Oppsummering: Hva skjedde på klimamøtet i Bonn?

De to første ukene i juni møttes forhandlere fra mer enn 170 land i Bonn, Tyskland, for å fortsette forhandlingene om en ny internasjonal klimaavtale. De to ukene har gjort diskusjonen om en framtidig klimaavtale mer konkret på enkelte områder. Men det er likevel langt igjen til forslagene i forhandlingene matcher de enorme klimautfordringene verden står overfor. Mange land advarte mot at forhandlingene går for sakte framover.

Fram mot København-toppmøtet i 2009, der man etter planen skal få enighet om en ny avtale, er forhandlingene organisert i to arbeidsgrupper: Arbeidsgruppa for nye utslippsforpliktelser for Kyoto-landene (forkortes AWG-KP) skal forhandle fram nye utslippsforpliktelser for de rike landene som allerede har forpliktelser i Kyoto-protokollen. Arbeidsgruppa for langsiktig felles handling (forkortes AWG-LCA) skal forhandle om hvordan verdenssamfunnet som helhet - også landene som ikke har forpliktelser i Kyoto-protokollen - kan øke sin klimainnsats.

Begge disse arbeidsgruppene møttes i Bonn. I tillegg møttes de faste komiteene SBSTA og SBI, som diskuterer tekniske og vitenskapelige spørsmål knyttet til Klimakonvensjonen og Kyoto-avtalen. Forhandlingene i Bonn strakk seg altså fra store og overordnede spørsmål til tekniske og praktiske detaljer.

Lite nytt om utslippsreduksjoner
Diskusjonen om hvor mye utslippene skal reduseres, både i rike og fattige land, kom ikke mye videre i Bonn. Stadig flere land virker åpne for å diskutere langsiktige mål om utslippsreduksjoner fram til for eksempel 2050. Forpliktelser på kortere sikt er det imidlertid vanskeligere å snakke om. Under toppmøtet på Bali ble det antydet at de rike landene som helhet bør redusere sine samlede utslipp med 25-40 prosent innen 2020. Men ikke engang EU, som var en av pådriverne for dette på Bali, har så langt vært villig til å ta på seg en forpliktelse innenfor dette intervallet.

Et tema som ble diskutert ved flere anledninger i Bonn var hvordan utslipp fra internasjonal luftfart og sjøfart kan inkluderes i en ny klimaavtale. Norge la fram to konkrete forslag til hvordan skipsfartens utslipp kan inkluderes. Kort fortalt går de ut på at det legges en forpliktelse på skipseiere over hele verden til enten å kjøpe utslippskvoter for sine utslipp, eller å betale en avgift inn til et fond. Forslagene har blitt møtt med en viss skepsis fra utviklingslandene, som er redde for at de medfører skjulte reduksjonsforpliktelser for dem. Norge bør arbeide videre med å finne gode kompensasjonsordinger for fattige land som vil få økte kostnader av forslaget.

Et annet spørsmål som førte til mye debatt i Bonn var Japans forslag om å sette sektorvise mål for utslippsreduksjoner. Forslaget har blitt sterkt kritisert både av utviklingsland og miljøorganisasjoner for å undergrave Kyoto-avtalens prinsipp om bindende utslippsforpliktelser for alle rike land. Kritikken har tvunget Japan til å slå fast at eventuelle sektormål ikke skal erstatte bindende nasjonale reduksjons-forpliktelser, men det er fortsatt svært uklart hva deres sektorforslag innebærer i praksis. Dette vil bli nærmere diskutert på det kommende møtet i AWG-KP og AWG-LCA i Accra, Ghana, i august, der det holdes en egen workshop om temaet.

Forslaget om å etablere en ny mekanisme for å redusere avskoging i utviklingsland (forkortet REDD) har også blitt et viktig tema i de internasjonale klimaforhandlingene. I Bonn diskuterte man en del tekniske spørsmål knyttet til REDD, som for eksempel hvordan utslippsreduksjonene skal beregnes. De politiske problemstillingene, for eksempel hvordan tiltak for redusert avskoging skal finansieres, vil bli tema på det kommende møtet i Accra.

