– Og her sitter vi og alt dette er vårt, halvveis spøker Faafeng.
Men det kan trekkes ei linje fra markagrensa som ble tegnet inn på 60-tallet av Erik Sture Larre, og frem til dagens Markalov.
– Det som ble tegnet inn da, er nesten identisk med de grensene Markaloven har i dag, sier Andersen.
Veldig optimisme
– Vi kan vel gå helt tilbake til 1936, da Oslo omland friluftsråd, Oslo Omegn Turistforening og Oslomarka fiskeadministrasjon ble opprettet, sier Gjermund Andersen.
Jens Gram forteller at den gang var det en veldig optimisme blant organisasjonene om at de var med og bestemte i samfunnet, og at bevaringstanken var veldig i tiden.
– Fremdeles var det bare skogsdrift og redselen for at byen skulle ese for mye utover som var en trussel mot markaopplevelsen, sier Bjørn Faafeng.
Så kom krigsårene, og Gram forteller at det var ei tid hvor marka var ekstremt viktig for mange.
– Det var ofte det eneste stedet man kunne reise uten å søke først. Jeg husker vi måtte stå to timer i kø ved Rådhuset for å komme med buss til Hønefoss, forteller Gram.
30 000 i demonstrasjon
Også etter krigen fortsatte kampen for Oslomarka. I 1946 var det demonstrasjon mot Holsledningen, som var en kraftledning som skulle legges gjennom marka, med nærmere 30 000 demonstranter foran Rådhuset. De var redde for at ledningen ville ødelegge landskapet og den gikk gjennom svært populære turområder, forteller Ketil Heyerdahl. I ettertid har det blitt stilt spørsmål om dette ikke var den største demonstrasjonen i Norge noen sinne. Men protestene var liten nytte, Holsledningen ble likevel vedtatt.
Utover på 50-tallet var det andre trusler som rammet marka, og spesielt gjaldt det hyttebygging med tilhørende veier, sier Gjermund Andersen. Han forklarer at det som etter hvert ble det store stridsspørsmålet i markadiskusjonen var omkring skogbruket.
– Fra femtitallet så hogget man ned nesten alt som var. Det kan man si var et heldig overgrep, og det var taktisk innmari dumt av dem, utdyper Gram.
Oppvåkning
Mot slutten av 60-tallet kom det en nyoppvåkning når det gjaldt natur- og miljøvern. Bjørn Faafeng forteller at mye av diskusjonene om marka fant sted i Samarbeidsgruppene for Natur og Miljøvern (snm) som hadde sitt utspring på Universitetet i Oslo. (snm) ble opprettet som en motvekt til andre miljøvernorganisasjoner, og parentesen rundt navnet skulle symbolisere at det var saken og ikke organisasjonen i seg selv som var målet.
– Det var mange diskusjoner rundt det som etter hvert ble økofilosofi. Det var forsøk på et helhetssyn som appellerte til veldig mange av oss, forklarer Faafeng.
Heyerdahl forklarer at det som bandt folk mest sammen var motstanden mot vannkraft. Noe som også kan ses igjen i historien.
– I (snm)-miljøet ble det etter hvert ei gruppe som kjempet for Oslomarka, og som mente den var verdt å ta vare på, sier Heyerdahl. Han legger til at det var ei gruppe som vokste fort.
– Her jobbet vi mot veibygging, hogst og drikkevann, som var det vi så på som de største truslene mot marka.
De fire har historier om minneverdige motdebattanter, som en tidligere vannverkssjef som skaper godt humør. De forteller at markagruppa i (snm) jobbet med klassifisering av det de selv mente var fine områder i håp om å få disse vernet.
– Så meldte vi disse områdene inn til kommunal- og arbeidsdepartementet, da det ennå ikke fantes noe miljøverndepartement, sier Faafeng.
