Du er her:

Bakgrunn: Hvor mye må utslippene reduseres?

FNs klimakonvensjon forplikter alle verdens land til å hindre "farlig menneskelig påvirkning på klimasystemet". Klimapanelets anbefalinger tilsier at vi må planlegge for et nullutslippssamfunn i løpet av rundt 40 år.

En kortversjon av denne artikkelen er tilgjengelig som faktaark (PDF-format)

FNs klimapanel (IPCC) viser at klimaendringene allerede har en rekke effekter på natur og mennesker (IPCC 2007a: 31-33) som uten å overdrive kan kalles farlige. Men omfanget av problemer som knapphet på drikkevann, sykdomsspredning og artsutryddelse vil selvsagt øke jo høyere temperaturstigningen blir.

Under klimatoppmøtet i Cancun i 2010 satte verden et felles mål å stoppe temperaturstigningen så langt som mulig under 2 ° Celsius i forhold til førindustrielt nivå. Dette er begrunnet ut fra at de negative effektene øker betydelig rundt 2 ° C. Blant annet vil en temperaturøkning over dette nivået kunne føre til vannmangel for opp mot 600 millioner mennesker i Afrika, og opp mot en milliard mennesker i Asia. Videre vil matsikkerheten kunne trues i flere regioner, og utryddelsen av plante- og dyrearter vil begynne å skyte fart (CAN 2007).

Selv om man vanskelig kan kalle 2 ° C temperaturstigning for et trygt nivå (Meinshausen 2006), har dette blitt en anerkjent grenseverdi for deet som kalles "farlige klimaendringer", med tilslutning fra både miljøorganisasjoner og flere lands myndigheter. Denne artikkelen oppsummerer hvilke anbefalinger som kan trekkes ut av IPCC og nyere forskning når det gjelder nødvendige utslippsreduksjoner for å nå et slikt mål.

IPCCs anbefalinger
Det er vanskelig å si med sikkerhet hvor stor temperaturøkning en gitt utslippsmengde vil medføre. IPCCs beste anslag for klimafølsomhet innebærer at en dobling av mengden klimagasser i atmosfæren vil medføre en ca 3 ° C temperaturstigning. Den atmosfæriske konsentrasjonen av klimagasser måles i "parts per million" (ppm) CO2-ekvivalenter, altså alle klimagasser regnet om til CO2.1 Klimagasskonsentrasjonen lå i 2005 på 375 ppm CO2-e, og stiger med rundt 2 ppm hvert år (IPCC 2007a: 20, 37).

Basert på IPCCs beste anslag for klimafølsomhet, vil en stabilisering av mengden klimagasser på rundt 450 ppm CO2-e gi en temperaturstigning på mellom 2,0 og 2,4 grader (IPCC 2007a). Dette er det laveste utslippsscenariet IPCC har undersøkt, og altså det som kommer nærmest å oppfylle målet om maksimalt 2 ° C temperaturstigning.

 

For å klare en stabilisering på 450 ppm, mener IPCC at de globale klimagassutslippene må reduseres med mellom 50 og 85 % fra 2000-nivå innen 2050. Det er heller ikke likegyldig når utslippsreduksjonene gjøres: Veksten må ha stoppet og utslippskurven begynt å peke nedover en gang mellom 2000 og 2015, slik tabell 1 viser.

 
Konsentrasjon
(ppm CO2-e)
Global temperaturstigning Utslippstoppen nådd innen Endring i globale utslipp
(fra 2000)
450 2,0-2,4 2000-2015 -85 til -50 %
500 2,4-2,8 2000-2020 -60 til -30 %
550 2,8-3,2 2010-2030 -30 til +5 %

Tabell 1: Nødvendige utslippsreduksjoner for å nå ulike konsentrasjonsmål.
Gjengitt etter IPCC (2007a: 57).


