Hva skjedde i Paris?

Verden har fått en ny global klimaavtale. Ett døgn på overtid kunne den franske Utenriksministeren Fabius slå klubba i bordet mens han smilende sa «the Paris climate accord is adopted». Men hva har vi egentlig blitt enige om?

Ole Gunnar Ons¿ien

Les hele avtalen her

Lenge før verdens land møttes i Paris var forventningene til møtet skrudd kraftig ned. Dette startet allerede på klimamøtet i Durban i 2011 hvor det ble klart at den nye globale klimaavtalen ikke ville ha en ovenfra og ned tilnærming etter modell av Kyoto-avtalen. I stedet skal hvert enkelt land melde inn sine klimamål og så skulle det vurderes hvor langt verden kom i å løse klimaproblemet på bakgrunn av dette. En slik tilnærming har vært et absolutt fra flere land, deriblant USA som kun ville være med på en klimaavtale som ikke trenger vedtak fra Senatet eller Kongressen.

187 land har ved Paris-møtets avslutning levert slike klimamål. Det er bra. Dessverre er disse målene langt fra å være ambisiøse nok til å unngå de mest alvorlige klimakonsekvensene. Landenes klimamål er i tråd med omtrent en 3,5 grader varmere verden (minst 50% sannsynlighet). Dersom vi antar landene gjennomfører betydelig større klimatiltak etter 2030 kan klimamålene være i tråd med en 2,7 grader varmere verden (minst 50% sannsynlighet, ved minst 66% sannsynlighet anslår de 3 grader varmere verden).

Siden det før Paris-møtet var klart at utslippsmålene ikke var ambisiøse nok handlet diskusjonene først og fremst om hvordan innsatsen kan økes på sikt. Kort fortalt har vi fått en avtale i tre punkter:

  • Den globale oppvarmingen skal holdes godt under to grader, sammenliknet med før-industriell tid, og helst under 1,5 grader.
  • For å få til dette skal verden oppnå klimanøytralitet i løpet av andre halvdel av århundret.
  • Avtalen slår fast at klimaforpliktelsene som landene har levert er langt fra nok. Derfor skal målene økes hvert femte år frem til vi har oppnådd avtalens formål.

For at 1,5 graders grensen ikke bare skal være kakepynt må Norge og alle andre land legge på bordet en klimapolitikk som legger opp til langt større kutt.

Lars Haltbrekken, leder i Naturvernforbundet

Et annet viktig poeng med avtalen er at dette ikke er avtale som kun har som formål å vurdere utslippskutt. Norge og mange vestlige land ønsket en «utslippskutt-avtale», men fattigere og særlig sårbare land fikk til slutt gehør for at avtalens formål også er å øke evnen til å tilpasse seg klimaendringer og økt klimafinansiering. Dette gjør for eksempel at når FN-forhandlingene jevnlig skal vurdere klimainnsatsen skjer dette med hensyn til både utslippskutt, klimatilpasning og klimafinansering.

Paris-avtalen merkerer avslutningen på flere år med klimaforhandlinger i FN. Nå er hovedelementene i fremtidens internasjonale klimadugnad lagt og hvert enkeltland har fått hjemmelekser som skal leveres og vurderes hvert femte år. Klimadiskusjonen beveger seg derfor fra klimaforhandling til nasjonal klimahandling.

De viktige tallene 2 og 1,5

Mange rike land overrasket verden med en etter en å uttale støtte til kravet fra mange fattige og sårbare land om å begrense den globale oppvaringen til maksimalt 1,5 grader. Før Paris-møtet hadde 106 utviklingsland stilt seg bak dette, men kravet fikk først skikkelig fremgang når først Frankrike, så Tyskland og deretter USA, Canada, Kina og EU uttalte støtte til en omtale av 1,5 grader.

