Oppsummering: Hva skjedde på toppmøtet i Poznan?

Etter to uker med klimatoppmøte i Poznan, Polen, er forhandlingene om et nytt internasjonalt klimaregelverk fortsatt i rute fram mot endestasjonen i København om ett år. Resultatet av Poznan-møtet gir imidlertid grunn til alvorlig bekymring for om det nye regelverket vil bli godt nok til å redde verden fra farlige klimaendringer. I løpet av de neste månedene må viktige rike land være klare til å trappe opp sin klimainnsats betydelig.

Toppmøtet i Poznan markerte at forhandlingene om et nytt internasjonalt klimaregelverk som ble satt i gang på Bali i desember 2007, nå er midtveis. Målet om å få til en avtale på toppmøtet i København i desember 2009 er fortsatt innen rekkevidde etter at Poznan-møtet vedtok arbeidsplaner som legger det nødvendige grunnlaget for videre forhandlinger. Men framgangen var forsvinnende liten når det gjelder innholdet i en ny avtale. På enkelte områder, som framtidige utslippsreduksjoner i rike land, har ikke forhandlingene beveget seg en millimeter det siste året.

Bakgrunnen for at forhandlerne i Poznan fokuserte mer på prosess enn innhold var særlig den politiske situasjonen i USA, der påtroppende president Barack Obama har lovet full omlegging av klimapolitikken, og i EU, der medlemslandene kranglet seg imellom helt inn i Poznan-møtets siste døgn om ambisjonsnivået for EUs framtidige klimainnsats. Mangel på klarhet om disse sentrale aktørenes framtidige klimapolitikk førte til at andre rike land som Japan, Canada, Australia og Russland også ble sittende på gjerdet i Poznan.

Arbeidsprogram på plass
Blant de mest konkrete vedtakene som ble gjort i Poznan var arbeidsplanene for de to forhandlingsgruppene AWG-KP og AWG-LCA. Det er i disse gruppene forhandlingene om regelverket som skal vedtas i København foregår. Arbeidsplanene legger opp til nye forhandlingsmøter i disse gruppene både i månedsskiftet mars/april, i begynnelsen av juni, og i september. Dessuten kan man på møtet i juni bestemme seg for å arrangere flere forhandlingsmøter utover høsten dersom man ser behov for det.

For å sikre at disse møtene brukes til effektive forhandlinger, og ikke bare til løs meningsutveksling, var det viktig å sikre at de to arbeidsgruppene så raskt som mulig begynner å sette sammen et konkret forslag til avtaletekst. Arbeidsprogrammet som ble vedtatt gir lederne for de to arbeidsgruppene et klart mandat til å utarbeide en slik forhandlingstekst som kan danne grunnlag for de videre diskusjonene. Et første utkast til tekst skal være klart til det førstkommende forhandlingsmøtet i mars/april, og et mer detaljert første utkast til avtale skal legges fram før møtet i juni.

Utslippsreduksjoner i rike land på stedet hvil
Arbeidsgruppa AWG-KP, som forhandler om nye forpliktelser for de rike landene som allerede har forpliktelser i Kyoto-protokollen, begynte i Poznan sine diskusjoner om hvor store utslippsreduksjoner de rike landene samlet sett skal forplikte seg til i en ny avtale. Norge, EU og flere andre land arbeidet for at de samlede reduksjonene for de rike landene skal være i størrelsesorden 25-40 prosent fra 1990-nivå i 2020, noe FNs klimapanel (IPCC) har satt som et minimum dersom man skal klare å stoppe temperaturstigningen rundt 2?C. Resultatet etter to ukers forhandlinger var imidlertid skuffende.

I vedtaket henvises det riktignok til IPCCs anbefaling om 25-40 prosent reduksjoner, men tallet er ikke på noen måte bindende for de videre forhandlingene. Land som Japan, Canada og Australia sørget for at teksten i vedtaket endte opp identisk med det som ble vedtatt på Bali-toppmøtet for ett år siden. Det siste årets forhandlinger har med andre ord ikke gitt noen framgang i spørsmålet om utslippsreduksjoner i rike land. Arbeidsplanen for de videre forhandlingene legger opp til at den endelige avgjørelsen om totale utslippsreduksjoner for rike land skal tas på neste forhandlingsmøte, og at man deretter skal begynne å diskutere fordelingen av dette målet mellom de enkelte landene.