Konkret om finansiering
Diskusjonene i AWG-LCA om finansiering av utslippsreduksjoner og klimatilpasning i utviklingsland var blant de mest konkrete og nyskapende i Bonn. I løpet av den første uka av forhandlingene ble det lagt en rekke konkrete forslag på bordet. Blant annet har Mexico foreslått å opprette et multilateralt klimafond under FNs klimakonvensjon, med en forpliktelse for rike land til å betale inn til dette fondet. Norge gjentok sitt forslag fra Bali om å auksjonere noen av utslippsrettighetene i en ny klimaavtale, og å bruke inntektene fra auksjonen til tilpasningstiltak i utviklingsland. Kina foreslo en forpliktelse for alle rike land til å bruke en fast prosent av BNP på utslippsreduksjoner i utviklingsland.

Spørsmålet om rike lands finansiering av utslippsreduksjoner i utviklingslandene kommer til å bli blant de viktigste og vanskeligste i en ny klimaavtale. Norge lovte i Bonn å konkretisere sitt forslag ytterligere, og å legge fram et formelt skriftlig forslag før neste møte i AWG-LCA i august. Naturvernforbundet oppfordrer regjeringen til å utvide forslaget til ikke bare å finansiere tilpasningstiltak, men også tiltak for å kutte klimagassutslippene i utviklingsland, for eksempel gjennom redusert avskoging.

Mange forslag til utvanning av framtidig avtale
Etter gode diskusjoner og en rekke konkrete forslag fra både utviklingsland og noen rike land i løpet av den første uka, ble forhandlingenes andre uke i større grad dominert av enkelte rike lands arbeid for å vanne ut sine egne utslippsforpliktelser. Særlig la Canada, Japan og Australia fram flere forslag som vil gjøre det lettere for dem å nå sine framtidige forpliktelser:

  • Det har blitt lagt fram en lang liste med forslag til oppmykning i regelverket for den grønne utviklingsmekanismen, CDM. Blant annet vil enkelte land at kjernekraft og flere typer skog- og arealbrukstiltak skal kunne gi muligheten til å selge CDM-kvoter.
  • Canada har foreslått større fratrekk i utslippsregnskapet for naturlig CO2-opptak i skog og jord.
  • Japan og flere andre land ønsker å bytte ut 1990 som basisår i Kyoto-protokollen med et år som ligger nærmere i dag. Det vil gjøre at utslippskuttene i en framtidig avtale ser større ut enn de egentlig er.

Liten framdrift
Det er ikke oppmuntrende å se hvordan gamle forslag til svekkelser av Kyoto-avtalen nå dukker opp på nytt, samtidig som diskusjonen om nye og mer ambisiøse forpliktelser står nærmest stille. De to siste dagene i Bonn uttrykte flere land bekymring for den dårlige framdriften i forhandlingene, og ba om at innsatsen måtte økes fram til neste forhandlingsmøte i august. Talsmannen for Alliansen av små øystater (AOSIS) advarte mot at muligheten for å unngå uopprettelig skade på klimasystemet kan forspilles dersom ikke tiden brukes godt.

En av grunnene for den manglende framdriften er at verden venter på presidentvalget i USA. I Bonn var USAs forhandlere lite synlige, og deres uttalelser ble tillagt liten vekt, ettersom alle forhandlere i Bonn er svært klar over at dagens administrasjon i USA ikke har noen påvirkning på det endelige resultatet i København.

De to arbeidsgruppene AWG-LCA og AWG-KP møtes igjen i Accra, Ghana, i slutten av august. Deretter er neste stopp Poznan, Polen, der det holdes et toppmøte i desember. Dette toppmøtet vil markere at man er midtveis i forhandlingene som ble satt i gang på Bali og som skal avsluttes i København. Mange observatører regner derfor med at man vil se et temposkifte i forhandlingene fra og med Poznan-toppmøtet. For klimaets skyld får man håpe at det vil slå til.

Artikkelen ble sist oppdatert: 14.11.2009