Du er her:

Søndag gikk over 300  i fakkeltog på Melbu  for kystfolkets rett til fiskeressursene.

Søndag gikk over 300 i fakkeltog på Melbu for kystfolkets rett til fiskeressursene. (Foto: Geir Jørgensen).

Det meste er Nord. Mest bare ord.

Kronikk av Naturvernforbundets regionsekretær Geir Jørgensen. Først trykt i Vesteraalens Avis 20. februar 2016.

I morgen fyrer vi opp faklene for fisken som tilhører Melbu. Nok en gang er det kystfolket selv som må ta ansvar på plassen der de bor. Den økonomiske politiske eliten ser ut til å ha evig nok med å mingle rundt på nordområdekonferanser og konsultere oljelobbyen - for å finne ut av hva vi skal leve av her på kysten.

Hvordan kom vi hit. Hva skjedde - egentlig?

Indbyggere i Lofoden og Vesteraalen ere egentlig uden Charakteer. Fast og bestemt er Intet i deres Tænke og Handlemaade.

Dette rapporterte Erik Colban om kystfolk før oss til det Kongelige Videnskabers Selskab i 1814. Greit nok. Vi får tilgi prost i Vågan og sogneprest i Bø og Malnes, Erik Colban, som gikk ut av tiden ei stund før Trollfjordslaget i 1896 og Mehamnopprøret i 1903. Han fikk ikke oppleve 1938 og Råfiskloven som knuste væreierveldet slik at vi endelig fikk lys i alle husan her nord. Etter Råfiskloven var det ikke lenger bare krystallene i væreierboligen som skinte.

Og slik kan vi fortsette fortellinga om kystfolket og fiskernes kamp nesten helt fram til i dag med deltakerloven som sikrer en fiskereid flåte, og havressursloven som slår fast at fiskeressursene tilhører det norske folk i felleskap.

Nå er det ikke sikkert at prost Colban ville omtalt kystbefolkninga mindre foraktfullt om han hadde vært vitne til alt dette. Han var tross alt i statens tjeneste.

-Sida vi sida, tilsammans stryker dom fram, Staten og Kapitalet. Två vargar fromma som lamm.
-Sida vid sida, tilsammans hjelps dom åt – Staten og Kapitalet, dom sitter i samma båt.

Svenske Imperiet skrev dette refrenget på 80-tallet, og slik går refrenget ennå her hos oss i dag. Statsråd etter statsråd har tatt plass i denne samme båten - som manøvreres på dispensasjon forbi soleklare regler med stø kurs vekk fra samfunnskontrakter og folkekrav. De har mønstret på en Hadsel-registrert frysetråler med Røkke til rors, den ene etter den andre. Svein Ludvigsen, Helga Pedersen, Lisbeth Berg-Hansen, Elisabeth Aspaker og nå til sist skårungen Per Sandberg, som mumlet noe om folk flest før han forlot oss.

Sandberg møtte aldri lokalutvalget på Melbu da han besøkte Vesterålen på Torsdag. Det var Melbu-folket selv som måtte kuppe seg til et hastig møte.

Fiskeriministeren ville helst snakke om alt det positive, om optimismen, om mulighetene. Greit nok. Vi er mange som ser at det i all hovedsak går svært godt i norsk fiskerinæring. Men det er ikke dette det handler om på Melbu nå.

Det meste er Nord, er omkvedet på konferansene nå om dagen. Så Melbu-folk bør helst slutte å plage et regjeringsmedlem med kritiske spørsmål og krav nå som det er så mange muligheter å snakke om. Det ødelegger selve Nordområdestemninga.

Et slikt budskap passer aldri helt inn der leverandørindustriens mulighetsstudier , mineralprospektørenes og børsnoterte trålrederiers forretningsstrategier glir over i nordområdepolitikk og åpner et hittil ukjent mulighetsrom av euforisk nordområdepsykedelia og gjør oss alle til milliardærer - om litt. For det meste er jo nord.

En hver statsråd, konferansemingler og ergodynamisk nettverksbygger i nordområdene må lire av seg disse forslitte ord fra dikterhøvdingen Rolf Jacobsen. - Det meste er Nord.

Jeg nå har nå hørt så uendelig mange toppledere i næringsliv, politikk og forvaltning proklamere det meste er Nord, og i det siste har jeg begynt å ta meg en luftetur ut når de mest iherdige nordområdesatserne trår gassen til bunns og fyrer opp stemninga. Jeg må bare ut en tur, så jeg slipper å høre resten. Etter Nord kommer det alltid noe robust, grønt, fremoverlent, innovativt, kunnskapsbasert, bærekraftig, konkurransedyktig, før det hele avrundes med noe om tilrettelegging og ringvirkninger, kanskje klondyke og ett nytt eventyr og så videre. Greit nok.