I det endelige vedtaket heter det at verden tar mål av seg «å holde økningen i den globale gjennomsnittstemperaturen til godt under 2 °C over før-industrielt nivå og å anstrenge seg for å begrense temperaturøkningen til 1,5 °C, i annerkjennelse av at dette vil vesentlig redusere risiko og konsekvenser av klimaendringer (vår oversettelse).

Her er det vært å legge merke til tre ting:

  • Den globale oppvarmingen skal holdes godt under 2 grader. Klimaforhandlingene i 2010 ble enige om å holde den globale oppvarmingen under 2 grader. Ordene «godt under» er en klar styrking av tidligere vedtak
  • Omtalen av 1,5 grader er også langt sterkere enn tidligere. Klimaforhandlingene i 2010 endte også med en omtale av 1,5, men da skulle det gjøres en vurdering av å styrke de langsiktige klimamålene i tråd med 1,5 graders grensen. Nå skal verden anstrenge seg for å unngå en oppvarming på mer enn 1,5 grader. Dette er på ingen måte en perfekt løsning. Frem til den siste uken med forhandlinger i Paris lå utviklingslandenes primære forslag om å begrense den globale oppvarmingen til maksimalt 1,5 grader inne, men en tydelig henvisning til 1,5 grader er likevel en kraftig forbedring fra hva verden tidligere er blitt enige om.
  • Temperaturgrensene er mer forpliktende enn før. Dette er første gang omtalen av 2/1,5 grader er inne i en avtale. Paris-avtalen sier også at verden skal ta mål av seg å unngå 2, eller 1,5, graders oppvarming (aims to strenghten the global response). I vedtaket fra 2010 het det at verden tar sikte på å unngå 2 graders oppvarming (with a view to).

I praksis betyr disse vedtakene intet mindre enn slutten for olje, kull og gass i god tid før 2050. Samtidig må vi bevare viktige skog- og landområder og restaurere ødelagte økosystemer.   

Klimanøytalitet i andre halvdel av århundret

Der Paris-avtalen overrasket positivt med sine ambisiøse temperaturgrenser ble omtalen av et langsiktig mål svakere enn mange hadde håpet på. Før Paris var det forventinger til et tydelig mål om at utslippene fra olje, kull og gass skulle ned til null. Dette var blant annet krav fra G7 landene (Frankrike, Tyskland, Italia, Japan, Storbritannia, USA og EU) og mange utviklingsland.

I stedet ble det vedtatt et noe vagere mål om klimanøytralitet: «For å nå temperaturmålet (…) tar landene mål av seg om å oppnå (…) en balanse mellom menneskeskapte utslipp og opptak av drivhusgasser av skog i andre halvdel av århundret» (vår oversettelse).

I arbeidet med det langsiktige målet har Naturvernforbundet advart mot et mål om klimanøytralitet, da vi frykter at dette åpner for usikre og potensielt sett farlige klimatiltak som storstilt skogplanting. Dessverre fikk Norge og en rekke andre land gjennomslag for dette målet. Det som var bra med Norges forslag var tidfestingen av klimanøytralitet innen 2050, men dette endte i stedet opp med klimanøytralitet i andre halvdel av århundret.

Hvordan det langsiktige målet skal tolkes kommer trolig til å være gjenstand for debatt de nærmeste årene. Ser vi dette i sammenheng med temperaturgrensene (se over) innebærer dette målet at utslippene fra olje, kull og gass raskt må komme ned til null. Dette vil være tilfelle selv med skogtiltak for balansere menneskeskapte utslipp.

Klimarettferdighet

I klimaforhandlingene er det enighet om at alle land skal kutte i sine utslipp etter 2020, også utviklingslandene. Sammenlikner du hvordan utslippene ville vært hvis landene fortsetter som i dag, har utviklingslandene faktisk lovet å kutte mer fram til 2030 enn hva den rike delen av verden har lovet. Dette kom frem i en rapport fra en rekke miljø- og utviklingsorganisasjoner som ble lansert i forkant av Paris-møtet. Russland og Japan kommer dårligst ut, mens EU og USA må femdoble innsatsen for å gjøre sin rettferdige andel av innsatsen.

