Du er her:

  • Buskerud
  • Nyheter
  • Nye registreringer avdekker unike naturverdier i Eikerskogene. Skognæringens miljøregistreringer er alvorlig mangelfulle.
Gammel kalkbarskog, foto: Jon Trygve Johnsen.

Gammel kalkbarskog, foto: Jon Trygve Johnsen.

Innlegg:

Nye registreringer avdekker unike naturverdier i Eikerskogene. Skognæringens miljøregistreringer er alvorlig mangelfulle.

De siste årene er det tilkommet mye ny kunnskap som avdekker unike naturverdier i Eikerskogene. Det offentlige tar ansvar og sikrer et bedre kunnskapsgrunnlag. Dette er kunnskap som skognæringens miljøregistreringer ikke har klart å fange opp.

Biologisk viktig skog har, gjennom heldekkende naturtypekartlegging i regi av det offentlige i kombinasjon med frivillig artskartlegging, blitt avdekket. Dette gjelder særlig i de lavtliggende områdene på begge sider av Drammenselva, og mellom Vestfossen og Eikeren. Her er det gjort heldekkende naturtypekartlegging. Oppdatert kunnskap om biologisk mangfold i skog er helt avgjørende dersom vi skal klare å stoppe tapet av naturmangfold, som pågår både globalt og lokalt. Nesten halvparten av de trua artene i Norge lever i skog og mesteparten av disse trues av industriskogbruket. For å kunne drive et bærekraftig skogbruk, er det derfor nødvendig å vite hvilke naturverdier man har, hva som har størst verdi og hvor de befinner seg. Samt at de viktigste naturverdiene bevares.

Naturverdier i Eikerskogene

Mange av naturverdiene som er blitt dokumentert, er knyttet til rike skogtyper. Her er ofte artsmangfoldet spesielt høyt, med flere arter enn i annen skog. Det er særlig skog omtalt som kalkskog som er blitt registrert. Dette er en naturtype som forekommer der skog vokser på steder med basisk grunn (høy pH), som for eksempel i områder med mye kalkstein (som i Oslofeltet). Skogtypen er nasjonalt relativt sjelden. I Eiker finnes det endel kalkbarskog og området er således et kjerneområde for denne typen skog. Kalkbarskoger er også oppført som truede naturtyper.

I kalkskogene finnes et særegent artsmangfold som er sterkt knyttet til disse naturtypene. Bedre kjent er for eksempel orkidéarter som marisko og rød skogfrue, og i gruppen av sopp finnes det spesielt mange arter, særlig de som lever i symbiose med trær (sopprot-sopp).  Å ivareta disse skogtypene i Eiker, burde derfor være spesielt viktig. Dette henger sammen med at større sammenhengende områder gir bedre levekår enn små fragmenterte leveområder. Dessuten vil slike kjerneområder kunne være levested for en stor andel av de nasjonale populasjonene av kalkskogarter. Flere av artene som lever i kalkskogen er truet av utryddelse pga. arealendring som bolig- og veibygging, samt et industrialisert skogbruk med utstrakt bruk av flatehogster. Derfor er det fokus på å ivareta gjenværende områder hvor disse artene fortsatt lever og finner levekår.  I tillegg til å unngå nedbygging innebærer hensyn til disse naturverdiene i de fleste tilfeller at det blir brukt andre hogstformer enn flatehogst, men tømmerressursene kan fortsatt utnyttes. Også andre viktige typer skog er blitt dokumentert, slik som gammelskog og rike sumpskoger. Naturvernforbundet i Buskerud har sett på disse dataene.  

Image

Image

Bildene er tatt fra en større lokalitet med relativt gammel kalkbarskog som ikke er blitt flatehogd. Her er det de siste årene registrert både viktige naturtyper og mange forskjellige truede arter, som kanarigul slørsopp, øverste bilde. Skognæringens miljøkartlegging har derimot ikke fanget opp disse naturverdiene. Foto: Jon Trygve Johnsen.