Felles for slike eventyr er at de alltid ligger et stykke fram i tid. Forutsetningen er at eventyrfortellerne får det akkurat slik de vil ha det. Uten motforestillinger.

Når Røkke og Aker kom til Melbu ble vi lovet et industrieventyr.

Når Goliat-feltet ble vedtatt utbygd, som det første arktiske oljefelt, ble vi lovet et industrieventyr. I dag vet vi at det koster oss over 90 dollar å hente opp et fat olje fra Goliatfeltet. Det samme oljefatet får vi med dagens oljepris rundt 33 dollar for når vi selger.

I dag vet vi at det er knapt 100 ansatte igjen i fiskeindustrien på Melbu. Det var over 400 før industrieventyret begynte. Det er eventyr som forslår.

Nå er det gassrørledninger, oljeplattformer, gruver, klimaskogplantasjer i fjellsidene og oppdrett i hver en fjord som er eventyret. Det er det som er nord. Fisken som rettmessig er vår, den er ikke nord. Den er sør, eller noe der omkring og nevnes knapt i sammenhengen.

Det er olja som er selve hovedeventyret, og fortellinga bæres frem av våre høyst lokale oljemagnater så vel som den multinasjonale oljeindustriens innleide mannskap i nordområdene.

De er profesjonelle døråpnere som pleier sine forbindelser, maktpersoner og medier lokalt og nasjonalt med den største flid. En ordfører her, en fylkesmann der. En redaktør, en statsråd, en hver til sitt bruk og til sin tid. Alle skal med. Det er fest i lobbyen, det mingles og det er greit. Folk må få gjøre jobben sin. Networking for olja i nordområdene er også et arbeid.

Og så tapetserer de flyplasser og hotellobbyer, videregående skoler og universiteter fortløpende med fortellingen om petroleumsindustriens iboende skaperkraft og innovasjon. De fyller på med milliarder til forskning på klimaendringer og issmelting og den forurensninga som de selv står for med avlat til universiteter og høyskoler.

Eventyrfortellerne bestiller, betaler og publiserer. Ringvirkningsrapporter, utredninger og meningsmålinger i fleng. De lager flotte konferanser med fellesmassasje og mentometerknapper. Her sitter en herlig miks av næringslivsfolk og folkevalgte lydhøre og stemmer og klapper og jubler som en utkommandert skoleklasse i nordområdepolitikkens Ti i Skuddet. - Dere er unike og spesielle. Hver og en av dere. Det er dere som er pionerene, messer ypperstepresten, eller var det banksjefen fra podiet.

Det et meste er nord. Under havbunnen og på vidda som enn så lenge er et ubenyttet ødeland er det nå olje, gass, gull, kopper og diamanter for milliarder. Avfallet kan dumpes i nærmeste fjord.

De som fører an i begeistringa for våre nye pionerer og frontierer elsker å tro de er de første her. At alt er nytt. A for Arealer, Anledning og Adgang. Slike samlinger begynner oftest på A. De elsker festlige forestillinger og programmer som heter Agenda, Arena, Arctic og så videre. Der tegner de kartene på nytt og på nytt og produserer honningsøte fremtidsscenarier uten ende. De er petropopulistene blant oss - og de var nær ved å lykkes.

Ordet gikk mann i mellom, fra Værøy og Røst og til Veidnes og Varanger. Her kommer olja - til velsignelse for bygda og for trygda. Velferd og vekstimpulser og velstand. Her kommer olja - for karriere og konkurransekraft. Her kommer olja uansett ble det sagt. Men slik gikk det ikke.

Vi har i dag 30 000 ansatte i norsk petroleumsnæring som har mistet jobben sin, og flere skal det bli. Utbyggingsprosjektene er allerede dumpet i lavkostland, men milliardene ruller likevel ut som ustyrlige klinkekuler i tap og røde tall i regnskapet for den samme velferdsstat som oljeindustrien og Goliat-feltet var ment å opprettholde. Og dette skjer nå i dag, før vi har omsatt ett eneste fat av den aller dyreste oljen.

Og hvem bærer den egentlige kostnaden - i dag? Hva har det kostet våre nordnorske kystsamfunn at petropopulistenes progagandamaskin har tatt hele rommet – vårt mulighetsrom - i over ti år.

Det er mulig vi må gi den foraktfulle prost Colban rett i noe av det han rapporterte sørover om vårt godtroende her i 1814 :

-Komme derimod fremmede, er man endog så lærevillige at man troer Alt, og bliver ofte bedraget av Landstrygere og Quaksalvere , som love at helbrede eller berike dem

Vi har vel hørt nok på eventyr nå. I morgen tenner vi fakler for fisken som er vår. Det er vi som er nord. God Helg!

Nyheter

Viser fra 1 til 4 av totalt 45 artikler