Spørsmålet om hvem som bør være forpliktet til å gjøre mest for å løse klimaproblemet er utgjør en grunnleggende forskjell mellom rike og fattigere land i klimaforhandlingene. Klimakonvensjonen som ble vedtatt i Rio i 1992 har siden vært utgangspunktet for FNs internasjonale arbeid med klimaspørsmål. Her slås det fast at rike land har et særlig ansvar for å løse klimaproblemet fordi det er de som har skapt problemet. Klimakonvensjonen sier også at rike land er forpliktet til å bistå utviklingslandene både økonomisk og med overføring av teknologi.

I Paris har rike land arbeidet for å svekke denne forpliktelsen. Det er allerede avklart at utviklingsland skal bidra langt mer enn de har gjort til nå, men rike land ønsket å fjerne referansene til Klimakonvensjonens prinsipper om rettferdighet. Paris-avtalen endte med et kompromiss om dette, hvor det blant annet heter at avtalens formål er å styrke implementeringen av Klimakonvensjonen. Dette innebærer at rike land fremdeles har forpliktelser om å bistå fattigere land på veien mot en utvikling uten store klimagassutslipp.

Spørsmålet om rike land skal lede an i klimakampen var svært betent under hele Paris-møtet. Da Frankrike la frem sitt siste forslag til avtaletekst holdt spørsmålet på å velte hele avtalen. I utkastet som ble presentert som et «take it or leave it»-utkast sto det at rike skal (shall) lede an ved å ta på seg nasjonale utslippsmål. Dette fikk USA til å steile. De nektet å være med på å bruke ordet «shall» da dette i internasjonal politikk anses for å være å være juridisk bindende. I stedet fikk USA overtalt Frankrike om å legge frem et «teknisk endringsforslag» om i stedet å bruke ordet «should» som er mindre forpliktende. Etter å ha lest opp forslaget var Frankrikes president raskt med å slå klubben i bordet og erklære at avtalen var blitt vedtatt.

Økte klimamål hvert femte år

Paris-avtalen slår fast at forpliktelsene som landene har levert ikke er nok til å unngå en global oppvarming på godt under 2 grader og da heller ikke under 1,5 grader. Blant annet står det at de innmeldte klimamålene vil føre til utslipp på 55 milliarder tonn CO2e i 2030, mens de må ned til 40 milliarder tonn CO2e i 2030 for å kunne begrense den globale oppvarmingen til maksimalt 2 grader. For å unngå mer enn 1,5 graders oppvarming kreves enda mer, noe som undersøkes nærmere i en egen rapport fra FNs klimapanel om 1,5 grader som kommer i 2018.

For å tette gapet mellom de overordnene målee og hva hvert enkelt land har påtatt seg av klimamål skal landenes klimaforpliktelser oppjusteres hvert femte år. Prosessen blir som følger:

  • 2018: Det skal gjennomføres en dialog mellom landene for å oppsummere den samlede innsatsen i henhold til målet om klimanøytralitet i andre halvdel av århundret.
  • 2020: De landene med klimamål for 2025 (blant annet USA) oppfordres til å levere et nytt klimamål for perioden 2026-2030 og deretter gjøre dette hvert femte år. De landene med klimamål for 2030 (de fleste andre land, inkludert Norge) anmodes om å kommunisere eller oppdatere sine klimamål for 2030 og deretter gjøre dette hvert femte år.
  • 2023: Det gjennomføres en global gjennomgang av klimainnsatsen for å vurdere den samlede innsatsen mot å oppfylle Paris-avtalens formål (godt under 2 grader/1,5 grader, øke muligheten til å tilpasse seg klimaendringene, klimafinansering og klimarettferdighet) og målet om klimanøytralitet. En slik global gjennomgang skal deretter skje hvert femte år.

Juridisk bindende?