Det er verdt å merke seg at IPCCs laveste utslippsscenario, med stabilisering på 450 ppm CO2-e, vil gi en temperaturstigning som ligger like i overkant av 2 grader. Ettersom det er vanskelig å vite nøyaktig hvor følsomt klimasystemet er, kan man heller ikke utelukke at temperaturstigningen ved 450 ppm CO2-e vil bli større enn IPCC legger til grunn. Hvilket stabiliseringsnivå man velger henger derfor sammen med hvor stor risiko man er villig til å ta. Stern-rapporten (2006) viser at en stabilisering på 450 ppm med mellom 26 og 78 prosent sannsynlighet vil gi en større temperaturstigning enn 2 ° Celsius. 

 
Konsentrasjon
(ppm CO2-e)
Maksimum Hadley Centre sammenstilling IPCC (2001) sammenstilling Minimum
400 57 % 33 % 13 % 8 %
450 78 % 78 % 38 % 26 %
500 96 % 96 % 61 % 48 %
550 99 % 99 % 77 % 63 %
650 100 % 100 % 92 % 82 %

Tabell 2: Sannsynlighet for å overstige 2 grader temperaturstigning ved ulike stabiliseringsnivåer for klimagasser i atmosfæren. (Stern 2006: 195).

 

IPCC har blitt kritisert for å være konservative i sine anslag for temperaturstigning. Tabell 2 bekrefter at IPCCs beregning av sannsynlighet å overstige 2 ° C ved ulike atmosfæriske konsentrasjoner gjennomgående ligger blant de laveste anslagene i litteraturen. Meinshausen (2006) tar til orde for en stabilisering på 400 ppm CO2-e, mens Hansen et al. (2008) argumenterer for at den eneste trygge konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren er 350 ppm:

If humanity wishes to preserve a planet similar to that on which civilization developed and to which life on Earth is adapted, (…) CO2 will need to be reduced from its current 385 ppm to at most 350 ppm. (…) If the present overshoot of this target CO2 is not brief, there is a possibility of seeding irreversible catastrophic effects. (Hansen et al. 2008: 1)

Basert på denne kritikken, og på det faktum at IPCCs laveste utslipsscenario tar høyde for en temperaturstigning på i overkant av 2 ° C, kan vi konkludere med at utslippsreduksjonene for å være i tråd med målet om maksimalt 2 ° C temperaturstigning minst må ligge i den øvre enden av IPCCs foreslåtte reduksjonsintervall. Det betyr 85 % globale utslippsreduksjoner fra 2000-nivå innen 2050, og at utslippstoppen må nås i perioden 2000-2015.

Fordeling av utslippsreduksjoner
Ut fra forutsetninger om hvor raskt utslippene kan reduseres og hva som vil være en mulig fordeling av utslippsreduksjonene på globalt nivå, anbefaler IPCC (2007b) også reduksjonsmål på kortere sikt og fordelt på regioner. Anneks I-landene, altså de rike landene med forpliktelser i Kyoto-avtalen (inkludert USA), må ifølge IPCC redusere sine utslipp med 25-40 % i 2020 og 80-95 % i 2050 fra 1990-nivå dersom man vil oppnå en stabilisering på 450 ppm CO2-e. Som diskutert over vil en lav risiko for å overstige 2 ° C innebære å forholde seg til den øvre enden av disse intervallene, med reduksjoner for rike land på 40 % innen 2020 og 95 % innen 2050. Det betyr at rike land i praksis må planlegge for et nullutslippssamfunn i løpet av rundt 40 år.