Mer konkret om utslippskutt i Sør
I arbeidsgruppa AWG-LCA, som forhandler om den framtidige klimainnsatsen også til de landene som ikke har forpliktelser i Kyoto-protokollen, var det noe større framgang å spore på møtet i Poznan. Diskusjonene i denne gruppa er foreløpig langt mindre konkrete, men det ble blant annet lagt merke til at flere utviklingsland i Poznan erkjente at deres utslippsvekst de kommende tiårene må reduseres betydelig i forhold til dagens spådommer. Toneangivende utviklingsland som Sør-Afrika viste til IPCCs anbefalinger om et «substansielt avvik fra referansebanen» i de fleste deler av verden allerede innen 2020.

Blant temaene det ble fokusert på i AWG-LCA var innholdet i den «felles visjonen» for det internasjonale samfunnets framtidige klimainnsats, som klimatoppmøtet på Bali bestemte skal utgjøre en viktig del av avtalen i København. Det var også diskusjoner om hvordan klimatiltak i utviklingslandene skal måles, rapporteres og verifiseres. Sør-Afrika foreslo å opprette et eget register for klimatiltak som utviklingsland gjennomfører, og dette forslaget ble betegnet som interessant både av rike og fattige land.

Norge har på tidligere forhandlingsmøter foreslått at en andel på for eksempel to prosent av utslippsrettighetene for rike land i en framtidig klimaavtale skal auksjoneres ut av FN. En slik auksjon vil kunne skaffe inn flere titalls milliarder dollar årlig til klimatiltak i utviklingsland. Selv om dette forslaget ikke ble diskutert spesifikt i Polen, fikk det mye oppmerksomhet også her, og ble blant annet støttet av forhandlingsgruppen av små øystater (AOSIS).

Revisjon ga dårlig stemning
Det vanskeligste temaet på toppmøtet i Poznan var revisjonen av regelverket i Kyoto-protokollen. Protokollens artikkel 9 pålegger medlemslandene å gjennomføre en jevnlig revisjon for å styrke og forbedre regelverket i Kyoto-avtalen. Blant temaene som ble diskutert i årets revisjon var særlig spørsmål knyttet til Den grønne utviklingsmekanismen (CDM). Et forslag om å tillate at prosjekter for CO2-rensing (carbon capture and storage, forkortes CCS) skal kunne støttes gjennom CDM-mekanismen førte til harde fronter mellom blant andre Norge, Australia og Saudi-Arabia på den ene siden, og de fleste utviklingslandene på den andre.

I dag må alle CDM-prosjekter betale en avgift tilsvarende to prosent av prosjektets kvoteverdi inn til FNs tilpasningsfond, som støtter tiltak for klimatilpasning i utviklingsland. Dette fondet har så langt svært små inntekter, og en viktig sak for utviklingslandene i Poznan var derfor å utvide denne avgiften også til andre typer kvotehandel. Dette var de rike landene sterkt imot. Etter en hel natt med forhandlinger bestemte man på morgenkvisten lørdag 13. desember at man ikke klarte å løse konfliktene rundt dette og andre sentrale spørsmål i revisjonen av Kyoto-protokollen, og man endte med å gjøre et kort vedtak om at man ikke hadde klart å komme til enighet.

Norges forslag om auksjonering av utslippsrettighetene vil kunne skaffe store inntekter til tilpasningsfondet, og er på mange måter en variant av utviklingslandenes forslag om en avgift på kvotehandel. Men Norge ønsker at dette forslaget skal inngå som en del av en helhetlig avtale i København neste år, og støttet derfor ikke utviklingslandenes ønske om utvidede avgifter til tilpasning i Poznan. Den manglende enigheten særlig på dette punktet skapte imidlertid svært dårlig stemning i løpet av det siste døgnet av forhandlingene i Poznan.

