Det har historisk vært bred politisk enighet både i rødgrønn regjering og Solberg-regjeringen om at det ikke skal drives petroleumsaktivitet ved iskanten. Men hvor er egentlig iskanten og hvilke begrensninger gir dette for oljevirksomheten? Her er det stor uenighet.

Bakgrunn:

Konflikten tilspisset seg i 2015 da Solberg-regjeringen lyste ut 54 blokker i Barentshavet gjennom 23. konsesjonsrunde. Flere av blokkene som ble utlyst befant seg innenfor området hvor det kan forekomme is. Samme dag varslet regjeringen at de ville komme med en tilleggsmelding med en oppdatert beregning av iskanten (iskantmeldinga) hvor grensen er trukket lenger nord. Dermed ville de unngå at oljeblokkene var i konflikt med iskantgrensa. Dette skapte en voldsom debatt fra mange ulike hold. Hovedkritikken kan deles i to:

1. Uenighet om metoden regjeringen hadde brukt for å oppdatere beregningene og definisjonen av iskanten (ikke i tråd med faglige anbefalinger).

2. Uryddig å kun skulle oppdatere beregning av iskantens beliggenhet uten å se dette i sammenheng med en større, helhetlig revidering av forvaltningsplanene. Dette var i strid med tidligere forvaltningspraksis.

Enden på visa ble at iskantmeldingen ikke fikk flertall i Stortinget. I stedet ba Stortinget om å sette i gang en revidering av forvaltningsplanen som også ville innebære en oppdatert beregning og kartfesting av iskanten. Den reviderte planen skal presenteres for Stortinget i løpet av 2020. Blokkene innenfor iskantgrensa som ble lyst ut i 2015 og senere tildelt er ikke trukket tilbake.

De ulike definisjonene:

Bakgrunnen for iskantkontroversen bunner i de mange ulike tolkningene av iskanten. På den ene siden har vi oljenæringen og FRP som ønsker en tolkning som trekker iskanten lengst mulig nordover, mens den miljøfaglige definisjonen fra Norsk Polarinstitutt, Havforskningsinstituttet og Miljødirektoratet innebærer at grensen for iskantsonen går sør for åtte av blokkene som ble tildelt gjennom 23. konsesjonsrunde. Det finnes i hovedsak tre ulike definisjoner/tolkninger av iskanten:

1. Den faktiske/observerbare iskanten

2. Maksimal isutbredelse (sørlig grense)

3. 30 prosent-grensen

Den faktiske/observerbare iskanten:

Flere aktører har argumentert for at man bør operere med en dynamisk definisjon hvor det settes tidsbegrensninger for leteboring langs den faktiske/observerbare iskanten (der isen til enhver tid befinner seg). Ifølge bransjeorganisasjonen Norsk olje og gass er dette oljenæringens eget forslag som støttes av blant annet FRP.

Å operere med en faktisk/observerbar iskant støttes ikke av de miljøfaglige etatene fordi den ikke tar hensyn til de sårbare og verdifulle naturverdiene som befinner seg i hele iskantsonens område, også i områder sør for isen. I tillegg er det vanskelig å se for seg hvordan en slik definisjon skal fungere i praksis dersom det gjøres drivverdige funn og man setter i gang petroleumsvirksomhet. Er det mulig å stenge ned og flytte en oljeplattform i drift i perioder med is?

Historien bak:

Ifølge Bjørndal (2016) ble denne definisjonen først brukt av olje- og energidepartementet i forbindelse med åpningsmeldingen for Barentshavet sørøst (2012-2013) da Ola Borten Moe satt som olje- og energiminister. I den første versjonen av stortingsmeldingen stod det at det ikke skulle forekomme leteboring nærmere enn 50 kilometer fra den faktiske/observerte iskanten. Dette viste seg imidlertid å være en «trykkfeil» og samme dag kom olje- og energidepartementet med en tilleggsmelding hvor det fremkommer at definisjonen skal avgjøres i forbindelse med oppdateringen av forvaltningsplanene, men at dette ikke vil ha noen konsekvenser for å kunne drive med petroleumsvirksomheten i hele Barentshavet sørøst (Bjørndal 2016:52).

Faktisk/observerbar iskant ble videre gjentatt i iskantmeldingen (2015:44) presentert av Tine Sundtoft fra Solberg-regjeringen. Denne ble riktignok sendt tilbake til regjeringen, men samme definisjon ble også brukt av olje- og energiminister Tord Lien i forbindelse med utlysningen av blokker gjennom 23. konsesjonsrunde.  

0,5%-grensen (sørlig grense):

Det er kun én faglig forankret definisjon av iskanten (eller iskantsonen, som er den faglige betegnelsen). Denne er utarbeidet av Norsk Polarinstitutt, statens sentrale statsinstitusjon for naturvitenskapelig forskning, kartlegging og overvåking i Arktis og Antarktis og støttes av Miljødirektoratet og Havforskningsinstituttet. Definisjonen baserer seg på årelang forskning, satellittobservasjoner og internasjonalt anerkjente standarder og kriterier.

Polarinstituttet sin definisjon innebærer at man setter yttergrensen for iskantsonen ved en isfrekvens på 0,5%, maksimal isutbredelse. Det vil si at man setter grensa så langt sør som isen kan forekomme, basert på observasjoner og historisk data.