Metoder for kartlegging av natur

Det finnes ulike metodikker for kartlegging av natur. Ulike aktører bruker ulike metoder. Dette kan være noe forvirrende. Skognæringens metode omtales som MiS (Miljøregistreringer i Skog) hvor det registreres såkalte livsmiljøer, mens det offentlige nå bruker en metode som registrerer viktige naturtyper i skog basert på NiN (Natur i Norge). I tillegg har man en tredje metode som også kalles naturtypekartlegging (etter DN håndbok 13). Den blir også benyttet av det offentlige og var forgjengeren til dagens naturtypekartlegging etter NiN. Alle metodene har til hensikt å registrere natur som er spesielt viktig i bevaringssammenheng. I skog har skognæringen fått hovedansvaret for miljøregistreringer og de bruker i all hovedsak MiS-metodikken. Skogeiere med skogbruksplan har som oftest fått gjennomført MiS-kartlegging i hogstmoden skog, og det er denne metoden som er tenkt å gi den enkelte skogeier oversikt over miljøverdier på egen eiendom for å kunne sette vedkommende i stand til å ta miljøhensyn ved skogsdrift. Skognæringen forplikter seg ikke til å ta hensyn til naturverdier registrert gjennom andre metoder for naturkartlegging. Biologisk viktige skoglokaliteter har ingen beskyttelse etter lov og sertifiseringskrav før de har vært gjennom skogbruksnæringens system for hvilke områder det skal tas hensyn til. Etter avgrensning av livsmiljøer etter MiS, skjer en lukket utvalgsprosess der en del av områdene gis status som nøkkelbiotop. Og det er i all hovedsak de områdene som får status som nøkkelbiotop, som skogeier så plikter å ta hensyn til. Det er altså det som defineres som nøkkelbiotop som betyr noe, kan man enkelt si.

Naturtypekartlegginger og MiS-registreringene lever i nesten to adskilte verdener, hvor naturtypekartleggingen har som hovedhensikt å være et kunnskapsgrunnlag ved offentlig forvaltning, slik som ved boligbygging og veibygging etc., mens MiS brukes av skogeiere og skognæringen ved skogsdrift og som grunnlag for å melde inn areal til frivillig skogvern. Forskjellige krav til kunnskapsgrunnlaget er ironisk nok grunnen til at man f.eks. kan oppleve at store naturverdier blir ødelagt av hogst i områder hvor det er planlagt boligbygging, til tross for at utbyggingen krever konsekvensutredning med kartlegging av disse naturverdiene. Skogeier trenger nemlig ikke å forholde seg til samme lovverk og kan hogge skogen, uten grundig naturtypekartlegging, før arealet selges til boligutbygging. Eller slik vi ofte erfarer, at store naturverdier ødelegges av hogst samtidig som disse områdene er under offentlig kartlegging.

Samtidig påstår skognæringen at vi har et strengt regelverk for miljøhensyn i skog i Norge. Dette er en "grønnvaskingsløgn". Ikke engang hogst av nøkkelbiotoper kan straffeforfølges. Lovverket er basert på “frihet under ansvar” der bukken skal passe havresekken. Det er et  ansvar som i liten grad blir tatt.

Når man skal forvalte naturverdier, er det vesentlig at man gjør en verdivurdering av de registrerte lokalitetene og at lokalitetene med høyest verdi bevares. Ved naturtypekartleggingen (utvalgskartlegging etter NiN) gjøres det en kvalitetsvurdering av de enkelte lokalitetene. De rangeres fra svært lav lokalitetskvalitet til svært høy lokalitetskvalitet. De lokalitetene som er gitt høy eller svært høy lokalitetskvalitet kan sies å ha nasjonal eller internasjonal bevaringsverdi. I en del andre land og innenfor enkelte skogsertifiseringssystemer er det utarbeidet en anerkjent metode som beskriver hvordan man skal identifisere og registrere skog som har særskilt høye bevaringsverdier. Slik skog omtales som “High Conservation Value Forest” (HCVF). Hensikten er at slik skog blir tatt vare på. Dette viktige bevaringsprinsippet er noe som MiS og skogsertifiseringen i Norge hopper glatt over, og dette er en viktig årsak til at skogbruket i Norge ikke er bærekraftig.

 

Sammenligning av MiS resultater og resultater fra naturtypekarleggingen

En sammenligning av resultatene fra MiS-registeringene og naturtypekartleggingen i et utvalgt område i Eiker viser at det er svært store forskjeller når det gjelder avgrenset areal.  