Paris-avtalen er juridisk bindende. Avtalen blir vedtatt og trår i kraft når minst 55 land, som til sammen står for minst 55 prosent av de globale klimagassutslippene, har ratifisert avtalen. Samtidig er noen av avtalens elementer er mer forpliktende enn andre. De 63 stedene hvor det står «shall» er mer bindende enn der hvor ord som «should» eller «requests» brukes.

Nasjonale klimamål er ikke en del av den bindende avalen. Landene har en bindende forpliktelse å lage klimamål hvert femte år, men de nasjonale klimamålene skal ikke vedlegges avtalen (kun sendes FNs klimasekretariat). Flere land ønsket at de nasjonale klimamålene skulle være bindende, men særlig USA opponerte på dette da dette en slik forpliktelse ville kreve vedtak i Senatet noe som kunne bli vanskelig å få til.

Kvotehandel

Avtalen slår fast at landene skal arbeide for nasjonale utslippskutt i oppnåelsen av deres klimamål. Samtidig åpner avtalen for at enkeltland kan samarbeide gjennom «overførbare utslippskutt». Dette åpner for bruk av kvotehandel for å oppnå de nasjonale klimamålene. For eksempel vil EUs kvotemarked da kunne kobles sammen med andre kvotemarkeder. Samtidig slås det fast at slik kvotehandel må unngå dobbelttelling, noe som innebærer at kvoter ikke kan selges eller kjøpes til flere ulike kvotesystemer samtidig. Det detaljerte regelverket for slik kvotehandel skal utvikles frem til 2020.

Det ble også etablert et eget kvotesystem for «bærekraftig utvikling» som trolig vil erstatte dagens grønne utviklingsmekanisme (CDM) etter 2020. Også her skal regelverket utvikles frem til 2020.

Skog og regnskog

Skogens rolle i klimasammenheng vil bli viktig i forståelsen av det langsiktige målet om klimanøytralitet. Naturvernforbundet vil arbeide for eventuelle skogtiltak begrenses til økologisk og sosialt akseptabel skogvern og restaurering av økosystemer. Stortilt skogplanting er et eksemplel på skogtiltak vi vil arbeide mot.

Skogens rolle var også mye diskutert i samsvar med etableringen av nye kvotemarkeder. Det nye kvotesystemet (se over) holder døra på gløtt for å inkludere regnskog og andre skogtiltak. Dette er særlig problematisk da det er umulig å være sikker på at mange skogtiltak gir permanente utslippsreduksjoner. Hvis for eksempel Norge betaler for skogvern i et annet land og får kvoter for dette vil vi kunne bruke disse kvotene til å tillate utslipp i Norge. Hvis det så oppstår en skogbrann, slik vi har sett eksempler på i Indonesia nylig, vil klimaeffekten av skogvernet forsvinne. I tidligere utkast til klimaavtale het det at kvotene måtte gi permanente utslippskutt. I det endelige vedtaket heter det i stedet langvarige utslippskutt.

Tilpasning og erstatning for tap og skade

Økt evne til å tilpasse seg alvorlige konsekvenser av klimaendringer er et at Paris-avtalens formål. For å følge opp denne avtalen skal alle land jevnlig lage planer om klimatilpasning og utviklingslandene skal motta internasjonal støtte til gjennomføringen av disse.

I tillegg til å gjennomføre tiltak for å møte konsekvensene av klimaendringer ble det i Paris anerkjent viktigheten av samarbeide for å minimere klimaødeleggelser, slik som ekstremvær.  De mest sårbare landene ønsket også en beskrivelse av erstatning for slik klimaødeleggelse, men det ble det ingen enighet om. Tvert imot slår avtalen fast at Paris-avtalen ikke gir grunnlag for erstatning for klimaskade.

Finansiering

Rike land skal fortsatt bidra med økonomisk støtte til fattigere deler av verden, både for å hjelpe disse med å redusere sine utslipp og for å tilpasse seg konsekvensene av klimaendringer. Avtalen slår fast at rike bør lede an i å mobilisere både offentlige og private midler og at innsatsen bør øke ut over hva som gis i dag. Når det kommer til konkrete tall skal klimaforhandlingene innen 2025 sette et nytt mål om økonomisk støtte som er større enn de $100 milliarder som allerede er lovet innen 2020.

