Forhandlingene i den nye Durban-plattformen er i gang i Bangkok. Samtidig gjenstår mye arbeid med å øke klimaambisjonene på kort sikt.

Forhandlingene i den nye Durban-plattformen er i gang i Bangkok. Samtidig gjenstår mye arbeid med å øke klimaambisjonene på kort sikt.

Klimaambisjoner i motvind

Klimaforhandlerne i Bangkok har tatt de første, forsiktige stegene inn i diskusjonen om en ny klimaavtale fra 2020. Men det blir vanskelig å lykkes i disse forhandlingene, så lenge rike land nekter å oppfylle løftene om økte ambisjoner på kort sikt.

Det var på klimatoppmøtet i Durban i desember i fjor at det ble enighet om å sette i gang en ny forhandlingsrunde, som innen 2015 skal resultere i en klimaavtale som kan tre i kraft fra 2020. Samtidig ble det vedtatt at de eksisterende forhandlingssporene skal avsluttes på COP 18 i Doha i desember i år. Men vedtaket fra Durban slår også fast at forhandlingssporene skal levere resultater i tråd med det mandatet disse forhandlingssporene fikk da de ble etablert tilbake i 2007.

Den nye forhandlingsrunden kalles Durban-plattformen, eller ADP, og omfatter alle land. De to eksisterende forhandlingssporene er Kyoto-sporet og Konvensjonssporet. Kyoto-sporet befatter seg med en ny periode med juridisk bindende forpliktelser fra 2013 for landene som deltar i Kyoto-avtalen. Konvensjonssporet, eller LCA, handler om klimaregelverket for alle land, også de som ikke deltar i Kyoto-avtalen. Begge disse sporene har forhandlet siden 2007 med utgangspunkt i mandatet de fikk fra klimatoppmøtet på Bali det året, og begge dreier seg om klimaregimet som skal gjelde fram til 2020.

En kjede av løftebrudd
I Bangkok finner det nå sted møter i alle tre forhandlingssporene: Durban-plattformen, Kyoto-sporet og Konvensjonssporet. I de førstnevnte nye forhandlingene dreier det seg nå om utforskende rundebordmøter, for å innlede arbeidet. I de sistnevnte skal en rekke konkrete avgjørelser fattes på klimatoppmøtet i Doha i desember, og mye arbeid gjenstår. I Bangkok har det blitt stadig tydeligere at de rike landene ønsker minst mulig konkrete avgjørelser og ambisjoner fra LCA før dette forhandlingssporet avsluttes. Det er dette sporet som blant annet skulle sikre en 'sammenliknbar innsats' fra de industrilandene som ikke er del av Kyoto-avtalen. Fra 2007 til 2012 og framover har den lista blitt lenger: ikke bare USA, men også Canada, Russland og Japan står uten forpliktelser i Kyoto-avtalen fra 2013. Disse landene hoppet først av Kyoto-avtalen, og vil nå slippe unna forpliktelser også i LCA - for heller å flytte fokus til den nye Durban-plattformen (ADP). Fortsatt er det uklart hvordan og hvor raskt ADP kan levere økte ambisjoner fra rike land før 2020.

Ingen økte ambisjoner fra rike land
En sentral del av vedtakene fra Durban var nettopp å sette i gang et arbeid med å øke klimaambisjonene på kort sikt, for å tette det store gapet mellom det som trengs av utslippskutt og finansiering og det som er lovet så langt. Dette arbeidet møter nå kraftig motbør fra de rike landene. Samtidig som USA og 'avhopper-landene' gjør sitt for å stagge framgang i LCA, nekter også EU å øke ambisjonene. I Kyoto-forhandlingene har EU kalt det 'ønsketenkning' å tro at de selv vil øke sitt svake klimamål fra 20 prosent kutt innen 2020. Dette til tross for at EU-kommisjonen har beregnet at EUs allerede planlagte tiltak vil redusere deres utslipp med 24 prosent.

En vei videre
En rekke utviklingsland truer med å hindre at LCA-forhandlingene avsluttes i Doha, hvis ikke rike land leverer på tidligere lovnader. Dette vil kunne komplisere klimaforhandlingene betydelig fra 2013. De nye forhandlingene i Durban-plattformen kan fra årsskiftet overta både arbeidet med økte ambisjoner før 2020, og forhandlingene om den nye klimaavtalen for perioden etter 2020. Men dette avhenger av at rike land endelig avslutter kjeden av brutte løfter, og leverer økte ambisjoner nå.