Foto: Jan Helge Rambjør

Publisert 07.10.2009 av .

Naturvernforbundet er glad for at regjeringen vil beholde bærebjelkene i den norske fiskerilovgivningen; deltagerloven og råfiskloven. Erklæringen inneholder også positive punkter om ressursforvaltning og ivaretakelse av fiskeriavhengige samfunn.

Problemet er at regjeringspartiene ikke er villige til å gjøre konkrete valg i konfliktspørsmål. Det er ingen tvil om at det er stadig større konflikt mellom oppdrett og fiskeri. Dette gjelder kanskje i særlig grad torskeoppdrett som ikke bare truer lokale kysttorskstammer, men også markedet for villfanget torsk. Men det gjelder også konfliktene innen fangstleddet. Samtidig som fiskeriminister Helga Pedersen i sin siste dag i stolen avslo å gi fjordfiskerne i de samiske områdene rett til et fiske å leve av, fortsetter man å la et lite antall eiere i havfiskeflåten beholde sine store rettigheter. I tilegg fortsetter man å subsidiere denne flåten gjennom fritaket for CO2 avgift.

Den samme prioriteringen ligger til grunn for WTO-politikken. Erklæringen slår fast at regjeringen skal arbeide for å fremme norsk eksport av fiske og fiskeprodukter i WTO-forhandlingene. Her er det i all hovedsak oppdrettsnæringen som har interesser av tollettelser. Forhandlingenes koblinger mellom lettelser i markedsadgang og liberalisering av investeringsreglene, derimot er en trussel mot den deltagerloven den samme regjeringen har sagt den skal forsvare.

Regjeringserklæringen sier at man skal sikre ressurskontroll og hindre ulovlig, uregulert og urapportert fiske gjennom Kystvakt og flyovervåkning. Naturvernforbundet savner den samlede regjeringens støtte til å definere og etterforske ulovlig fiske som internasjonal organisert kriminalitet. Fiskeriministeren har selv pekt på at det finnes norske bakmenn i det ulovlige fisket i Barentshavet. Disse bakmennene tar man verken med fly eller kystvaktskip, men med etterforskningsmetoder fra bekjempelsen av økonomisk kriminalitet. Dette lover dårlig for erklæringens lovnad under punktet internasjonal politikk; ”å bidra til at utviklingsland kan utvikle fiskeriforvaltning og -kontroll som et ledd i global innsats mot overfiske”. Med denne tilnærmingen er det fiskerne, ofte uten kontrakter og med dårlig lønn og arbeidsforhold, som blir tatt for ulovlig fiske, mens de som sitter igjen med fortjenesten i Norge og andre vestlige land går fri.