Det ble også enighet om at Norge og andre rike land annethvert år skal gi informasjon om sine bidrag. Klimafinansiering skal også inngå i den globale gjennomgangen av status for implementeringen av denne avtalen i 2023 (og deretter hvert femte år).

Norge og Paris-møtet

Enigheten i Paris vil ha konsekvenser for norsk klimapolitikk. Skal verden nå målene i avtalen innebærer dette at utslippene fra olje, kull og gass må ned til null så raskt som mulig og trolig lenge før 2050.

Norge har forpliktet seg til å øke sine klimamål hvert femte år og vi blir oppfordret om å levere et nytt klimamål for 2030 i 2020. Under sin avslutningsappell i Paris lovet Frankrikes President Holland at landet skulle øke sine klimaforpliktelser for 2030 innen 2020 og oppfordret andre land om å gjøre det samme.

Paris-avtalen gjelder fra 2020, men det ble også gjort en rekke vedtak om økt klimainnsats for Norge og andre rike land i tiden før 2020. Det ble vedtatt en sterk bekymring for gapet mellom rike lands klimamål for 2020 og behovet for økte utslippskutt. I forlengelsen av dette understrekes det at det haster med å gjennomføre tiltak for å nå landenes 2020 mål. Dette er direkte relevant til Norges arbeid med å nå vårt mål om 30 prosent kutt innen 2020, sammenliknet med hva utslippene var i 1990 og hvor 2/3 av innsatsen skal tas i Norge. Når Erna Solberg varsler at Norge kanskje ikke klarer våre 2020 mål er dette stikk i strid med vedtaket fra Paris.

Underveis i Paris lanserte Norge også flere nye bidrag:

  • Regnskogsatsingen vår videreføres til 2030. I dag gir Norge tre milliarder til slik regnskogbevaring og en videreføring til 2030 vil innebære 30 milliarder i økt støtte. Regnskogfondet og Naturvernforbundet roste regjeringen for dette.
  • En dobling av støtten til det grønne fondet forutsatt at regnskogsbevaring inngår som del av dette bidraget.
  • 200 millioner kroner til et nytt Verdensbanken fond for klimatiltak i utviklingsland. Erna Solberg har poengtert at tiltakene som støttes skal være ut over hva landene ellers ville gjort.

Andre viktige lanseringer fra Paris

  • Indias president Nerendra Modi lanserte International Solar Alliance sammen med Frankrikes president Francois Holland. Alliansen har som mål å mobilisere mer enn 1000 milliarder i investeringer innen 2030. India skal bidra med 62 millioner amerikanske dollar over fem år for å bringe solenergi til landsbyer som ikke er koblet på strømnettet.
  • African Renewable Energy Initiative skal utvikle minst 10 GW med ny fornybar energi i Afrika innen 2020 og minst 300 GW innen 2030. Den Afrikanske Utviklingsbanken skal tredoble investeringene i fornybar energi i Afrika til 5 milliarder amerikanske dollar i året innen 2020. I tillegg skal afrikanske land lage detaljerte planer for utbygging av fornybar energi de neste årene.
  • Regnskogfondet, Naturvernforbundet og den Europeiske organisasjonen FERN lanserte torsdag en ny rapport om hva som bør forventes av opptak i skog- og landsektoren, og hvorfor klimanøytralitet er et dårlig mål. (link her)
  • En rekke miljø-, utviklings-, og trosorganisasjoner presenterte sin vurdering av de innmeldte klimamålene og kom med felles innspill til klimaforhandlingene (link her)
  • Den Europeiske organisasjonene Transport & Environment lanserte nye beregning og innspill til behandlingene av utslippene fra skips- og flyfart (link her)