Redusert avskoging
Spørsmålet om hvordan en ny avtale kan bidra til reduserte utslipp fra avskoging og forringelse av tropisk skog i utviklingsland (forkortet REDD) ble diskutert i en egen arbeidsgruppe i Poznan. Denne gruppens oppgave var å komme til enighet om metodikk blant annet for måling og overvåking av avskoging. Diskusjonene dreide seg imidlertid mest om større, mer politiske spørsmål som så langt ikke er avklart.

Helt siden Bali-toppmøtet har det vært steile fronter mellom de landene som ønsker at en ny avtale bare skal fokusere på å redusere eksisterende utslipp fra avskoging, og de landene som også vil ha støtte til tiltak for å øke CO2-opptaket i skogen i fattige land. Denne diskusjonen kom opp igjen i Poznan, uten at man kom særlig mye nærmere en enighet. Flere land tok til orde for at det trengs mer diskusjon om hvilke overordnede politiske føringer som skal gjelde for en framtidig REDD-mekanisme før man kan komme videre i diskusjonene om metodiske og tekniske spørsmål.

Rettighetene til urfolk og lokalsamfunn som lever i og av regnskogen kom sterkere på dagsorden i Poznan enn noen gang tidligere. Representanter for urfolksgrupper har lenge uttrykt bekymring for at en mekanisme for å beskytte verdens regnskoger kan bli lite effektiv og føre til sosiale konflikter dersom den ikke anerkjenner rettighetene til de samfunnene som tradisjonelt har brukt og beskyttet skogen.

Norge arbeidet sammen med EU og en rekke latinamerikanske land for at en framtidig REDD-mekanisme skal bygge på de eksisterende rettighetene til disse sårbare gruppene, men dette arbeidet ble effektivt stoppet av en allianse som stort sett bestod av rike land. USA, New Zealand, Canada og Australia satte foten ned for enhver referanse til urfolks rettigheter. Det endelige resultatet åpner for urfolks deltakelse i prosessen framover, men anerkjenner ikke at deres eksisterende rettigheter i internasjonale avtaler og erklæringer skal danne grunnlaget for de videre forhandlingene. Denne diskusjonen vil helt sikkert fortsette, og sannsynligvis komme opp igjen allerede på neste forhandlingsmøte i månedsskiftet mars/april.

To grader er for mye!
Det er enorm avstand mellom de raskt akselererende klimaendringene i virkelighetens verden, og det langsomme tempoet som de internasjonale klimaforhandlingene kryper framover i. Under åpningen av den offisielle høynivå-delen av toppmøtet i Poznan krevde Apisai Ielemia, statsminister i Tuvalu, en avtale som sikrer den synkende øystatens rett til å fortsette å eksistere. Det er høyst usikkert om hans bønn vil bli hørt i de videre forhandlingene.

Norge, EU og enkelte andre land har som mål å begrense den globale temperaturstigningen til 2?C. En stabilisering av klimagassinnholdet i atmosfæren på 400-450 ppm vil gi relativt gode sjanser for å nå dette målet, men vil samtidig kunne gi en havstigning som fjerner Tuvalu, Maldivene og andre utsatte øystater fullstendig fra kartet. Derfor mener gruppen av små øystater (AOSIS) at målet om maks 2?C temperaturstigning ikke er godt nok. De ønsker et mål om maks 1,5 ?C økning i den globale temperaturen, noe som innebærer at innholdet av klimagasser i atmosfæren må reduseres til 350 ppm. Et av de største lyspunktene under forhandlingene i Poznan var at Al Gore i sin tale tok til orde for en grense på 350 ppm.

Toppmøtet i Poznan viste at verdenssamfunnet fortsatt er svært langt unna den kriseforståelsen som klimaproblemet krever. Selv om man endte med å legge et akseptabelt grunnlag for de videre forhandlingene fram mot København, med klare arbeidsplaner og en beslutning om å sette i gang med konkrete forhandlinger om teksten i en ny avtale, viser foreløpig få eller ingen land vilje til å gå langt nok i sine klimaforpliktelser. Sannsynligheten for å få til en avtale i København om ett år er fortsatt stor. Om avtalen vil være god nok for klimaet og for dem som allerede kjenner klimaendringene på kroppen, er et helt annet spørsmål.