Du er her:

  • Tema
  • Leders tale ved landsmøtet på Hamar, april 2022
Leder Truls Gulowsen.

Leder Truls Gulowsen. Foto: Sahar Azari.

Leders tale ved landsmøtet på Hamar, april 2022

Les leder Truls Gulowsens tale til Naturverforbundets landsmøte på Hamar 22.-24. april 2022.

Kjære landsmøte, kjære alle sammen.

Dette er mitt aller første fysiske landsmøte i Naturvernforbundet, så jeg er litt nervøs, spent og stolt, og veldig glad for at vi kan møtes i virkeligheten. Jeg håper vi både kan gjøre gode vedtak for veien videre, og bruke disse dagene til å hente inspirasjon og energi fra fellesskapet vi har for natur og miljø. Jeg har det veldig gøy i dette vervet, og er dypt imponert over alt vi får til sammen her i folkebevegelsen Naturvernforbundet, særlig når vi gjør det sammen med våre familievenner i Natur og Ungdom og Miljøagentene.

Tusen takk også til Naturvernforbundet i Innlandet som er vertskap og som har organisert både praktiske ting, underholdning og spennende utferder. Vi skal besøke Lågendeltaet i morgen, et våtmarksområde som i over 30 år har vært naturreservat for rødlista trekkfugl. Likevel er Lågendelta truet av en ny, fire felts motorvei som skal bygges for 110 kilometer i timen.  Det kan skje på grunn av Stortingspolitikere som ser seg blinde på overdimensjonerte nye motorveier, selskapet Nye veiers enorme makt, FrP sin motorvei-ideologi, lokalpolitikeres manglende vilje til å sette natur- og klimahensyn først og Statsforvalterens unnfallenhet. Saken er et prakteksempel på det meste som er galt med naturens rettsikkerhet i Norge, men vi skal likevel vise at vi kan vinne i Lågendeltaet.

Naturvernforbundet trengs, som en stor, helhetlig, skikkelig, kunnskapsbasert, strategisk, tydelig og insisterende organisasjon, fordi vi lever i en natur- og klimakrise som stadig forsterkes av et nesten umettelig krav om økt forbruk. Krisene skyldes ikke lenger mangel på kunnskap, men mangel på ekte vilje til helhetlig tankegang og ubehagelige  prioriteringer.

Grundige utredninger dokumenterer på nytt og på nytt at krisene er her, at de er menneskeskapt og at de kommer nærmere: FNs klimapanel varsler kode rød og har sagt det samme i over 30 år. FNs naturfoldpanel dokumenterer artstapet fra overutnyttelse, arealødeleggelse og forurensning med skremmende presisjon.

Begge peker på oss mennesker som problemet. Begge sier også tydeligere enn før at naturvern og klimavern er to sider av samme sak. Naturvernforbundet er den viktigste organisasjonen i Norge idag som ser de to krisene i sammenheng og fremmer helhetlige løsninger. Det skal vi fortsette med.

Fellesnevneren for miljøproblemene er det samlede menneskelige overforbruket av klodens ressurser. “Vi har breia oss nok”, som professor Vigdis Vandvik fra Universitet i Bergen sier det så enkelt. Både arbeidet for å bremse klimaendringene og å snu tapet av natur og artsmangfold krever dyptgripende endringer i hvordan vi lever, på mange nivåer samtidig. Det er vanskelig for politikere, og skaper et desto større behov for folk som oss.

Her i Norge er jeg skremt over regjeringens manglende vilje til å ta natur- og klimakrisa på alvor. Det er en skremmende aksept for oljelobbyens makt og et uttalt ønske om at utbyggere og kommunepolitikere selv skal få bestemme hvor mye natur de vil ødelegge. Nå sist illustert av den ferske kommunalministeren som på sin første dag på jobb ville svekke vern i strandsonen og åpne for mer ødeleggelse av myr. Det vakre prinsippet fra Hurdalserklæringa om at «natur og klima skal legge rammene for all politikk i Regjeringen» har et akutt behov for konkret innhold. Jonas, vi hjelper gjerne til.

Når truslene er så store, og den politiske handlekraften så liten, kan det også føles demotiverende å drive miljøvern. Kinesisk kullkraft, påtente branner og soyaplantasjer i Amazonas, hyttefelt i villreinområder, motorveier i naturreservater, nye oljefelter i Barentshavet, klær av plast i enorme avfallshauger og krav om stadig mer utbygging av naturødeleggende vind- og vannkraft. Og  på toppen en fullstendig meningsløs og brutal krig mot Ukraina. Det  kan bli mye å ta inn. Heldigvis er ikke passivitet et holdbart svar.