Image

Figur 1: Viser hvor mye som er funnet av bevaringsverdig skog i dekar. Venstre søyle viser utfigurerte naturtypelokaliteter i forbindelse med den offentlige kartleggingen (etter NiN). Høyre søyle viser tilsvarende hva som er funnet gjennom skogbruksnæringens miljøregistreringer i skog, fra år 2009. Tallene er hentet fra et utvalgt område i Øvre Eiker og tidligere  Nedre Eiker kommune, Viken fylke. Undersøkelsområdet er der hvor det er gjort naturtypekartlegging (etter NiN). Unntatt verneområder fra før 2009, da disse ikke var inkludert i MiS-registreringene. I noen tilfeller vil samme skogområde kunne bestå av flere naturtyper/livsmiljøer, de overlapper. For overlappende naturtyper er det de med høyest lokalitetsverdi som er med i beregningene.

Resulatene er nedslående med tanke på hvilket kunnskapsgrunnlag MiS-registreringen bygger på, og hva som faktisk blir bevart i deres system. Her skal man også huske på at et betydelig areal med eldre bevaringsverdig skog er blitt flatehogd siden den gang MiS ble utført og frem til naturtypekartleggingen de senere år. Slik at forskjellen har vært enda større. Naturtyper med moderat lokalitetsverdi eller høyere, samsvarer godt med inngangverdiene i MiS, altså hva som skulle vært registrert som livsmiljøer.

Arealmessig har MiS-registreringene kun funnet omtrent en fjerdedel så mye som det natutypekartleggingen har gjort. Men det som betyr noe er hva som blir bevart, dvs. det som får status som nøkkelbiotop, og her blir resultatene enda mer graverende. Mer enn halvparten av registrerte livsmiljøer blir bortvalgt (ikke utvalgte livsmiljøer). Nøkkelbiotopene utgjør da et areal som tilsvarer 11 % av arealet med naturtypelokaliteter som har moderat lokalitetsverdi eller høyere. Og enda verre er det om man sammenligner mot det som har særskilte høye naturverdier og som kvalifiserer til HCVF, dvs. naturtyper av høy og svært høy lokalitetskvalitet. Arealmessig utgjør nøkkelbiotopene kun 16 % av dette arealet. Dette burde vært tilnærmet 100%. Og da har vi ikke engang tatt høyde for at MiS ikke nødvendigvis fanger opp de mest verdifulle områdene, og at en del nøkkelbiotoper er områder med beskjedne naturverdier.

Artskartlegginger

I tillegg til naturtypekartleggingen, så er det også dokumentert mange nye artsforekomster igjennom frivillig kartlegging. Det skal også sies at naturtypekartleggingen legger vekt på artsregistreringer både for å identifisere naturtypene, men også for å kunne si noe mer treffsikkert om lokalitetskvalitet.

Man bør anta at en viktig motivasjon for den frivillige artskartleggingen er at lokalkjente har sett at lokaliteter med høye naturverdier er blitt mangelfullt fanget opp i forbindelse med MiS og naturtypekartlegging. Det har nok i særlig grad vært fokusert på kartlegging av rødlistearter (arter med risiko for utdøing). Veldig mange av rødlisteartene er dessuten indikator-arter for skog med høye bevaringsverdier, men man skal også huske på at mange funn av rødlistearter også er et “bevis” i seg selv på at skogen har høye bevaringsverdier. Det er jo logisk nok siden det er de artene som ofte definerer bevaringsverdi. Definisjonene på livsmiljøer er jo at de er viktige levesteder for rødlistearter. Naturligvis bør det derfor være en stor sammenheng mellom livsmiljøer og funn av rødlistearter. Særlig når det er funnet flere rødlistearter i samme biotop. Funn av truede arter gjøres nesten alltid i livsmiljøer,- og naturtyper.  At de ikke finnes “hvor som helst” er jo også i all hovedsak grunnen til at de er truet. Det er også noe det legges stor vekt på i rødlistevurderingene. Dersom en art ofte blir funnet i ordinær skog, så vil den sannsynligvis heller ikke blir rødlistet. Resultatene fra naturtypekartleggingen i Eiker viser en god sammenheng mellom viktige naturtyper og funn av rødlistarter.

