En avtale tar form

Foran forhandlingsmøtet i Bonn hadde lederne for de to forhandlingsgruppene lagt fram hvert sitt førsteutkast til avtaletekst. Forhandlingene i arbeidsgruppa AWG-KP fokuserer på nye utslippsmål for landene som allerede har forpliktelser i Kyoto-protokollen, mens AWG-LCA har et bredere fokus på hvordan man kan øke klimainnsatsen i alle land.

Det var ventet at diskusjonene om forhandlingsteksten i AWG-LCA skulle bli de vanskeligste. De to siste ukene har imidlertid resultert i enighet om en tekst som danner et solid utgangspunkt for videre forhandlinger i AWG-LCA, mens forhandlingene i AWG-KP endte med at man ikke klarte å bli enige om å sende en felles forhandlingstekst videre til neste møte.

Dersom Kyoto-protokollen skal endres i København, krever reglene at endringsforslagene må være innlevert seks måneder på forhånd. Derfor var det meningen at AWG-KP skulle komme fram til et slikt endringsforslag som kunne leveres inn før denne fristen. Enkelte lands tallskrekk satte en effektiv stopper for dette.

Nekter å diskutere tall
Endringsforslagene som leveres inn seks måneder på forhånd trenger ikke å inneholde alle detaljer. For eksempel var det ingen som ventet at de konkrete tallene for utslippsreduksjoner i neste Kyoto-periode skulle være klare til denne fristen. Men noen land har allerede foreslått slike utslippstall – blant annet Sør-Afrika på forhandlingsmøtet i april. Disse tallene var tatt med i endringsforslaget, tydelig markert som forslag som det foreløpig ikke er enighet om. Men selv dette ble for mye for enkelte rike land.

Japan og Russland var blant landene som nektet å sende et endringsforslag til Kyoto-protokollen videre til neste forhandlingsmøte dersom utslippsmålene som Sør-Afrika har foreslått var med i teksten. De ønsker foreløpig ingen diskusjoner om konkrete tall for rike lands utslippsforpliktelser. Etter lange forhandlinger viste det seg at man ikke klarte å bli enige om en felles tekst. Dermed endte møtet med at en rekke land sendte inn sine egne endringsforslag til Kyoto-protokollen, i stedet for at man samlet seg om ett felles forslag som utgangspunkt for diskusjonene på kommende forhandlingsmøter.

I forhandlingene om nye forpliktelser under Kyoto-protokollen ligger det altså nå forslag til endringer av protokollen på bordet blant annet fra EU, Australia og en stor gruppe av utviklingsland som har gått sammen om å sende inn et endringsforslag med krav om minst 40 prosent utslippskutt for rike land fram til 2020. Det er uklart hvilke konsekvenser denne oppsplittingen i mange ulike forslag vil få for de videre forhandlingene. Uviljen som flere rike land viser mot i det hele tatt å diskutere konkrete utslippsmål er uansett et varsel om at forhandlingene fram mot COP 15 i København vil bli svært vanskelige.

To hundre sider forhandlingstekst
Forhandlingene i AWG-LCA var ventet å være vanskeligere enn diskusjonen i AWG-KP, ettersom man i denne gruppa blant annet også diskuterer mulige forpliktelser for utviklingslandene, USAs innsats og nye spørsmål som redusert avskoging. Foran møtet i Bonn knyttet det seg spenning til om alle land ville akseptere det første utkastet til forhandlingstekst fra forhandlingslederen Michael Z. Cutajar. Det var imidlertid ingen sterke protester mot Cutajars avtaleforslag fra noen land. De to forhandlingsukene ble derfor brukt til å gå gjennom teksten slik at alle land kunne markere hvilke avsnitt de var uenige i, og legge inn nye avsnitt og forslag som de vil ha med i de videre forhandlingene.

Resultatet etter to uker er at Cutajars opprinnelige forslag til forhandlingstekst har vokst til det mangedobbelte, og nå er på rundt to hundre sider. Det er dessuten fortsatt åpent for å legge nye forslag inn i teksten dersom noen land ønsker det på neste møte. Å koke et så omfattende og sprikende avtaleforslag ned til en konsis, sammenhengende avtale i København vil være en stor utfordring. Men det er likevel et viktig skritt framover for forhandlingene i AWG-LCA at det nå ligger en konkret forhandlingstekst på bordet som alle land aksepterer.