Grunn til bekymring etter klimamøtet i Bangkok

Grunn til bekymring etter klimamøtet i Bangkok. Foto: iisd.com

Små framskritt i Bangkok

Klimaforhandlingsmøtet i Bangkok ble avsluttet onsdag kveld. De ukelange forhandlingene har gjort enkelte framskritt, men etterlater mye jobb til årets toppmøte i Doha i desember. Ikke minst må politikerne bidra til å øke ambisjonene for klimatiltak på kort sikt.

I forhandlingene om en ny forpliktelsesperiode av Kyoto-avtalen, som skal tre i kraft fra årsskiftet, ble det gjort en viss framgang. Det finnes nå en tekst som politikerne kan bruke som forhandlingsgrunnlag på COP 18 i Doha mot slutten av året. Betydelige uenigheter gjenstår imidlertid. Disse dreier seg blant annet om lengden på forpliktelsesperioden, hvilke land som skal delta, hvordan overskuddskvoter som kan undergrave utslippskutt skal håndteres, og ikke minst hvor ambisiøse utslippskutt industrilandene som deltar skal gjennomføre.

Ambisjonene som ligger på bordet så langt, er ikke i nærheten av det oppnåelse av 2-gradersmålet krever. Likevel viser landene som skal delta liten vilje til å gå inn i reelle forhandlinger om hva deres forpliktelser skal være. EUs allerede vedtatte klimaplaner vil kutte utslippene med 24 prosent innen 2020. Likevel nekter EU å øke klimamålet sitt fra svake 20 prosent. FNs klimapanel sier industrilandene må kutte utslippene med 25-40 prosent innen 2020. I Doha trengs det en betydelig innsats fra miljøvernministerne for å få ferdigstilt en så ambisiøs videreføring av Kyoto som mulig.

Bekymrede utviklingsland
I det nyoppstartede arbeidet under den såkalte Durban-plattformen (ADP) er man i en tidlig, utforskende fase. Ikke overraskende har partene ganske ulike visjoner for hvordan den nye klimaavtalen som skal være ferdig i 2015 skal se ut. Dette handler blant annet om hvor bindende avtalen skal være, og hvordan innsatsen kan fordeles rettferdig. Mange utviklingsland er bekymret for at industrilandene vil forsøke å omskrive Klimakonvensjonens prinsipper for innsatsfordeling, og velte en uforholdsmessig stor andel over på dem. Enkelte industriland, som USA, sin retorikk gir gode grunner til denne frykten. Både i nord og sør finnes det imidlertid mer konstruktive aktører, som åpner for en fornying og utdyping av konvensjonens prinsipper. En oppmykning av den rigide todelingen mellom industriland og utviklingsland fra 1992 er nødvendig, men må gjøres på en objektiv og rettferdig måte.

Disse er bare noen av spørsmålene som fram mot 2015 må løses i forhandlingene under ADP. Veien videre fra Bangkok er imidlertid ganske åpen, og forhandlingene kan bli værende på et lite konkret nivå ei god stund. Mange utviklingsland er også opptatt av at hovedfokuset i 2012 må ligge på de to andre forhandlingssporene, hvor mye arbeid gjenstår før disse avsluttes i Doha i år.

Arbeider med økte ambisjoner
Durban-plattformen inneholder imidlertid også et arbeid med å øke ambisjonene på kort sikt, altså før 2020 når den nye avtalen skal tre i kraft. I disse forhandlingene er mange opptatt av at Doha-møtet må levere konkrete resultater. Dette innebærer både økte løfter om utslippskutt fra ulike land, og andre internasjonale initiativ som kan tas for å tette gapet mellom kuttene det så langt ligger an til og det som trengs. Dette kan handle om tiltak som avskaffing av fossilsubsidier, internasjonale avgifter og arbeid mot såkalte kortlivede klimagasser. Her ser det nå sannsynlig ut at miljøvernministerne vil samles til rundebordmøter både før og etter Doha for å produsere resultater.

Minst framgang og mest kontrovers har det vært om forhandlingene i det såkalte Konvensjonssporet (LCA), som med mandat fra Bali i 2007 forhandler om klimaregelverk for alle land fram til 2020, også de som ikke er del av Kyoto-avtalen. Kontroversen skyldes primært at industrilandene tolker utfallet av Durban-toppmøtet i 2011 som et farvel til mange av løftene og enighetene fra det avgjørende Bali-toppmøtet i 2007. Dette gjelder blant annet kravet om en 'sammenliknbar innsats' fra industrilandene som ikke er del av Kyoto-avtalen. Bush-administrasjonen gikk med på denne avtalen på Bali, og industrilandene som står utenfor Kyoto-avtalen er nå ikke bare USA, men også Canada, Russland og Japan. Nå vil ikke disse landene gjennomføre en slik sammenliknbar innsats.

Utviklingslandene på sin side krever oppfylling av løftene fra Bali. De krever også klarhet på hva slags klimafinansiering rike land vil bidra med fra årsskiftet. Da tar den første runden med bevilgninger slutt, og det er per i dag uklart hva slags finansiering som vil komme på plass. Rike land har imidlertid tidligere lovet en oppskalering opp til 100 milliarder dollar i 2020.

Mye jobb fram mot Doha
Konflikten i Konvensjonssporet handler om hvor mye av mandatet fra Bali som skal oppfylles før dette forhandlingssporet avsluttes i Doha, slik Durban-toppmøtet vedtok. Industrilandene ønsker seg lite mer ut av LCA nå, og blokkerer framgang. Utviklingslandene truer med å forsøke å stoppe lukkingen av LCA hvis ikke Bali-mandatet oppfylles. Striden om LCA vil ventelig kulminere i Doha, og utfallet er uklart. Tekster med en rekke ulike alternativer har blitt produsert i Bangkok.

Oppsummert blir det mye jobb for forhandlerne og ministerne i Doha. Et historisk antall spor og undergrupper vil møtes, og det vil stå strid om både innhold og om prioriteringen mellom alle disse. Forventningene for hva slags avgjørelser Doha skal produsere er tildels svært ulike.

Doha-toppmøtet kan komme til å ferdigstille det paradigmeskiftet i klimaforhandlingene som Durban representerte. Men lett blir det ikke. Og det er urovekkende at forventningene i Bangkok har blitt skrudd så mye ned. Ikke minst gjelder dette de totalt utilstrekkelige ambisjonene rike land bringer til torgs. Antakelig er det nettopp her den største endringen må skje for at Doha skal bli en suksess.