Og i denne situasjonen har dere her i rommet grunn til å være stolte av dere selv. Dere er blant de topp 200 i landet vårt som innser krisa og er villige til å handle. Noen av dere er ganske ferske i organisasjonen. Velkommen! Andre har i mange år jobbet for å stanse forurensning, stoppe naturødeleggelser, redde klima, verve medlemmer og bygge Norges sterkeste og viktigste miljøorganisasjon. Det er ikke vi som sitter i regjering eller har all makt. Vi gjør så godt vi kan, fra der vi står, vel vitende om at ingen kan gjøre alt, men at alle kan gjøre litt. Og det hjelper.

Så før vi går videre, se dere litt rundt, se på hverandre, se på miljøkjempene rundt i salen. Tusen takk! Naturvernforbundet - vi er alle så bra!  Våre medlemmer og aktive har stått på så lenge. Dere har tatt imot kjeft og klager, men fortsetter arbeidet ved å snu det andre kinnet til, og argumenterer saklig, grundig og skikkelig tilbake. Det er vår metode. Uten oss ville situasjonen vært så mye verre.

Dagens Naturvernforbund er en suksess: Vi har stor troverdighet lokalt, og nasjonalt hos politikere, byråkrater, næringsliv og i befolkningen. Vi arbeider seriøst og skikkelig på alle de viktige miljøområdene i Norge, og blir tatt på alvor. Som ett lite eksempel, er vår fagsjef Holger akkurat nå en av de få inviterte på toppmøte med halve regjeringen, med våre innspill til ny batteristrategi for Norge.

Vi har nettopp nådd 37 tusen medlemmer – og det er fantastisk. Likevel er jeg er overbevist om at vi fortsatt kan bli mye større. Hvorfor skal vi være fornøyde med 37 tusen, når våre søsterorganisasjoner i Danmark og Sverige har 130 tusen og 230 tusen medlemmer?

Jeg er helt sikker på at det er langt flere som støtter vår sak, våre gode prinsipper og som ønsker en sterk stemme for natur og klima. Men mange av dem har aldri blitt skikkelig invitert. Nå som koronaen er over, må vi igjen ta sjansen på å invitere folk inn i vårt miljøfellesskap. Invitere dem til å bli medlem, til å delta på̊ strandrydding, klesbyttedag, nabolagsmarked, naturglede-opplevelser, slåttedugnad, sykkelreparasjonskveld, fuglekassebygging, sidesprang i eventyrskog eller humlesafari. Det er en gave å bli invitert til et felleskap som vårt.

En mangfoldig medlemsmasse som er stolte av Naturvernforbundet og vil invitere nye folk på nye arenaer, gir et kjempepotensial for mer vekst, mer aktivitet og mer gjennomslag.

Når vi vokser, er det også verdt å tenke på at Naturvernforbundet er manges aller første møte med miljøbevegelsen. Som organisasjon og som enkeltpersoner har vi et viktig ansvar for å forvalte den opplevelsen på en god måte. Vi må vise at vi er interessert i nye folk, at organisasjonsdemokratiet på alle nivåer er reelt, og at vår organisasjon er et vanlig og trygt sted for folk flest som er opptatt av miljøet, uten at alle  trenger å være eksperter for å være med.

En måte å gjøre det hyggeligere på er å fokusere mer på det vi er enige om, som å bevare natur, klima og miljø, enn på det som muligens skiller oss – som for eksempel øvrig politisk tilhørighet, hvilken arbeidsform man liker best eller hvilken side av miljøsaken man blir mest engasjert av. Jo flere som føler seg hjemme her, jo større kraft får vi.

Jeg tror Generalsekretær Maren Esmark hadde noe av det samme i tankene da hun i sitt avslutningsintervju i Natur og Miljø oppfordret oss i Naturvernforbundet til å skape litt mer takhøyde.

I fjor sa avtroppende leder Silje Ask Lundberg noe liknende: «Mitt håp er at Naturvernforbundet klarer å bli den store folkebevegelsen vi har potensiale til å bli, og at vi ikke rangerer hverandre etter hvem sitt miljøengasjement som er best eller renest, eller mest likt vårt eget.»

