Du er her:

Russland – sivilsamfunn og atomproblematikk - artikkelsamling:

Hva kan jeg gjøre?

Natur og Ungdom og Naturvernforbundet samarbeider med flere miljø- og naturvernorganisasjoner i Russland. Jeg var så heldig at jeg fikk lov å være med å møte representanter fra et par av disse organisasjonene i St. Petersburg.

Skrevet av Hilda Fjeldstad

I løpet av oppholdet fikk vi et innblikk i hvordan situasjonen er for dem som driver med det vi kaller partipolitisk nøytral organisasjonsaktivitet. Altså folk som jobber i ikke-statlige organisasjoner, eller NGO-er (non-governmental organizations). Miljøvernerne og menneskene vi møtte, presenterte sitt arbeid, planer og utfordringer for meg og reisefølget jeg var en del av. Og vi snakket sammen. Vi møtte russere som jobber med klima og naturvern til daglig, under svært vanskelige forhold. Jeg lot meg engasjere! Straks stilte jeg meg selv spørsmålet: Hvordan kan jeg bidra i deres viktige arbeid?

Min første konklusjon var heller nedslående. Etter kun noen dager i Russland forstod jeg at de eneste som kan forandre noe i Russland, er russerne selv. Og når de russiske myndighetene viser så liten vilje til å gjøre det minste tiltak. Ja, da kan man jo gråte en skvett. For eksempel har de satt seg et mål om å øke andelen fornybar energi fra 1 % til 1,5 % innen 2015. Dette målet klarer de ikke å nå på grunn av et veldig lite miljøvernorientert Kreml. Innen 2050 er målet at 4,5 % av det totale energiforbruket skal komme fra fornybare energikilder.

I utgangspunktet skulle det vært helt kurant å nå disse målene. Russland har tross alt verdens største potensiale for å spare energi. Det er så må grep som skal til. Blant annet har de en helt utrolig ineffektiv form for sentralfyring. Jeg er helt sikker på at de kunne stengt flere atomkraftverk bare ved å endre oppvarmingsmetode av bygninger. Det gjør meg frustrert bare å tenke på det.

De siste åra har den russiske befolkningen begynt å våkne. Styresmaktene har fulgt opp dette engasjementet ved å innføre flere radikale lover; blant annet den beryktede «utenlandsk agentloven». Denne loven sier at ikke-statlige organisasjoner som mottar støtte fra utlandet og samtidig driver politisk aktivitet, må inn i et offentlig register for såkalte utenlandske agenter. Både offentlige instanser, bedrifter og privatpersoner kan be om å få en organisasjon kontrollert for «utenlandsk agenthet». På russisk betyr ordene «utenlandsk agent» at man er en spion – en fiende av den russiske staten på oppdrag fra en annen. Det vekker minner fra den kalde krigen. Og ordene tolkes forskjellig fra region til region og by til by. Selv om begrepene er utydelige, er straffene like harde som de er vilkårlige. Man kan risikere bøter og fengselsstraff hvis man stilles for retten for ikke å ha registrert seg som utenlandsk agent.

Målet til myndighetene er å svartmale arbeidet til de ikke-statlige organisasjonene. Vi ble fortalt at NGOene dessuten kvier seg for å verve nye medlemmer. De ønsker ikke utsette flere enn nødvendig for de ubehagelige opplevelsene de kan bli utsatt for som medlemmer av en slik organisasjon. Natur- og miljøvernorganisasjonene i Russland sliter med å overbevise resten av befolkningen om at sakene de arbeider med er viktige. Utenlandsk agentloven har ikke gjort det lettere. Jeg ble fortalt at hvis man prøver å fortelle en venn om at myndighetene tar uheldige avgjørelser med tanke på naturen og miljøet, tror de ikke på deg. De velger heller å tro blindt på sine ledere og på systemet, som de mener vet bedre. Det er nærmest en naturlov at lederen vet best.

Russland og Norge har et helt unikt forhold. Norge er nemlig det eneste nabolandet Russland aldri har ført krig mot. Så hvis det er noen som kan hjelpe til må det vel være nettopp oss. Det er ikke til å skyve under en stol at Russland skiller seg fra Norge på mange måter. Den russiske befolkningen har dessverre ikke de samme demokratiske godene som vi har i Norge. Mange avgjørelser tas uten en demokratisk prosess, nesten uten reaksjoner fra folket. Men selv om Russland ligger langt unna hva gjelder gjennomsiktige prosesser og politisk styresett, så er det veldig nærme rent fysisk. Og uansett: klimaendringer og miljøproblemer kjenner ingen landegrenser! 

Hjemme i Norge sitter jeg tilbake med en iver etter å gjøre noe. Så hva nå? En ting vi kan bidra med til de russiske miljøvernerne med er arbeidskapasitet. De russiske miljøvernerne er få og har mange arbeidsfelt og mange saker de skulle fulgt opp. Men på grunn av den nye utenlandsk agentloven er det risikabelt å bidra direkte i saksarbeidet. En russisk mann vi møtte på turen jobbet delvis fra utlandet. Der følte han seg mye tryggere. På et kontor i for eksempel Norge kunne de ha jobbet uten å være redde for å bli avbrutt av en uanmeldt kontroll. Men dette løser ikke problemet. Svaret er informasjonsspredning. Det aller viktigste vi kan hjelpe dem med å spre informasjon om den vanskelige situasjonen. Bare på den måten øker presset på de russiske myndighetene – både nedenfra via sivilsamfunnet, og gjennom norske myndigheter. Jo flere organisasjoner som står sammen om et krav, jo vanskeligere er det å stå i mot. Selv for Putin. Ikke minst kan vi hjelpe dem å spre informasjon internasjonalt. Det finnes både temahefter og dokumentarer, men de er dessverre vanskelige å forstå på grunn av dårlig engelsk.

Den endelige konklusjonen blir at vi må vise støtte overfor miljøvernerne i vårt naboland Russland. De trenger å bli minnet på at de ikke er alene, men har det internasjonale samfunnet i ryggen. Ved å vise at vi bryr oss hjelper vi dem til å holde motet oppe, og til å fortsette kampen for et mer fornybart Russland. Til tross for de nye lovene må støtten til det russiske sivilsamfunnet fortsette. De virkelig store endringene starter nedenfra.