Du er her:

Samisk naturforståelse og naturvern - samme sak

Her kan du lese et innlegg av same og styremedlem Vigdis Siri i Naturvernforbundet i Finnmark om samisk naturforståelse og naturvern. Innlegg sto på trykk i Finnmark Dagblad 15. september 2005.

Samisk naturforståelse og naturvern – samme sakAv Vigdis Siri, samisk styremedlem i Naturvernforbundet i Finnmark

I Finnmark Dagblad den 31. august har Jorunn Eikjok, samfunnsviter og økofeminist, skrevet en fornøyelig kronikk. Et skoleeksempel på hvordan man ved hjelp av ord (retorikk ) kan få svart til å bli hvitt, feminint til å bli maskulint og naturvern til å bli naturfiendtlig. Ho tar deler av ideer om samisk identitetsopplevelser og samisk naturforståelse, litt samisk språk og historie og blander det godt med noen økofeministiske ideer – og ut av dette kommer en naturbruksforståelse som jeg ville karakterisert som "separert " fra naturen og naturfiendtlig.

Som kvinne, same og naturverner føler jeg sterkt for å "røre" litt i denne blandingen, for å hente fram en noe annerledes forståelse.

Verdenshistoria er full av eksempler på undertrykking av urfolk, minoriteter og kvinner. Og vårt samiske samfunn er ennå preget av de maktovergrep vi ble utsatt for. At det tar tid å bygge opp igjen en hel identitet og en sterk selvfølelse, må man ha forståelse for. Men oppnår man det ved at noen representanter fra det samiske samfunnet vil ha oss inn i en slags "kollektiv offerrolle", og derifra prøve å praktisere majoritetsamfunnets gamle hersketeknikker.

Jorunn Eikjok hevder at Naturvernforbundet "driver sin argumentasjon på en slik måte at det i praksis er norsk forståelse av naturbruk som skal være gjeldende". Hvordan definerer ho norsk naturforståelse i dag ? Og samisk naturforståelse i dag? Å bruke den samiske historien, samisk naturforståelse og praksis slik den artet seg for 200–100 år siden, i et forsvar for motorisert ferdsel i naturen i dag, holder ikke. Våre forfedre levde under helt andre sosiale forhold enn vi gjør i dag. Når valget stod mellom å hugge ned skogen rundt deg eller fryse i hjel, var valget enkelt.

Om jeg ikke får bæra ned fra myra fordi jeg ikke orker å bære den, sulter jeg ikke. Kanskje er det behov for en samisk verdikommisjon - eller et råd av "eldre". I alle tilfelle må vi sjøl definere dette og sjøl arbeide for å integrere våre felles kunnskaper i de offentlige forvaltningsorgan. Å kreve at en landsorganisasjon som Norges Naturvernforbund skal arbeide ut i fra en diffus ide om en samisk naturforståelse, er vel noe drøyt. Jeg har bodd i Finnmark nesten hele midt liv, og jeg synes det virker som om forståelsen og praksisen er forskjellig alt ettersom hvor du bor og hvilket samisk miljø du kommer fra.

Jeg har min samiske forståelse av natur. Den har jeg fått fra mine foreldre, alle mine slektninger, av historiene som ble fortalt, av bygdefolket og av naturen selv – av rett og slett å være ute. Noe av den viktigste lærdommen var å jobbe med naturen og ikke mot den. Som eksempel : Et eldre ektepar jeg ofte besøkte, var så bekymret over uforstanden som folk viste i naturen. Blant anna denne vedhentinga før frosten hadde lagt seg. " Det blir så stygge spor når de kjører den ned på våt mark. Vi hentet alltid veden ned etter at bakken var frosset til. Da ble det ikke store, stygge sår i bakken – og lettere var det og, både for hesten og oss."

I flere avisinnlegg og også i Jorunn Eikjoks kronikk blir Naturvernforbundet beskyldt for å skape konflikter gjennom arbeidet med motorisert ferdsel i utmarka. Konfliktene har oppstått uten vår hjelp og har eksistert i mange år. Jeg kan kort nevne hytteeieres klager over støy, snøscooterkjøring i preparerte skiløyper, eroderte områder, nedkjørt beiteland. Konfliktene har økt proposjonalt med den økende trafikken. De med motforestillinger mot denne måten å ferdes i naturen på, og de som har blitt direkte berørt av uvettig kjøring, har gjort spredte forsøk på å bli hørt. Naturvernforbundet har gjennom sitt arbeid med motorisert ferdsel i utmarka synliggjort en del av det denne kjøringen fører til og satt søkelyset på kommunenes dispensasjonspraksis.

Den kommunen jeg bor i er en samisk kommune og over 70 % av innbyggerne er samiske. Men den utmarksbruken som blir praktisert her, tar ikke bestandig hensyn til "luondu" (den fysiske naturens indre natur ) Stier som for 10–15 år siden var tørre og lette å gå, er i dag gjørmete utrivelige veger.

All aktivitet i utmarka krever motorisert ferdsel. Om denne praksisen forsetter på dagens nivå, hvordan vil utmarka vår se ut om 5–10–20 år ? Og hva med vår egen, menneskets "luondu", hvordan har mangelen på fysisk aktivitet og mangelen på ferdigheter i tilknytning til naturen påvirket oss?

I disse dager ser vi forferdelige eksempler på hva den globale oppvarmingen kan føre til. Blant forskere er det stor enighet om at mye av dette er menneskeskapt. Vi sukker litt: Hva skjer når hver kinesiske og indiske familie har sin egen bil. Samtidig påberoper vi oss urfolksrett til tilnærmet fri motorisert ferdsel i utmarka året rundt. Det er ikke mindre enn et hån mot menneskeheten og mot "luondu"!

Jorunn Eikjok mener at samfunnets forvaltning og miljøbevegelsen ( her er det vel snakk om Naturvernforbundet ) polariserer, skaper aggresjon og forsterker etniske stereotypier. Men hvem er det som gjør dette? Er det ikke nettopp disse som gjør Naturvernforbundets arbeid med motorisert ferdsel i utmark til et spørsmål om etnisitet? Jeg vil ha meg frabedt at min samiske identitet blir assosiert med snøscooter, terrengbil eller ATV. Det være seg av nordmenn eller samer!

Nyheter

Sg30

Urfolk og miljøkamp: Fra Repparfjorden til Standing Rock

Naturvernforbundet deltar på ALTA 2017 Utveksling / Exchange 11-14 juni Utveksling av erfaringer innenfor sosialfaglige område. Temaene er urfolksorienterte, lokale og internasjonale. Hvordan endringer i klima, samfunn, økonomi etc. påvirker vårt levesett lokalt og ellers i verden.

Viser fra 1 til 4 av totalt 11 artikler