Jeg synes begge deler var veldig godt sagt. Saken “Naturvernforbundet 2030” dreier seg om en del av dette. Det er ikke nok å kjempe mot verden utenfor, vi må også ta vare på hverandre, hjelpe hverandre, bygge allianser og spille hverandre gode.

Jeg synes leiren i Repparfjord, som i tillegg ble norgeshistoriens lengste aksjonsleir på hele 100 dager - gratulerer til NU og Finnmark og alle som var der - er et særskilt glimrende eksempel på positiv alliansebygging som utvider nedslagsfeltet vårt og gjør oss sterkere.

Åpning av valgkampen i Førdefjorden, med sjømat fra en frisk fjord, politikere fra alle partier,  lokalt næringsliv sammen med organisasjoner og lokalbefolkning viste også styrken i alliansearbeid.

Det gjør også det mangeårige samarbeidet i «Broen til framtiden» sammen med kirke, fagbevegelse og miljøbevegelsen. En ting er de årlige arrangementene, som i år har vært utvidet til Stavanger, Brumunddal og Trondheim i tillegg til Oslo. Nesten enda viktigere er samskapingen fram mot stormøtene, der vi har kunnet lære av hverandre og bryne oss på hverandres perspektiver. Jeg er veldig glad for at Naturvernforbundet på lokalt og nasjonalt nivå prioriterer å arrangere slike møteplasser over hele landet i årene som kommer. Denne plattformen gjør oss sterkere og klokere, særlig hvis vi starter med oss selv og driver aktiv kameratveiledning.

Det kjennes allerede lenge siden, men i høst var det stortingsvalg. Til tross for en heller miljøsvak regjering, så skal vi være stolte over vårt bidrag til at miljø og klima faktisk ble en av hovedsakene i valgkampen. Men det kom ikke av seg selv og var ingen tilfeldighet.

Før sommeren lanserte Naturvernforbundet «partiguiden» med oversikt over hvor partiene sto i 37 konkrete og viktige miljøsaker. Spredningen og delingen av Naturvernforbundets dom over partienes posisjoner i disse miljøsakene var enorm. Delingen understreket også Naturvernforbundets rolle og definisjonsmakt i miljøsaken. Den skal vi ta godt vare på.

Landsstyret prioriterte etterpå tre hovedsaker som skulle løftes fram mot Stortingsvalget. Det ble gruvedumping i Førde- og Repparfjord, motorveigalskapen og å la olja ligge. Jeg tror vi kan tørre å si at disse miljøsakene, sammen med vår partiguide, i stor grad definerte miljøvalgkampen 2021 både på natur- og klimaområdet.

Så vi kan faktisk være litt stolte av oss selv. Gratulerer!

Men jeg sier ikke dette fordi vi skal lene oss tilbake, men fordi jeg synes det er gode eksempler på ting vi kan gjøre mer av.

Viktige suksesskriterier er når vi som organisasjon greier å prioritere opp enkeltsaker samtidig som debatten og momentet er der i samfunnet. Og når vi også har lokal forankring, historikken i sakene og klarer å samarbeide på tvers og mellom de ulike leddene i organisasjonen, da er vi nesten uslåelige. Jeg håper vi klarer å dyrke frem flere slike vinnerkombinasjoner, oftere!

Og når jeg nevner lokale saker, momentum og samarbeid på alle nivå - så må jeg jo trekke frem nyttårskampen for verna vassdrag. Som dere husker, annonserte daværende stortingsrepresentant Terje Aasland tredje nyttårsdag at han syntes Norge burde åpne for kraftutbygging i verna vassdrag, og at dette burde inn i energikommisjonens mandat.

Tre dager etter hadde Vassdragsvernrådet sitt første strategimøte, og få dager etter hadde vi klart å samle 12 organisasjoner med til sammen over en million medlemskap bak et absolutt krav om å la de verna vassdragene holdes urørt. Vassdragsvernere over hele landet reiste seg i protest, og vi i ledelsen fikk besøke Gaula, Finna, Sjoa, Verdalsvassdraget, Vosso og Vefsna  – med fantastisk guiding og historiefortelling fra lokale naturvernere alle steder. På få uker ble det samlet inn over 10.000 underskrifter, og saken fikk massiv mediedekning. Da energikommisjonens mandat endelig kom, var det vassdragene og vi som hadde vunnet: Verneplanene ligger fast, energieffektivisering ble en stor del av mandatet og vår egen  Silje Lundberg ble oppnevnt som et av medlemmene.

