Uformelle forhandlinger skal bringe verden nærmere ny klimaavtale

Det nærmer seg nok en uke med klimaforhandlinger i Bonn, Tyskland. Fra 10. til 14. august arrangeres det uformelle forhandlingsmøter for å bearbeide forslaget til en ny klimaavtale slik at det skal bli mulig å komme fram til en enighet innen København-toppmøtet COP 15 i desember. Men til tross for større enighet om de overordnede målene, er avstanden fortsatt stor når det gjelder konkrete mål for utslippskutt.

Resultatet av forrige forhandlingsmøte i juni, som også ble gjennomført i Bonn, var et nesten to hundre sider langt forslag til en ny klimaavtale. Dette avtaleforslaget inneholder alle forslag som har blitt lagt fram så langt i forhandlingene, og skal danne grunnlaget for de videre diskusjonene fram mot toppmøtet COP 15 i København i desember. Forhandlernes hovedoppgave fram mot København blir å kutte de to hundre sidene med delvis svært motstridende forslag ned til en kort, sammenhengende avtaletekst som kan vedtas på COP 15.

Prosessen fram mot en avtaletekst
Møtet i Bonn er uformelt, noe som innebærer at det ikke kan gjøre offisielle vedtak. Formålet med møtet er først og fremst å begynne diskusjonene om de to hundre sidene med forhandlingstekst, og å forsøke å sortere ut overlappende forslag og å klargjøre de ulike alternativene det skal forhandles videre om. Diskusjonene om teksten vil organiseres i fem grupper der hver gruppe tar for seg ett kapittel: Utslippsreduksjoner, klimatilpasning, teknologi, finansiering og til slutt kapittelet om en felles visjon, altså et overordnet mål for det videre internasjonale klimaarbeidet.

Det vil ta lang tid å redigere et to hundre siders dokument ned til en sammenhengende avtaletekst. For å unngå at hver eneste setning må gjennomgås i et rom med tusen mennesker tilstede, ønsker enkelte at forhandlingsleder Michael Z. Cutajar skal få mandat til å legge fram et eget forslag til avtale, der han foreslår å slå sammen eller droppe enkelte forslag slik at teksten kommer ned på et mer håndterbart nivå. Om og eventuelt når Cutajar skal få et slikt mandat kan bli et hett diskusjonstema i Bonn.

Forhandlingsleder Cutajar har også varslet at han vil bruke møtet i Bonn til å diskutere hva slags juridisk form en ny avtale skal ha. Dette kan vise seg å bli et like vanskelig spørsmål som hva avtalen faktisk skal inneholde. Om avtalen skal være endringer i den eksisterende Kyoto-protokollen, en helt ny protokoll, eller bare enkeltstående vedtak fra COP 15, vil ha svært mye å si for hvor juridisk bindende avtalen vil bli for landene som slutter seg til. Denne diskusjonen har foreløpig ikke kommet langt, og Bonn-møtet vil kunne bidra til større klarhet i alternativene.

Enige om målet, men ikke utslippskuttene
Et viktig framskritt i forhandlingene om en ny klimaavtale kom i juli, da G8-landene og de største utviklingslandene ga sin støtte til målet om å holde den globale temperaturstigningen under 2?C. Det skjedde på møtet i USA-president Barack Obamas "Major Economies Forum" (MEF), som ble avholdt samtidig med at G8-landenes statsoverhoder møttes i Italia. At både USA, Kina, Japan og flere andre nå for første gang støtter det såkalte togradersmålet, er et tydelig signal fra disse landenes politiske ledere om at man ønsker å finne løsninger i København. Det vil bli spennende å se om dette også fører til økt framgang i forhandlingene i Bonn.

Samtidig viste MEF-møtet i Italia at det er langt igjen til enighet på det viktigste og vanskeligste området i forhandlingene: Framtidige utslippsreduksjoner. G8-landene nektet nok en gang å sette et tall på hvor mye rike industriland skal redusere sine utslipp fram til 2020. Man diskuterte heller ikke spørsmålet om hvordan rike land skal bidra til å finansiere utslippsreduksjoner i utviklingslandene. Dette gjorde at de store utviklingslandene som var representert på MEF-møtet ikke kunne akseptere å tallfeste et langsiktig globalt utslippsmål.

Dersom man vedtar et globalt utslippsmål for 2050, og samtidig vedtar et mål for hvor mye de rike landene skal redusere, så vedtar man indirekte også et utslippsmål for fattige land. Utviklingslandene har flere ganger slått fast at man ikke aksepterer å sette noe slikt mål før man vet hva rike land vil forplikte seg til på kort sikt, både når det gjelder utslippsreduksjoner og finansiering av klimatiltak i fattige land. I lys av dette må det forstås som et tegn på oppriktig forhandlingsvilje at utviklingslandene i juli aksepterte å slutte seg til togradersmålet, som innebærer en indirekte aksept av globale utslippsmål på lang sikt. Nå gjenstår det å se om rike land følger opp med klare løfter når det gjelder utslippsmål fram til 2020 og finansiering av nødvendige klimatiltak i fattige land.

Etter Bonn
Arbeidet som gjøres den kommende uken i Bonn vil bli videreført på det neste formelle forhandlingsmøtet, som arrangeres i Bangkok fra 28. september til 9. oktober. Disse tre ukene, samt et ukeslangt møte i Barcelona i november, er i praksis all tiden forhandlerne har igjen på å utforme teksten som skal vedtas på COP 15. De to ukene i København vil sannsynligvis gå med til politiske dragkamper og hestehandler på høyt nivå. Den gjenværende forhandlingstiden er altså svært begrenset. Til gjengjeld vil forhandlingene i stadig større grad få drahjelp fra møter på høyt politisk nivå utenfor de formelle forhandlingskanalene.

Den 22. september innkaller FNs generalsekretær Ban Ki-moon statsledere til et ekstraordinært toppmøte om klima i forbindelse med åpningen av FNs generalforsamling i New York. Samme uke skal finansministrene for de såkalte G20-landene møtes i Pittsburgh, USA, for å diskutere temaet som ikke ble behandlet under G8-møtet i juli, nemlig finansiering av klimatiltak. Dersom de rike industrilandene bruker disse møtene til å vise større vilje enn de så langt har gjort til å påta seg nødvendige reduksjons- og finansieringsforpliktelser, er det lov å håpe på en god avtale i København.

  •