Du er her:

  • Tema
  • Jon Østeng Hov er død
Jon Østeng Hov da han mottok Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs minnemedalje i 2010.

Jon Østeng Hov da han mottok Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs minnemedalje i 2010. Foto: Bruce Sampson/NTNU Vitenskapsmuseet.

Jon Østeng Hov er død

Naturfotograf, -formidler og -forkjemper Jon Østeng Hov døde fredag 29. mars 2019, 83 år gammel. Han var æresmedlem i Naturvernforbundet.

Jon Østeng Hov var kjent som en av Trøndelags aller fremste naturformidlere. Med hans bortgang er en av de store formidlerne av naturvernets betydning gått bort. Jon var utrettelig i sitt forsvar for norsk natur. Han var en skattet foredragsholder og med ord og bilder bidro han til forståelsen av å ta vare på naturen.

Han nådde et stort publikum med sitt budskap, spesielt i sin ukentlige spalte i Adresseavisen fra 1979 til 2015. Han utga også til sammen ni bøker. Hans innsats ble satt pris på, etter hvert også i hjembygda Holtålen der naturvern ikke alltid har stått like høyt i kurs. I 1990 ble han tildelt kommunens kulturpris.

Hov var fotografen bak blomstermotiver på en lang serie norske frimerker, og har levert bilder til samleserier av tallerkener og krus. Han ble utnevnt som æresmedlem i Naturvernforbundet i 1997. Han var også ridder av 1. klasse av St. Olavs orden, og har vunnet en hel rekke priser for sitt naturvernarbeid og -engasjement.

En av Hovs mest kjente tekster er diktet «Skal hilse fra fjellet», utgitt i 2016 i boka «Hilsen fra fjellet - mine møter med fjellfuglene" (Fagbokforlaget). Vi takker Jon Østeng Hov for lang og tro innsats for norsk natur, og gjengir diktet med tillatelse fra forlaget.

Skal hilse fra fjellet

Skal hilse fra fjellet
jeg kommer med bud;
det lyste så herlig der inne.
På floene vogga myrduna brud,
mens vindene lekte så linne.

Det lét i kvar busk, det var slikt et kor,
og sang til mitt øre seg søkte.
Og rypa, min elskede, møtte mitt spor,
hvor sti langs med bekken seg krøkte.

Det glitret i stryket, det blinket i vak,
og gleden i brystet mitt bruste.
Over aurete botn storfisken rák,
mens fjellbrisen vasskorpa kruste.

Værhardt sto fjellbjørka, vindvridd og låg,
men nevera trivelig smilte.
Og under dens lauvheng med glede jeg såg,
at villrenen stille seg kvilte.

Skal hilse fra fjellet - det evige land,
hvor moskus og jerven har bolig.
Min lengsel dit inn er blitt som en brann.
Kun der får jeg fred og blir rolig.