Internasjonal klimafinansiering
Rike land som Norge har historisk ansvar for klimaendringer og økonomisk kapasitet. Vi må derfor både kutte utslipp hjemme og bidra med finansiering til utslippskutt og tilpasning i Sør.
Ifølge rapporten «Norway’s Fair Share of the Paris Agreement» av Stockholm Environment Institute (SEI) har Norge ansvaret for å bidra til utslippskutt som tilsvarer 430 prosent av nåværende årlige utslipp. Dette innebærer at vi må bidra med finansiering til andre land, spesielt de som ikke har ansvar for klimaendringer eller kapasitet for kutt og tilpasning.
Finansiering til utslippskutt
Rike land har tidligere lovet å mobilisere 100 milliarder dollar til klimafinansiering innen 2020. Som et steg mot høyere finansiering må dette målet bekreftes på nytt og kobles til konkrete bidrag. Det Grønne Klimafondet (GCF) skal inn i sin første påfyllsperiode i 2019, og rike land bør vise vilje til i det minste å doble sine bidrag fra den siste perioden for å tette gapet mellom behov og tilgjengelige midler.
I tillegg må reglene for gjennomsiktighet i og rapportering av klimafinansiering komme på plass i Paris-regelboken på klimatoppmøtet i 2018 i Katowice. Paris-avtalens artikkel 9,5 forplikter at rike land må gi informasjon om klimafinansiering to år i forveien. Dette kan være vanskelig i budsjettprosesser i noen land. Samtidig finnes det i dag ingen global sammenstilling over finansieringskilder som blir tilgjengelig. Derfor trengs det klarere regler.
Tilpasning
Under Paris-avtalen er land forpliktet til å balansere finansiering til utslippskutt og klimatilpasning. Tilpasning har lenge vært underfinansiert. Bare 9 prosent av Norges klimafinansiering støttet tilpasning fra 2010 til 2016. «Norway’s Fair Share»-rapporten viser at Norges rettferdige bidrag til tilpasning bør økes til minst 15 milliarder kroner i året. Rike land som Norge har også jobbet mot rapportering på «tap og skade» (som gjelder for klimakonsekvenser som ikke kan tilpasses).
Hvordan kan vi oppnå dette?
Naturvernforbundet krever en klargjøring av landenes og særlig Norges klimafinansiering for å sikre at dette er nye midler som faktisk bidrar til utslippskutt, samt tilpasning og tap og skade.
Naturvernforbundet mener disse reglene bør sørge for at lån gitt til utviklingsland på markedsrente («non-concessional» lån) ikke telles som klimafinansiering, og at bare klimatiltak under bredere finansiering telles. Oxfam har funnet at kun en tredjedel av global klimafinansiering i 2016 var «grants». OECD-DAC bruker «grant equivalent» når land rapporterer inn lån som bistand, og det er derfor logisk at land som Norge (som allerede stort sett bare rapporter grants som klimafinansiering) jobber for dette i Glasgow.