Moderne miljøgifter er oppfinnelser fra kjemisk industri, og masseproduseres fordi det lønner seg. Stoffene sitter ofte i produkter som kan kjøpes i butikken, og der fyller de en eller annen funksjon. Her er noen eksempler:

Bromerte flammehemmere (BFH) brukes blant annet i elektroniske produkter for at de vanskeligere skal ta fyr. Du har dem i tv-en, datamaskinen, mobiltelefonen, bilen og så videre. I noen datamaskiner finnes de bare i kretskortene inne i maskinen. Andre har dem også i plastdeksler og andre større deler. For de fleste bruksområder finnes fullgode alternativer, men de er gjerne litt dyrere. 

PFAS er fluorforbindelser. De brukes i mange slags produkter hvor poenget er å ha glatte, tette overflater. Kan blant annet finnes i visse rengjøringsmidler, maling og lakk, emballasje, voks, poleringsmidler til gulv, impregneringsmidler og fotopapir. De har også vært brukt i brannskum fremstilt for å slukke olje- og gassbranner.

Produsentenes ansvar

De store selskapene tjener gode penger på å produsere kjemikaliene de selger. Men hva skjer når det kommer fram at stoffene samler seg opp i miljøet og kan skade natur og mennesker i mange år etter at de ble framstilt og solgt?

Mye av diskusjonen rundt den kjente miljøgiften PCB handler om akkurat dette. PCB ble nærmest brukt som universalmidler på det ene området etter det andre; maling, lim, fugemasse, smøreoljer og andre oljer til teknisk bruk, betongtilsetning, i trykksverte og i kopipapir.

Produksjonen startet på 1930-tallet, ble faset ut på 70-tallet, og ny bruk ble forbudt i 1980. Likevel fortsetter oppryddingen fortsatt, over 40 år etter forbudet. Det advares mot å spise sjømat fra 30 fjordområder i Norge, fordi fisken og skalldyrene er forurenset av miljøgifter.

Her i landet er det funnet store mengder PCB i bunnslam, særlig i havnebassenger og utenfor skipsverft. Skipsmaling har vært en viktig kilde til disse utslippene. Hvis man skal rydde opp i dette, kan kostnadene fort ende i milliardklassen. Spørsmålet er hvem som bør få regningen. Selskapene som lagde kjemikaliene? De som brukte kjemikaliene? Eller staten?

Nye synder blir som gamle

Historien om PCB gjentar seg når nye stoffer lanseres. De fremstilles ofte som mindre problematiske enn forgjengerne, men viser seg ofte å ha de samme egenskapene.

PFAS-stoffer gir produkter vann- og smussavstøtende egenskaper. De brukes derfor i mange forbrukerprodukter, for eksempel til impregnering av tekstiler, i matemballasje, i slippbelegg i stekepanner, i kjølemedier til kjøleskap og klimaanlegg, og i skismøring.

I 2018 anslo OECD at det fantes 4730 forskjellige PFAS-stoffer på markedet. I dag har antall PFAS-er relatert til produksjon og bruk oversteget 10 000 ulike stoffer. Nye PFAS-er blir stadig utviklet, og lista over PFAS-er blir lengre og lengre.

Nå finner forskerne flammehemmere og de nye fluorforbindelsene i mennesker og miljø, omtrent som de begynte å finne PCB på 1970- og 80-tallet. Hva skal til for å få de store selskapene til å stanse produksjonen av de nye giftene, før de skaffer oss nye , store miljøgiftproblemer? Norge har vært aktiv for en streng regulering av bruken av PFAS, og leverte sammen med Sverige, Danmark, Nederland og Tyskland et forslag til EU om et generelt forbud mot alle PFAS-er i februar 2023. Forslaget vil bli behandlet i 2023–2024, med høring i perioden mars–september 2023. Endelig vedtak kan antakelig ventes i løpet av 2025.

Selskapene har et ansvar

Naturvernforbundet arbeider for at produsentene av miljøgifter må være med på å betale oppryddingen. Dette kalles utvidet produsentansvar.

Nye kjemiske analysemetoder gjør det mulig å slå fast hvilke selskaper som har produsert den giften man finner i miljø eller mennesker. Mesteparten av PCB-en i som ble funnet i Oslo havn stammet for eksempel fra den tyske kjemigiganten Bayer. Naturvernforbundet mener at det ikke er rettferdig at regningen for oppryddingen skal havne hos skattebetalerne, og at det må opprettes systemer som sikrer at forurenser må betale.