Barnehage

Forenklet må hvert støvkorn i luft betraktes som et lite glidefly, hangglider eller paraglider lastet med kjemi og allergener. Støvkorn kan lande på en eller annen flate eller pustes inn i luftveiene dine. Vi spiser også en del støv uten å tenke over det, spesielt små barn. I barnehager som ligger i tettbygde strøk og kanskje nær trafikkert vei, er det ofte fokusert på forurensning fra biltrafikken. Det er bra, for den bidrar til avgassing og svevestøv som forurenser uteluften og inneluften. Støv som blir liggende lenge inne, opptar kjemi fra inneluften i barnehagen. Noen støvkorn og kjemiske partikler er så små at de kan komme inn i både små og store menneskekropper. Svevestøv ute kan være en vesentlig kilde til svevestøvnivået inne. Utendørs er det en rekke kilder som f.eks. forbrenningsmotorer, mekanisk slitasje på kjøretøyer og veidekke, industri, og fyring med kull, olje og ved. Innendørs er vaskekjemikalier, bygningsmaterialer og slitasje på overflater, interiør, klær og utstyr viktige støvkilder. Dessuten finnes det en rekke biologiske komponenter i svevestøvet, som pollenkorn, muggsoppsporer og bakterierester.

Kunnskapen om helseeffekter av svevestøv i inneluft er svært begrenset. De få studiene som foreligger synes å indikere en mulig sammenheng med utvikling/forverring av ulike luftveissymptomer, og en sammenheng mellom miljøgifter i innestøvet og i kroppen vår. I større befolkningsundersøkelser av svevestøv fra uteluft, er det påvist en gradvis økning i sykdommer etter hvor mye støv du utsettes for:

• Redusert lungefunksjon hos følsomme individer
• Økt hoste og bronkitt
• Astmaanfall
• KOLS
• Hjerte og karsykdommer
• Økt forekomst av innleggelse for luftveissykdommer, samt hjerte og karsykdommer
• Økt forekomst av for tidlig død 

Plast er et syntetisk materiale, sammensatt av hydrokarboner (dvs. molekyler av hydrogen og karbon). Plasten lages ved at enkle hydrokarbonmolekyler (kalt monomerer) bindes sammen i lange kjeder (kalt polymerer). Forskjellige monomerer og kombinasjoner av disse, gir polymerer med ulike egenskaper. Eksempler på vanlige monomerer er etylen (eten), butylen (buten), og propylen (propen). Ikke alle polymerer er plast. I tillegg til plastpolymerene, har vi også gummielastiske polymerer (elastomerer), både naturlige og syntetiske, og biopolymerer som cellulose, stivelse og protein. Biopolymerer for eksempel fra tomater, kan brukes til å lage plast kalt bioplast.

Det meste av plasten som lages i dag, er imidlertid basert på fossil olje eller gass. Ulike kilder har forskjellige anslag over hvor stor andel av verdens uttak av fossil olje og gass som går med til å lage plast, alt fra 4 til 8 prosent.8 Uttak og bearbeiding av plastens råvarer er energikrevende og dessuten forurensende prosesser. Fossilt brensel står for 77 prosent av verdens energibruk, og ved produksjon av plast forbrukes ca. 1 kg. Olje/gass (som energi kilde) per kilo plast produsert.

Plast deles inn i to hovedgrupper: Plast som er formbar eller kan gjøres formbar ved oppvarming, kalles termoplast. Blant disse finner vi: polyamid og akrylplaster, polyestere som polykarbonater, polyetylentereftalat (PET), polybutylen og polypropylen og polystyren. Plast som har gjennomgått kjemisk herding under produksjon, kalles herdeplast og blant dette har vi alkydplast, aminoplaster som urea- og melaminplast og epoksyplast. I tillegg har vi en gruppe som skiller seg fra de andre ved at grunnstoffet klor er en viktig bestanddel; polyvinyler som polyvinylklorid (PVC). Uansett hvilken plastgruppe det dreier seg om, er ikke plast bare plast.

