Naturvern er ingen særinteresse

Søndag 2. februar var samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen på Dagsrevyen og i VG med en klar melding: Naturen må vike når Norge skal asfalteres med nye veier. Tempoet skal dobles, og det er ikke byggetida som skal kuttes ned. «Særinteressene må vike», blir vi fortalt av Dagsrevyens journalist. Samferdselsministeren la an en vantro og halvt spøkefull tone. «Hvis det finnes en fugl i veien, må vi la være å bygge, men om det er mennesker der, bygger vi en støyvegg», sier Solvik-Olsen.

Slike kommentarer minner oss om at naturvernet ikke kan tas for gitt. Helt siden 1910 har Norge fått et stadig sterkere vern av naturen. Bevisstheten om hvor avgjørende naturen er for oss mennesker har vokst tiår for tiår. Det som først var en kamp for vakre naturopplevelser, har blitt en kamp for menneskehetens overlevelse. Men kunnskapen kan skremmende lett ignoreres. Mens debatten går høyt om velferdsstatens bærekraft, er det tilsynelatende mange som har glemt den økologiske bærekraften som ligger til grunn for all vår velferd. I dag er økosystemer sterkere truet enn noen gang. I 2012 advarte fremstående forskere om at fortsatt utarming av naturlige økosystemer kan føre til at det globale økosystemet slik vi kjenner det kollapser. Likevel ser vi en manglende forståelse for artsmangfold og naturbevaring blant noen av våre mektigste politikere. Kunnskapen har bygd seg opp over et århundre, men den kan forkastes med noen pennestrøk.

Solvik-Olsens uttalelser faller inn i et mønster. Riktignok fastslo regjeringspartnerne at de ville «bygge sin politikk på forvalteransvaret og føre-var-prinsippet» og at «Den kloden vi skal overlate til våre barn skal være i minst like god stand som vi overtok den fra våre forfedre». Men kort tid etter fikk vi vite at miljøet ikke var viktig nok til å bli en av den nye regjeringens åtte viktigste saker. Tvert imot har miljøhensyn kategorisk blitt underordnet i tiden etterpå. Naturmangfoldloven skal «gjennomgås», statsministeren vil gjøre det lettere å bygge ned norsk natur.  Klima- og miljødepartementet har mistet muligheten til å bruke plan- og bygningsloven til å sikre natur- og klimahensyn, rekordmange oljetillatelser gis i sårbare havområder på tvers av forskernes anbefalinger, og gruvenæringa får tillatelse til å dumpe gift i nasjonale laksefjorder. Før valget uttalte Solberg at hensynet til miljø og matproduksjon må vike i møte med viktigere problemer. «Beskyttelse av matjord og vern av hekkende hubroer er vel og bra, men boliger må ha forrang», sa vår nåværende statsminister. «Vi må skjære gjennom planer, lover og reguleringer på en helt annen måte enn i dag.» Etter hundre år er natur- og miljøvernhensyn stadig «særinteresser», mens det å bygge store, spredte boligfelt i naturområder eller kutte reisetiden fra Hønefoss til Oslo med seks minutter er selvsagte prioriteringer. Naturvernet blir ikke forstått som et grunnleggende hensyn, men en liten bonus, så lenge det ikke forhindrer oss i å gjøre som vi lyster her og nå.

Dersom regjeringen fortsetter å tro at miljø og naturvern er noe de kan prioritere etter å ha asfaltert landet, spredt boligene slik at vi må kjøre mer, og bygget ned matjorda, tar de en enorm sjanse på vegne av dem som kommer etter oss. Tapet av naturmangfold og oppvarmingen av kloden er tross alt uendelig mye større utfordringer enn en midlertidig oppvarming av boligmarkedet. Å framstille hubroen som en uviktig forstyrrelse vitner om farlig hybris. Framstillinga av miljøforvaltningen som et irriterende villnis vitner også om dårlig kunnskap.

Vi må gjenreise respekten for alle som har stilt seg i veien der ivrige politikere har villet «skjære gjennom». Takket være planer, lover og reguleringer, takket være ildsjeler som har engasjert seg for å unngå uvettig naturødeleggelse, har vi beholdt noen av Norges flotteste naturperler. Naturvernforbundet feirer i år 100 år, og våre arkiver er fylt av eksempler på hvor viktig det har vært å stå i veien når politikere har glemt hvor viktig det er å la naturen gå i arv. Erna Solberg kan la seg inspirere av Hanna Resvoll-Holmsen, en av Norges første naturvernere. Resvoll-Holmsen var botaniker og polfarer, med Fra tidlig 1900-tall, og til sin død i 1943 var hun en utrettelig ildsjel på naturens vegne. Gjende og Sjoavassdraget ved Besseggen, en av Norges best besøkte naturperler, ville ha vært demmet opp i dag uten Resvoll-Holmsens innsats. Hun tegnet også opp store deler av det som over 50 år senere skulle bli noen av verdens største verneområder på Svalbard.

Dessverre er hennes innsats lett å ta for gitt.  Resultatene fra hundre års kamp for naturen er bare synlige for oss som vet hva som kunne skjedd. Naturvernere var der da det ikke skjedde – da vi ikke ødela Rondane, da vi ikke lot Oslo vokse seg langt ut i Marka, som i dag er en like uerstattelig del av byens sjel som Central Park er for New York. De var der da vi ikke bygde et forurensende oljekraftverk på Slagentangen, og da vi tok vare på utallige fugle- og dyrearter, som havørna i Møre og Romsdal. Arbeiderbevegelsen kan skryte av å ha «bygd landet», men vi må ikke glemme dem som har sørget for at landet ikke har blitt bygd igjen. Miljøkampen har skapt et stadig mer robust rammeverk av lover, forvaltning og miljøekspertise som gjør at vi kan bygge velferd uten å undergrave bærekraften vår. Det er disse bjelkene regjeringen skjærer i når den ønsker å «skjære gjennom» for å rydde plass til utbyggernes eller bransjeaktørenes særinteresser.

Dersom regjeringen virkelig vil sørge for at kloden vi skal overlate til våre barn skal være i minst like god stand som vi overtok den fra våre forfedre, kan vi ikke bare verne naturen når boligprisene er lave, eller ta vare på dyrearter dersom ingen trenger en ny vei. Vi kommer til å kjempe i 100 år til for at naturvern ikke bare er fine ord på papiret, men levende politikk som sikrer en levende klode for både oss selv og dem som kommer etter oss.