Polarinstituttet sin definisjon vil innebære at havområder hvor det sjelden har forekommet havis i den siste 30-års perioden (1988-2017) vil bli liggende innenfor dette området. Anbefaling om å bruke 0,5% baserer seg på Polarinstituttet sitt oppdaterte kunnskapsgrunnlag og funn av viktige biologiske prosesser som har betydning for områdets sårbarhet og verdi. Ifølge Polarinstituttet er det ikke kun i overgangen mellom åpent hav og is at disse viktige biologiske prosessene foregår, men også langt sør for isens posisjon. Dette gjelder for eksempel den unike og massive oppblomstringen av planteplankton som bidrar til en skikkelig matfest oppover i næringskjeden for alt livet i Arktis. Derfor er det viktig at dette også blir omfattet som en del av SVO iskantsonen (Særlig Verdifullt og Sårbart Område).

Begreper:

Isfrekvens: Isfrekvens sier noe om hvor mange dager i en gitt periode det er is i et gitt område. Hvis det er 30 prosent isfrekvens i en periode på 100 dager, betyr det at det har forekommet is i det området 30 av de 100 dagene. Isfrekvensen sier ikke noe om hvor mye is det har vært, kun at det har vært is der.

Maksimum og minimum isutbredelse: Maksimum og minimumsgrensen sier noe om isutbredelsen innenfor en gitt periode. Utenfor maksimumsgrensen har det aldri vært is og innenfor minimumsgrensen har det alltid vært is i den gitte perioden.

Kilde: Polarinstittutet (2014)

Historien bak:

I 2014 utarbeidet Norsk Polarinstitutt en faglig definisjon av iskanten som skulle danne faggrunnlaget for oppdatering av iskantdefinisjonen og de nye beregningene i regjeringens «iskantmelding» i 2015. Ut fra deres faglige vurderinger mener Polarinstituttet at man bør bruke en beskrivelse av iskantsonen som tar innover seg de store variasjonene ved å bruke isfrekvens, maksimum og minimum isutbredelse (0-100%).

Denne definisjonen er også brukt i Norsk Polarinstitutt sin høringsuttalelse i forbindelse med utlysningen av blokker gjennom 23.konsesjonsrunde. Her fraråder Polarinstituttet oljeboring i flere av blokkene som ble utlyst gjennom 23.konsesjonsrunde fordi de befinner seg innenfor området hvor det kan forekomme is (iskantsonen).

30-prosent-grensen:

I faggrunnlaget presentert av Faglig forum for norske havområder (2019:21) står det at det er uenighet i Faglig Forum om hvorvidt man skal benytte 30% isfrekvens (som tidligere) eller 0,5% isfrekvens. Dermed er det opp til politikerne å «avgjøre» dette. Slik det står nå får man inntrykk av at det er en faglig uenighet basert på et vitenskapelig grunnlag. I ettertid kunne Aftenposten i januar 2020 avsløre at samtlige av medlemmene i Faglig Forum støtter Norsk Polarinstitutt sin definisjon med 0,5% isfrekvens og at det er kun Oljedirektoratet som mener det bør være 30% isfrekvens. 

Definisjon med 30% isfrekvens vil innebære at det i perioder kan forekomme is i områder sør for grensen. For eksempel var iskanten lenger sør enn denne avgrensningen i 2019. Ifølge Havforskningsinstituttet lå den faktiske iskanten 50 kilometer sør for avgrensningen ved Bjørnøya øst og tidvis inne i nordlige deler av områder som er tildelt lisenser for petroleumsvirksomhet. 

Kartet er hentet fra Energi og klima og viser de ulike definisjonene av iskantsonen. Den grønne linja er Norsk Polarinstitutt sin definisjon med maksimal grense. Den lilla linja er der iskantsonen går dersom man bruker figuren i forvaltningsplanmeldingene fra 2006 og 2011 med 30% isfrekvens  (1967-1989), mens den rød linja er der den ville ligget med 30% isfrekvens og beregninger fra siste 30 års periode (1988-2017)

Definisjonen av iskanten: En faglig eller politisk beslutning?

I Norge har vi tradisjon for å skulle forvalte våre norske havområder gjennom en kunnskapsbasert tilnærming.

Dersom vi fortsatt skal være en nasjon som har en kunnskapsbasert forvaltning av naturen vår, vil det bety at man legger det vitenskapelige grunnlaget om iskantsonen til grunn, og ikke lar politikere tegne en linje på et kart, som ikke stemmer overens med kunnskapen eller vitenskapen om de viktige og sårbare områdene i iskantsonen.

Beliggenheten til iskantsonen kan ikke bestemmes politisk. De sårbare naturverdiene som står på spill er der de er, uansett hva oljenæringen eller partiene måtte mene.

Slik kan du bidra:

1. Be politikerne om å lytte til kunnskapen og sette en sørlig grense mot oljevirksomhet!

Send melding på twitter, facebook eller Instagram til statsminister Erna Solberg, olje- og energiminister Tina Bru eller til Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre og be dem om å lytte til kunnskapen og sette en sørlig grense mot oljevirksomhet! Du kan også tagge dem i en egen post eller kommentere på en av postene deres på Instagram. Bruk hashtagen #sørliggrense og #iskanten i posten så kan vi hjelpe til å spre budskapet ditt!

2. Bli medlem av Naturvernforbundet

Her kan du bli medlem av Naturvernforbundet

3. Støtt klimasøksmålet mot oljeboring

Greenpeace og Natur og Ungdom saksøker staten for tildelinger av oljeblokker gjennom 23.konsesjonsrunde. Naturvernforbundet er med som partshjelpere. Dersom du ønsker å støtte klimasøksmålet kan du gi penger gjennom vår kronerulling eller melde deg på nyhetsbrev her. For mer informasjon kan du gå inn på naturvernforbundet.no/klimasoksmal