De fleste plaster tilsettes ulike hjelpestoffer for å gi dem spesielle egenskaper (se boks 2 for eksempler). Det kan være pigmenter, fyllstoffer, flammehemmere, mykgjører eller stabilisatorer som beskytter plasten mot nedbrytning. Mange plastmaterialer blir dessuten ofte armert med fibre av f.eks. glass, karbon eller tre. I tillegg kan det finnes rester av kjemikalier som er blitt brukt i produksjonsprosessen, for eksempel initiatorer og katalysatorer. Noen av tilsetningsstoffene kan ha alvorlige skadevirkninger på helse og miljø, eksempelvis tungmetaller, bromerte flammehemmere og hormonhermende myknere (ftalater).

Generelt kan man si at plaster er lette, men samtidig sterke materialer. Mange er brennbare, men dårlige til å lede varme og elektrisitet, hvilket gir dem gode isolasjonsegenskaper. Plaster er som regel uløselig i vann og bestandig mot kjemisk og biologisk nedbrytning.

Det er imidlertid utviklet biologisk nedbrytbar plast, men den er som regel kun industrielt nedbrytbar, og selv biologisk nedbrytbar plast brytes ikke ned om den er på avveie; dvs. havner i naturen.

En åpenbar mulighet er å trekke på skuldrene. Hvis alt er farlig, betyr det vel bare at det meste likevel er greit? Men det er ikke så enkelt. Blant mange tusen kjemiske stoffer i mat, drikke, luft og øvrige omgivelser finnes det enkelte som vi gjør lurt i å være forsiktige med. Giftvirkningen til et stoff er avhengig av dosen. Tilfører du kroppen en liten mengde av et stoff, går det bra. Øker du mengden, vil virkningen komme. Spørsmålet er hvor mye du får i deg, hvilken tilstand du er i fra før, og hvor lenge du blir utsatt for stoffet. Lagring til problemer: Det er én faktor som gjør det mulig å skille de kjemiske verstingene fra resten av flokken, og det er tiden. Stikkordet er nedbryting. I naturen går kjemiske stoffer i kretsløp. Alle sammensatte stoffer blir før eller senere brutt ned til grunnstoffer. I neste omgang går disse inn i nye forbindelser.

Det betyr at sammensatte stoffer som varer lenger enn andre, har bedre tid til å gjøre ugagn. Men det betyr også en ting til: Hvis tilførselen av et stoff går fortere enn nedbrytingen, sitter du med en sikker oppskrift på et problem, for da øker mengden stoffer i kroppen. Det er slike stoffer som kalles miljøgifter. Plast er på samme måte som miljøgifter vanskelig nedbrytbare i naturen. Småbiter av plast, også kalt mikroplast, kan tas opp i organismen. Skadevirkninger dette kan ha vet vi ikke mye om ennå, men flere forskere argumenterer nå for at plast på avveie må sees som potensielle miljøgifter. Det har ikke noe i naturen eller i nærmiljøet vårt å gjøre. Om lag en tredel av plasttypene vi bruker er ofte tilsatt miljøgifter for å gi produktet ulike tekniske egenskaper. Miljøgiftrisiko og barna våre: Fra en rekke studier, blant annet i Arktis, USA og Europa, er det nå klart at store grupper av barn er truet av helsekonsekvensene etter å ha vært utsatt for mange miljøgifter. Det er også påvist at maten vår, samt inneluft og -støv er to viktige transportveier for miljøgiftene inn i kroppen vår.

DEFINISJONEN AV EN MILJØGIFT

Den som leser faglitteratur om miljøgifter kan fort komme ut for forkortelsen PBT, som brukes både her i landet og internasjonalt. P står for persistent, som betyr motstandsdyktig mot nedbryting. B står for bioakkumulerende, som betyr evne til å samle seg opp i levende skapninger. T står for toksisk, som betyr giftig. Hormonforstyrrende stoffer regnes også som miljøgifter, selv når de ikke varer lenge og samler seg opp i kroppen. Når hormonsystemet forstyrres, kan skadevirkningene nemlig være langvarige likevel, og for eksempel først bli synlige senere i livet eller i barna til dem som blir utsatt for slike stoffer.