IPCCs anbefalinger forutsetter samtidig at utslippene i de fleste utviklingsland blir betydelig lavere enn dagens prognoser tilsier. Den mest sannsynlige måten dette vil skje på er gjennom at rike land finansierer utslippsreduserende tiltak i utviklingslandene. IPCCs utslippsscenario for 2,0-2,4 grader temperaturstigning forutsetter et "substansielt avvik" fra en "business-as-usual" referansebane i alle regioner unntatt Afrika og Sør-Asia (inkludert India) innen 2020, og i absolutt alle regioner innen 2050 (IPCC 2007b: 776)

 
  Globalt Anneks I Ikke-Anneks I (IPCC) Ikke-Anneks I (den Elzen og Höhne)
2020 Utslippstoppen nådd innen 2000-2015 25-40 % reduksjon fra 1990-nivå Substansielt avvik fra referansebanen i Latin-Amerika, Midtøsten, Øst-Asia og sentralplanlagte Asia 15-30 % reduksjon fra IPCCs referansebane
2050 50-85 % reduksjon fra 2000-nivå 80-95 % reduksjon fra 1990-nivå Substansielt avvik fra referansebanen i alle regioner  

Tabell 3: Nødvendige reduksjoner innen 2020 og 2050 for stabilisering på 450 ppm CO2-e. Gjengitt etter IPCC (2007b: 776) og den Elzen og Höhne (2008: 12).

 

Hvor store utslippsreduksjoner som ligger i et "substansielt avvik fra referansebanen" er ikke tallfestet i IPCCs rapport, men er to av rapportens hovedforfattere har beregnet det til en 15-30 % reduksjon i forhold til IPCCs referansebane fram til 2020 for land utenfor Anneks I (den Elzen og Höhne 2008: 12). Denne referansebanen er imidlertid for lav til å fange opp dagens økonomiske vekst i mange utviklingsland (Garnaut 2008), og de nødvendige reduksjonene er derfor sannsynligvis større. 

En reduksjon på 25-40 % i rike land forutsetter altså at til dels kraftige reduksjonstiltak i utviklingslandene kommer som et tillegg. Utslippsreduksjoner som rike land betaler for å gjennomføre i utviklingsland, for eksempel gjennom CDM-prosjekter eller regnskogvern, må derfor komme i tillegg til en 40 prosent reduksjon av utslippene i de rike landene. Noe annet vil innebære en uakseptabelt høy risiko for å overstige 2 ° Celsius, og vil dermed bryte med målet om å unngå farlige klimaendringer. 


Litteratur

  • CAN (2007). "Indicative ranges of emission reduction objectives for Annex I countries. Submission of the Climate Action Network International to the AWG." Tilgjengelig på nett.
  • Den Elzen, M. og N. Höhne (2008). "Reductions of greenhouse gas emissions in Annex I and non-Annex I countries for meeting concentration stabilisation targets." Climatic Change: Kommer. Tilgjengelig på nett.
  • Garnaut, R. et al. (2008). "Emissions in the platinum age: The implications of rapid development for climate change mitigation." Artikkel for The Australian Garnaut Climate Change Review. Tilgjengelig på nett.
  • Hansen, J. et al. (2008). "Target Atmospheric CO2: Where should humanity aim?" Innsendt for publikasjon i Science. Tilgjengelig på nett.
  • IPCC (2007a). Climate Change 2007: Synthesis Report. Contribution of Working Groups I, II and III to the Fourth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change. Geneve: IPCC.
  • IPCC (2007b). Climate Change 2007: Mitigation. Contribution of Working Group III to the Fourth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change. Cambridge/New York: Cambridge University Press.
  • Meinshausen, M. (2006). "<2*C Trajectories – A Brief Background Note." Kyoto Plus Papers. Tilgjengelig på nett.

 

Noter

1 ) I noen tilfeller regnes også effekten av aerosoler inn i ppm-verdien for atmosfærisk konsentrasjon av drivhusgasser. I 2005 var konsentrasjonen av CO2 alene på 379 ppm. Konsentrasjonen av alle langlivede drivhusgasser (i CO2-e) var om lag 455 ppm uten aerosoler, og 375 ppm dersom effekten av aerosoler regnes inn. Stabiliseringsnivået på 450 ppm CO2-e som omtales her inkluderer aerosol-effekter. (IPCC 2007a: 20).


Artikkelen ble sist oppdatert: 16.07.2014