Kuppet inn
Etter hvert kom også Naturvernforbundet inn i bildet. I 1969 ble nemlig Jens Gram kuppet inn i styret til det som da het Østlandske Naturvernforening (ØNV). I dag er det bedre kjent som NOA. Faafeng forteller at Naturvernforbundet på den tida var mer opptatt av fjellet og vannkraftutbygging.
– Ja, Jens ble satt til å gå inn i ØNV, sier Heyerdahl.
– Det var alltid greit for meg å ha (snm) i ryggen, for da kunne man true både med det ene og det andre, forklarer Gram, og sier det bare var å trykke på en knapp før det ble demonstrasjoner.
Historiene fra (snm) er mange, og Heyerdahl forteller at de ble lagt ned etter de ble kuppet av AKP.
Nesten markalov
Etter at Norge fikk verdens første miljøverndepartement i 1972 satte Arbeiderpartiet i gang med det første lovutkastet til en ny markalov.
– Men den loven falt sammen med regjeringsskiftet i 1981, da Kåre Willoch ble statsminister og forkastet lovforslaget, forteller Heyerdahl. Han forklarer at markaarbeidet gikk inn i en slags ørkenvandring etter det når det gjaldt vernearbeid.
Gram forklarer at det likevel ble holdt en del møter. Midt på 80-tallet ble det igjen et miljø for markalov og vern av marka. Gram sier at det blant annet handlet om at man fikk inn en ny skogsjef som var villig til dialog med naturvernerne.
– Mot slutten av 80-tallet førte vi en voldsom kamp mot skogbruket. Blant annet dro vi av gårde med to busslaster inn i marka for å se på hjulspor, sier Andersen.
Han forklarer at de prøvde lenge med argumenter om friluftsliv som grunn for vern, men det gikk aldri. Derimot fikk de mer suksess med argumenter om biologisk mangfold og truede arter.
– Riokonvensjonen gjorde utvilsomt noe der. Biodiversitet som grunn for vern ble mye lettere etter 1992, sier Faafeng, som sier at de fikk stoppet en god del hogster med det som argumentasjon.
– Vi ønsket jo å ha det enkle friluftsliv som begrunnelse, men fant ut at det var lettest å få vern ved å bruke biomangfold som grunn.
Mot slutten av 80-tallet og begynnelsen av neste tiår forteller Faafeng at de hadde en oppvåkning på hvorfor de ønsket vern av marka.
– Og det var jo først og fremst fordi så mange bruker den som rekreasjonsområde, og det var de verdiene vi ønsket å synliggjøre.
Eventyrlig suksess
For seks-sju år siden kom NOA også med lista over eventyrskogene. De har blitt viet to sider i odeltingsproposisjonen.
– Dette med eventyrskoger har vært en av de store seirene til NOA, sier Andersen.
En annen grunn til at arbeidet med markaloven kom i gang igjen, skjedde i 2004. Da ville skogeier Løvenskiold anlegge konferansesenter på Bonna. Den gangen syklet Jens Stoltenberg inn og satte seg på trappa og sa at her skulle det ikke anlegges noe konferansesenter, forteller Andersen.
– Du kan kalle det en stor provokasjon fra Løvenskiolds side, som ville ha konferansesenter der, sier Faafeng.
Ikke slutt ennå
Selv om Markaloven nå er vedtatt i Stortinget, er jobben likevel ikke over. De fire forteller at de blant annet ønsker å bruke mer tid på Frønsvollen hvor det finnes eventyrskoger på alle kanter. Gjermund Andersen forklarer at de to første årene etter at en lov blir vedtatt er de viktigste, med å vise praktisk bruk av loven.
– Vi må være med å bevisstgjøre brukerne av marka, og vise dem at det ikke er selvsagt at den er slik den er i dag, sier Faafeng.
– Det viktigste framover nå er å få fram saker vi kan gjøre på grunn av Markaloven, som vi ikke kunne få til tidligere, sier Jens Gram.
Og Bjørn Faafeng er enig i at dette ikke er slutten.
– Vi har klart å få vedtatt de grensene for marka som ble satt for femti år siden. Dette er en vanvittig historisk begivenhet!
