Du er her:

Innlegg:

Natur uten rettslig beskyttelse

I en debatt i Stortinget nylig angående stortingsmeldingen om miljøkriminalitet, tok Arne Nævra opp svakhetene i dagens skoglov og skognæringens sertifiseringsordning. Det er betimelig og peiker på forhold vi fra naturvernsiden har rettet søkelyset mot i mange år.

Etter krav fra markedet etablerte skogbruksnæringen i sin tid en sertifiseringsordning, bygget på styringssystemet ISO14001, som skal sikre at skogsdriften utføres i samsvar med en miljøstandard næringen selv har etablert. Myndighetene stoler til de grader på denne ordningen, at de mener det ikke har noen hensikt at de selv undersøker om skoglovens miljøbestemmelser etterleves. Det til tross for at Riksrevisjonen i 2012 påpekte at nettopp dette var en alvorlig mangel i den offentlige skogforvaltningen. Miljøsertifiseringen styres helt og holdent av næringen selv, og aktørene som skal kontrollere at ordningen fungerer, slike som DNV GL og Intertek Certification AB, nekter oss innsyn i de revisjoner som utføres. Vi kjenner ikke noe annet samfunnsområde hvor det er slik.

Bryter man rutinene i styringssystemet, fører det til «avvik» av ulik alvorlighetsgrad. Fra naturvernsiden i Buskerud har vi gjennom flere år dokumentert omfattende brudd på miljøstandarden. Det kan være alt fra hogst av økologiske viktige kantsoner mot myr og vassdrag, ødeleggelse av reirbiotoper for rovfugl, hogst av tiurleiker, ødeleggelse av leveområder for truete arter til hogst av nøkkelbiotoper. Ingen ting tyder på at slike miljøødeleggelser får reelle konsekvenser for de som begår dem. Man må da spørre hva som er hensikten med et slikt system.

Skoglovens bærekraftforskrift inneholder miljøbestemmelser som på papiret har en straffebestemmelse. Vi har anmeldt flere saker, som for eksempel hogst av nøkkelbiotoper og hogst av kjente leveområder for truete arter. Tilsynelatende klare og alvorlige brudd på bærekraftforskriften. De har blitt henlagt som «Intet straffbart forhold». Forklaringen, sier jurister vi har snakket med, er at forskriften viser til krav i skogbruksnæringens miljøstandard og at disse ikke er listet opp i selve forskriften. Juridisk er en slik kobling til en privat overenskomst ikke holdbar. For alle praktiske formål er dermed skoglovens miljøbestemmelser satt ut av kraft. Direktør i Landbruksdepartementet, Ivar Ekanger blei konfrontert med dette problemet på et møte i foreningen Miljørett. Svaret hans var ullent, og tyder på at det er liten vilje til å rydde opp i dette.

Essensen er altså at brudd på bærekraftforskriften som berører de viktigste naturverdiene i skog, ikke lar seg straffeforfølge. Det betyr at f.eks. truete arter i skog ikke har noen rettslig beskyttelse. Det er helt og holdent overlatt til en privat overenskomst som det er umulig å få reelt innsyn i. Det var ikke intensjonen når Skogbruksloven og bærekraftforskriftene ble vedtatt. Vi oppfordrer Bollestad og Rotevatn til å rydde opp i dette misforholdet.  Skal vi stoppe tap av natur er det helt nødvendig.

Dette innlegget sto i Klassekampen 15.12 2020

Martin Lindal og Thor Erik Jelstad
Naturvernforbundet i Buskerud