Dette ville ikke skjedd uten Naturvernforbundets lokale nettverk og enkeltpersoners innsatsvilje og historiske arkiv mellom ørene. Og ja, jeg tenker på Per Flatberg, men også på mange andre. Og jeg tror vi kan bruke denne nettverkseffekten mer på flere områder i tiden framover.

Men selv om vi har seiere og vinner enkeltsaker, er det liten tvil om at energisituasjonen vil fortsette å legge press på naturområder også i tiden som kommer. Og vårt svar skal fortsette å være at sparing og mer effektiv bruk av energi er det viktigste og beste og billigste vi kan gjøre, og at hensynet til natur og klima må komme i første rekke. Jeg tror også vi må tørre å si at tiden for kostnadsfri sløsing med billig energi er over, og at vi må lære oss å leve rikere liv med lavere forbruk.

Selv om vi har rett, tyder likevel de politiske realitetene på at enøk-løsningen ikke helt vil stanse presset for mer vannkraft eller ny vindkraft. Etter iherdig innsats fra naturvernere over hele landet som har vist hvilke enorme inngrep vindindustrianlegg kan gjøre, har det de siste to årene  vært stillstand i nye vindkraftplaner. Men et nytt konsesjonssystem vil komme, og vi vil neppe være 100% fornøyde med det, selv om det forhåpentligvis vil bli bedre enn det gamle.

I fjor var jeg på besøk ved Innvordfjellet i Trøndelag - et majestetisk fjellområde på Trøndelagskysten. Davvi har jeg bare sett på kart og bilder, men det er utenkelig at noe konsesjonssystem eller noen statsråd skal kunne gi et ja til utbygging på disse stedene, etter lærdommene fra tidligere år. Men historien viser at utbyggingsinteressene alt for ofte veier tyngre en naturen, så det vil bli nye kamper, som vi skal kjempe med stor tyngde og solide, saklige argumenter.

Men den virkelig store vindkraft-seieren er det samene på Fosen som står for. 11.oktober i fjor slo Høyesterett fast at vindkraftutbyggingen på Storheia og Roan i Trøndelag var i strid med urfolks rettigheter. Dette er et historisk vendepunkt i kampen for samenes urfolksrettigheter. Turbinene står der fortsatt, men alt tyder på at Høyesteretts dom vil bety at en stor del av området må tilbakeføres til sin naturlige tilstand. Dommen betyr også at storsamfunnet ikke lenger kan ta seg til rette og bygge vindkraft, vannkraft, gruver eller gjøre andre inngrep som rammer samiske rettigheter og arealbruk andre steder, uten å ta hensyn til samenes lovbeskyttede rett til kulturutøvelse. Det er en gigantisk seier for naturen, som jeg har spart nå nesten helt til slutt i talen, så dere kan klappe ekstra!

Nå har jeg prata lenge, og får uansett ikke snakket om halvparten av det vi har gjort eller skal gjøre, men resten står enten i årsmeldinga eller i arbeidsprogrammet. Nå er det er tid for «generaldebatt». Da kan alle ta ordet om hva de vil. Jeg vil likevel oppfordre dere som kanskje ikke sitter klare med forberedte innlegg til å dele noen tanker om tre spørsmål:

-   hvordan ble du som er ny i organisasjonen motivert til å ta verv og komme hit?

-   har du eksempler på vellykkede samarbeid på tvers av organisasjonen, der du virkelig kjente verdien av å være i en stor organisasjon?

-   hva du er mest stolt av ved å være del av Naturvernforbundet?

I debatten ellers kan det også komme kritikk, ros, refleksjoner og ønsker. Senere i møtet vil det sikkert bli debatter om ulike konkrete saker, formuleringer og harde prioriteringer. Det er bra.

Likevel håper jeg vi hele tiden klarer å minne hverandre om at vi stort sett er mest enige om det meste og det viktigste her i salen, og at vi går ut av denne salen som et samlet lag. Et lag som kan gi hverandre støtte når det trengs, råd når det trengs og raushet når det er nødvendig, og lar hverandre skinne.

Tusen takk, og jeg gleder meg til tre dager her på Hamar med dere!

 

Artikkelen ble sist oppdatert: 23.04.2022