«Føre var» rutiner i PEFC skogstandard

Siden MiS-registreringene er mangelfulle, så er det i PEFC skogstandard utarbeidet «føre var» rutiner i forbindelse med hogstplanlegging (som et hensyn til viktige livsmiljøer bl.a.). Dette gjelder for steder der det er gjort nye funn av truede arter, naturtyper med A verdi etter DN håndbok 13 og truede naturtyper. I slike tilfeller skal det gjøres en vurdering av nøkkelbiotop, basert på MiS-metodikken (som igjen er basert på registrering av livsmiljøer). Hensikten er altså å kunne ta hensyn til viktige livsmiljøer som er blitt mangelfullt registrert. Denne rutinen er noe som både landbruksmyndighetene og tømmerselskapene viser til som argument for at det er et godt system som da vil hensynta viktige livsmiljøer. Sitat fra nylig utarbeidet rapport (Den eldste skogen og nøkkelbiotopene) fra landbruksmyndighetene hvor rutinen blir omtalt:

Denne kontinuerlige vurderingen av ny informasjon bidrar til at skogbruket styrker ivaretagelsen av viktige livsmiljøer gjennom avsetting av nye nøkkelbiotoper

Problemet er bare at tømmerselskapene bryter med samme rutine i konkrete hogster. Det gjelder faktisk samtlige hogster vi kjenner til i Eiker hvor vi har etterspurt disse vurderingene. Det gjøres ingen kartlegging og vurdering av livsmiljøer. Ingen nye nøkkelbiotoper opprettes.  I stedet ødelegges høyt rangerte livsmiljøer og nasjonalt verneverdige skogområder. De hogger “i blinde”.  Det er ikke bare MiS-systemet som er en flopp, men også PEFC skogstandard. Intensjonene blir ikke fulgt og tømmerkjøpere og konsumentene får ikke det produktet de betaler for. Skogeierne kan heller ikke stole på at MiS-registreringene de betaler for, gir dem det kunnskapsgrunnlaget de trenger for å forvalte skogen sin bærekraftig. Både grunneierne og forbrukere blir ført bak lyset. Dessverre tjener skogeierne og tømmerselskapene på mangelfull kunnskap og sitter igjen med fortjenesten.

MiS revideres omtrent hvert 15. år, som regel kommunevis. Dette kan også ses på som en slags «føre var» rutine da den bl.a. har til hensikt å “tette huller” for mangelfulle MiS-registreringer. Det er utarbeidet veiledere for hvordan dette kan gjøres, men det er igjen tømmerselskapene som avgjør og gjør de konkrete vurderingene. Også disse veilederne har noen få avgjørende “smutthull” som opprettholder problemene med MIS.

Veilederene har har til hensikt å vurdere i hvilket omfang det er behov for revisjon, alt fra ny supplerende kartlegging og utvalgsprosses til ingen behov for revisjon/valgfri deltagelse. Den baseres på en behovsanlyse/mangelanalyse. Denne konklusjonen blir naturligvis viktig. Det mest oppsiktsvekkende er at man kan neglisjere de resultatene som fremkommer gjennom naturtypekartlegging.  Altså resultatene fra samme kommune som skal revideres. De vektlegges ikke i analysene! Argumentet for dette er syltynt. Naturtypekartleggingen regnes nemlig ikke som god nok dokumentasjon. Som igjen argumenteres ut ifra små forskjeller i metodikk mellom MiS og naturtypekartleggingen. Derimot legger man vekt på resultater fra et landsgjennomsnitt (MiS) og  MiS fra nabokommunene, med påfølgende følgefeil, som dokumentasjon. Noe som kun burde regnes som en svak pekepinn.

Mellom hver revisjon blir dessverre mye av den bevaringsverdige skogen, som ikke har vært satt av som nøkkelbiotop, flatehogd.  Det skyldes at det aller meste av den bevaringsvedige skogen befinner seg i hogstmoden eldre skog og gammel skog. Det er denne skogen som “står for tur” til å bli hogd. Skognæringen argumenterer for en 15-års revisjonsintervall med å vise til den prosentvise avvirkning i forhold til all skog. Noe som da blir et helt feil sammenligningsgrunnlag. Denne utviklingen ser vi også i Eiker. Siden 2009 (siste MiS) er mye av den bevaringsverdige skogen blitt flatehogd. Andelen ikke flatehogd skog synker raskt.  

