Hvor står klimaforhandlingene?

Hvordan skal viktige temaer annet enn utslippskutt ivaretas i en ny klimaavtale? Skal alle land bringe til torgs utslippsreduksjoner våren 2015? Dette var de viktigste spørsmålene i klimaforhandlingene som pågikk i Bonn forrige uke. Neste gang forhandlerne møtes må de lage et avtaleutkast.

Statue av metall foran byggning

Forhandlingene om en ny klimaavtale, som skal vedtas i Paris i desember neste år, nærmer seg en avgjørende fase. Da startskuddet for disse forhandlingene gikk i Durban i 2011, slo man fast at en ny avtale skulle handle om blant annet utslippskutt, klimatilpasning, finansieringsbidrag til utviklingsland med mer. Siden den gang har det tatt lang tid for forhandlerne å bli konkrete når det gjelder hvordan disse elementene skal henge sammen. Og meningene er delte. Mange industriland mener utslippskutt må utgjøre kjernen i en ny avtale, mens andre tema kan ivaretas for eksempel i ulike tilknyttede beslutninger og i de ulike institusjonene som klimaforhandlingene har opprettet de siste åra, som det grønne klimafondet (GCF). Mange utviklingsland på sin side, ikke minst dem med klimagassutslipp av liten betydning, er mest opptatt av tilpasning til de endringene som allerede skjer, og finansiell hjelp til grønn utvikling.

Hva slags bidrag?

På fjorårets klimatoppmøte i Warszawa ble det vedtatt at alle land innen første kvartal 2015 skulle melde inn sine bidrag til en ny klimaavtale – deres «tiltenkte nasjonalt besluttede bidrag» eller INDC-er. Vedtaket sa imidlertid ingenting om hva et bidrag kunne eller skulle være, hva slags informasjon som skulle følge med, og så videre. Det ble opp til årets forhandlinger, og i siste instans årets toppmøte i Lima i Peru, å bestemme.

Beslutningen om en prosess for innlevering av bidrag representerte like fullt et konkret holdepunkt i forhandlingene. Dette mens spørsmål om avtalearkitektur og lignende forblir i stor grad i det blå. Denne situasjonen synes å ha ført til at mange land setter likhetstegn mellom innholdet i de nevnte bidragene og innholdet i en ny avtale. Altså ønsker flere utviklingsland at de innsendte bidragene skal kunne inneholde alle de elementene som avtalen skal innbefatte, også finansiering, tilpasning, og så videre. Industriland og en del andre utviklingsland på sin side frykter at en slik beslutning vil resultere i at mange land som burde bringe til torgs utslippskutt, ikke gjør det. Faren i fortsettelsen er at mye tid og krefter brukes på en opprivende strid om innholdet i de nevnte INDC-ene, mens diskusjonen om utseende på selve avtalen, blir skadelidende.

Hva betyr bidragene?

Spørsmålet om hva bidragene kan eller bør være ble ikke avklart i Bonn, men blir i likhet med det meste annet skjøvet videre til Lima-toppmøtet og politikerne. Formell forhandlingstekst eksisterer fremdeles ikke, men formennene for forhandlingene legger på eget ansvar fram ulike dokumenter for å avspeile hvor samtalene står. Mot slutten av møtet i Bonn la formennene fram en ny tekst som vil bli grundig gjennomgått av de ulike landene fram til Lima. Dokumentet synes å gi et ganske totalt gjennomslag for de landene som vil minst, og som ønsker en avtale som kun utgjør summen av de enkelte lands forgodtbefinnende.

Det har vært klart en stund at prosessen fram til en avtale vil følge en «pledge and review»-modell, hvor de ulike nasjonale lovnadene blir fastsatt ensidig hos det enkelte land, før summen av dette vurderes og sammenstilles. Nå synes det imidlertid vanskelig en gang å få til den sistnevnte og viktige vurderingen. Mange store land motsetter seg ikke bare å få beskjed om de gjør det bra eller dårlig, men også at noen prosess skal finne sted for å finne ut hva den samlede innsatsen betyr for klimaet. Dette vil gjøre det vanskelig å vite hva en ny klimaavtale leverer opp mot det 2-gradersmålet verden tidligere har samlet seg om. Dette vil også gjøre det svært vanskelig for sivilt samfunn å vurdere hvilke land som gjør det som forventes av dem og ikke.

Avtaleutkast i Lima?

De nevnte problemstillingene er bare noe av den betydelige arbeidsmengden som venter byråkrater og ministere når de samles i Lima i første halvdel av desember. Når delegatene reiser fra Lima, bør et utkast til den nye klimaavtalen være klart. Og i de første månedene av 2015 må landene begynne å vise kortene – hvor mye utslipp planlegger de å kutte fra 2020. Etter det gjenstår få måneder til det store toppmøtet i Paris. Klimaforhandlerne begynner å gjøre seg klare til langspurten.