs vurdering og oppsummering av problemene som følge av veisalting. - Det trengs. Men, som nevnt gir dette ikke myndighetene grunn til å utsette tiltak for å få redusert saltbruken sterkt. Det foreligger nok kunnskap til at vi kan kreve rask handling og tydelig praktisering av føre-var-prinsippet, konkluderer naturvernleder Haltbrekken.
Fakatark 1/2007: Miljøeffekter av veisalting
Faktaark 4/2000: Om lavere fartsgrense som virkemiddel for bedre trafikksikkerhet, helse, miljø og økonomi
Besøk nettsiden til Stopp Veisaltingen Statens vegvesens nettside saltSMART
På lag med naturen - Bli medlem!
Klikk her og les hvordan du lett holder deg oppdatert om natur- og miljøvernsakene!
Bli medlem