Dagens croissant: Bård Vegard Solhjell

I dagens croissant møter vi nordmenn på klimaforhandlingene i Paris. I dag: Bård Vegard Solhjell fra Utenrikskomiteen på Stortinget og SV.

Bard Vegard Solhjell med en croissant

Hei, Bård Vegar. Hvordan er det å være her uten å være minister slik du var i 2012?

Jeg er litt sjalu egentlig på de som får drive med det. Jeg syntes det var veldig gøy, så jeg skulle gjerne gjort det flere ganger. Men samtidig så vet jeg jo at det er veldig slitsomt. Når vi dro hjem fra Doha i 2012 så sovna jeg på flyet og sov hele flyturen hjem. Så det er veldig tøft, og det gjelder ikke bare statsråden, men alle i embetsverk. Alle jobber veldig mye. Men det er jo kjempeviktig og spennende arbeid.

Du hadde jo litt den samme rollen som Tine Sundtoft har nå. Kunne du gitt oss litt innblikk i hvordan klimamøtet funker de siste dagene? For det er jo veldig mye som skjer i lukkede rom?

Det er jo alltid litt forskjellig, i hvert fall det jeg har hørt, men med mange fellestrekk. Det synes å være sånn den siste uken at det er veldig vanlig at presidenten for forhandlingene deler opp i temagrupper og bruker enkeltland til å komme litt videre med problemet. Da jobber man sånn at mans snakker med alle de ulike hovedgruppene i forhandlingene, og kanskje med viktige enkeltland i tillegg. Det er jo litt viktig å vite hva Kina mener liksom. Også prøver man å sy løsninger rundt det.

Også er det ulike faser. Tine Sundtoft har nå vært involvert i en litt forberedende fase hvor man har bearbeidet teksten fra masse uenighet til bare en del uenighet. Men i Doha var det jo litt motsatt, da var vi inne helt i sluttfasen. Jeg må innrømme at det var ganske spennende å faktisk foreslå en endelig løsning på det temaet som kanskje var det viktigste temaet på det møtet.

I sluttfasen, slik som vi er inne i nå, så er det kanskje noen titalls land, kanskje enda mindre, som faktisk er med å bestemme. Det er formannskapet, forhandlingsgruppene, store aktører som USA, Kina og sånne som man ikke kan overse og de landende som får slike oppdrag (red: som Norge har fått).

I Doha satt vi seks land sammen med presidenten fra Qatar, Christiania Figureres (lederen i FNs klimasekretariat) og noen til i et rom og prøvde å få til en ferdig tekst. Vi skulle finne ut hvilke land som ville ha problemer med hva i forlsagene. I Doha var det vel Russland som var minst fornøyd. Så det opplevde jeg jo som veldig spennende.

Men når dere sitter i denne gruppen med 10-20 land, hvem er det som legger strategi og styrer prosessen?

Det tror jeg kan variere litt. Nå har jeg inntrykk av at det er en forhandlingspresidenten som selv er sterkt engasjert, forstår spillet og personlig holder i det. I Qatar var det ikke sånn fordi han som var forhandlingspresident ikke kunne så mye om klima og sånn. Så der var det nok ingen tvil at Figureres og FNs klimasekretariat var viktig og kanskje ble vi som var statsråder rundt trukket enda mer inn.

Til slutt endte det med at Russlands protester ble oversett og avtalen klubbet gjennom. Hvordan kom den planen i stand?

Det ble aldri planlagt for vi visste jo ikke hvor vi hadde Russland. Den natten hadde den brasilianske sjefsforhandleren, Figureres og jeg et møte der vi diskuterte det store problemet som var Russland og en del av de Østeuropeiske landene. Vi kom til at vi måtte satse på at de ville være med. Det ingen kunne vite var at de ville protestere så sterkt i konferansehallen siste dagen. Det tok 6-7-8 timer fra vi kom inn i den hallen til det var ferdig. Mange av timene gikk med til å ha pauser med forhandlinger over bordet. Jeg har sett bilder der vi står i ring rundt der og snakker.

Ja, og sitter på podiet og snakker..