Image

Bildet er tatt i fra Eiker, og viser et hogsfelt fra 2020. Området hadde kvaliteter med internasjonal verneverdi, og kvalifisert som et HCVF område. Men det var mangelfullt kartlagt, - og tatt hensyn til i forbindelse med MiS-registreringer og utvalgsprosess. I en av biotopene var det gjort flere funn av truede arter. Der var det mye dødved, samt kalkskog, gamle trær og rik sumpskog, alt på samme sted. Dette tilsier svært høye nøkkelbiotopkvaliteter. Etter PEFC skogstandard skulle det her gjøres en vurdering av behov for nøkkelbiotop, basert på MiS-metodikken. Viken Skog SA stod for driften. De gjør ingen ny kartlegging av livsmiljøer, og heller ikke ny rangering av eksisterende. I stedet blir denne skogen flatehugget, og tømmerselskapet kan kun vise til at livsmiljøet er "godt dekket i området". Et område hvor mer enn halvparten av arealet med livsmiljøer er bortvalgt. En feilaktig konklusjon basert på fraværende metodiske vurderinger. Hogsten ble også utført etter at naturtypekartlegging var varslet, men før man fikk registretert verdiene. Men resultatene viser at hogstfeltet er omgitt av naturtyper med svært høy lokalitetsverdi. Dette beviser også hvor dårlig PEFC skogstandard er, og hvorfor skogbruket ikke er bærekraftig. Foto: Jon Trygve Johnsen.

MiS-systemet

MiS tar altså høyde for at de ikke fanger opp alt av bevaringsverdig skog. Metoden gir derfor ikke kunnskap om hva som finnes. Allikevel sier skogbrukslovgivningen at skogeier skal ha oversikt over miljøverdier i egen skog. Dette betyr egentlig hva MiS-registrantene finner og/eller velger å registrere. De kan altså unnlate å registrere store naturverdier som de måtte finne. Og det er åpenbart at slike prioriteringer skjer i skogen. I tillegg skjer det en utvalgsprosess der kun en andel av de registrerte livsmiljøene blir valgt ut for bevaring i såkalte nøkkelbiotoper. Systemet har altså to store “silingsfaser”.

Hva som til slutt velges å bevares i nøkkelbiotop, er det grunneier som bestemmer. Men grunneier er sannsynligvis interessert i å få solgt tømmeret sitt i et PEFC sertifisert marked. Er dette et strengt regelverk?

I et bevaringsperspektiv vil litt større sammenhengende områder med bevaringsverdig skog ha størst betydning.  Det vil være områder som har tette konsentrasjoner av livsmiljøer. Slike områder registreres ikke i MiS, som PEFC er basert på, men dette er ofte områder som kan defineres som HCVF. I stedet for å bevare en høy andel av livsmiljøene i slike områder, blir ofte i stedet mer enn halvparten av livsmiljøene bortvalgt, og naturverdiene blir fragmentert. Argumentasjonen for disse prioriteringene er ofte at livsmiljøet er godt dekket i området, som at det er "nok å ta av". På den måten blir HCVF og verneverdig skog forringet. Definerte livsmiljøer, naturtyper, rødlistedede naturtyper og rødlistarter er vurdert på nasjonal skala. De bør derfor ha samme prioritering lokalt.

Resulatatene fra MiS i Eiker er ikke annet enn en skandale og kan ikke bortforklares pga. små forskjeller i metodikk.  Skandalen kan godt på vei forklares ut fra politikk. Naturforvaltningen i skog er til de grader blitt skjøvet over på aktører som har tilknytning til skognæringgen på en eller annen måte, i alle ledd. De har "begge henda på rattet". De bestemmer hvem som skal uføre kartleggingen. Hva som skal bevares, hvilket kunnskapsgrunnlag som skal vektlegges, og oftest er det da NIBIO (som er underlagt Landbruks- og matdepartementet) som produserer forskningen på bestilling. De utformer MiS metode og veileder for MiS revisjon. Skogbrukssjefen i kommunen behandler klager på skogbruksaktivitet som berører naturmangfoldet i skog. Det er tømmerkjøpere som utfører revisjoner, og det er de som kan "frigi" nøkkelbiotoper. Skogsertifiseringen PEFC eies av aktørene innenfor skognæringen. Og kontrollvirksomhet er i svært stor grad basert på egenrapportering.

Samtidig selges det tømmer i stor stil fra Eikerskogene, og tømmeret selges som miljøsertifisert. Men det man egentlig får er "råtne epler. Det haster med å få på plass et skikkelig kunnskapsgrunnlag med næringsuvahenging kartlegging av miljøverdier i skog, et kunnskapsgrunnlag med bred innvolvering av forskere og et lovverk som sikrer de mest verdifulle skogene.

 

Jon Trygve Johnsen, Naturvernforbundet i Buskerud