Ja, vi satt jo på podiet og forhandlet mens andre sto rundt. Det var en veldig sprø opplevelse. Jeg husker ikke helt hvem som foreslo det nå, men først prøvde man å overtale Russland ved å snakke med dem. Jeg prøvde og andre prøvde, men vi kom ingen vei. Så tilslutt kom noen med ideen at nå må vi bare kjøre det igjennom. Så ble det bare gjort.

I ettertid var det jo litt diskusjon om dette kunne føre til diplomatiske problemer, mange var urolige for å gjøre det sånn. Men antagelig var det nok to grunner til at det kunne gå; det ene var at Russland forhandler var en person som hadde litt rennommé for å være litt vanskelig og på et ganske lavt nivå. Hadde det vært en russisk minister hadde det antagelig vært umulig. Det andre var at hadde det vært noe som var viktig for Russland hadde det kanskje vært litt annerledes, men klima var ikke da så veldig prioritert for Russland, så dermed gikk det jo på en måte.

Og så protesterte Russland på dette i etterkant… (les mer om dette her)

Ja, jeg husker er at det ble en sak russiske myndigheter fulgte opp. Og dagene etterpå snakket man om at Russland hadde tatt det opp med Norge i FN og sånn.

Ja, og prosessen i FN måtte opp til diskusjon. Neste forhandlingsmøte var jo bare om FN prosesser.

Altså, det var jo på grensen, men for meg blir dette også en illustrasjon på noen problemer med FN. At et land som egentlig ikke er så opptatt av ting kan stoppe hele prosessen er jo et problem. Det har vel skjedd to ganger de siste årene, den andre var vel i Cancun med Bolivia mener jeg huske. Jeg kjenner ikke hele historien bak dette, og Bolivia er jo et lite land i forhold til Russland. Men det er klart det er et problem. Det er en alvorlig utfordring, men det er også uhyre vanskelig å finne en annen modell.

Men tilbake til møterommet i Qatar. Er det sånn at det er der makta egentlig ligger eller er det land som USA og Kina som sitter bak og er de som egentlig hamrer ut forslag som blir de nye vedtakene?

Det er jo slik at USA, Kina, EU, India og store landgrupper har mye mer makt enn de som sitter og forhandler i de gruppene. Det må ingen være i tvil om. Og den tyngdeloven tenker jeg det er noe rimelighet i. Kina er verdens største land og verdens største utslipper.

Avtalearbeidet foregår jo over år og de viktigste beslutningene knyttet til Paris er beslutninger gjort i Beijing, Washington DC og andre steder om hvor høye ambisjoner landene er villige å ta. Det man gjør her er å forhandle på marginene. Men det er lett å glemme at en liten detalj her betyr ganske mye mer enn beslutninger vi krangler om så busta fyker i Norge. Et eksempel på dette er når Russland krangla på en forståelse av et bestemt punkt i Kyotoavtalen, nemlig overskuddskvoter. Den teoretiske forskjellen på forslagene mener jeg å huske var noe sånt som 13 milliarder tonn CO2 ellerno. Og Norge slipper ut noen og femti millioner tonn i året.

Sant. En litt annen ting. Har du en favoritt-historie fra klimaforhandlingene?

Ja, det har jeg. Det er fra det nattlige møtet vi hadde i i Qatar. Utpå morgenkvisten så kommer det frem at den brasilianske sjefsforhandleren hadde flybillett hjem midt på dagen lørdagen. Alle skjønte at han ikke kom til å rekke dette flyet, men han hadde sjekket det og kunne ikke få endret billetten. Etterhvert ble det sagt til forhandlingspresidenten fra Qatar, som da spør: «But why didn’t you tell me? The boss in Qatar airways is a good friend of mine, just give me a minute». Så kommer han tilbake ti minutter senere og sier: “You have a buisness class ticket tomorrow”.

Til slutt, vi veit du er glad i musikk. Vi kommer nok til å bruke mye tid på å vente på nyheter fra de lukkede rom de neste dagene. Har du noen musikktips til oss mens vi venter?

Ja, jeg har tre miljølåter.

Spirit med «Nature’s Way»

The Pixies med «Monkey Gone to Heaven»

Og når det bli lange netter og dere trenger å slappe av, Marvin Gaye med «What’s Goin’ On»