Økte ambisjoner hjemmefra?


Isbjørn venter på
Mens forhandlerne sitter samlet i Bonn, tar flere land viktige avgjørelser om sin framtidige klimainnsats på hjemmebane. I dag møttes EUs finansministre for å diskutere EUs bidrag til finansiering av klimatiltak i utviklingsland.

Det er forhandlingene under FNs klimakonvensjon (UNFCCC) som vil forme avtalen man etter planen skal vedta på COP 15 i København. Men det er ikke forhandlerne som møtes i Bonn som avgjør ambisjonsnivået i avtalen. Hvor store utslippskutt og økonomiske ressurser de enkelte landene skal bidra med er politiske avgjørelser som tas i landenes hovedsteder, ikke på FNs forhandlingsmøter.

Da EUs finansministre møttes i Luxembourg i dag, hadde de muligheten til å øke ambisjonsnivået i forhandlingene kraftig. Spørsmålet om finansiering av både utslippsreduksjoner og klimatilpasning i utviklingsland er blant de viktigste i forhandlingene fram mot København, men foreløpig har rike land vært lite konkrete på hvor mye penger de er villige til å legge på bordet. Dessverre brukte ikke finansministrene i EU dagens mulighet til å gjøre noe med den saken. I stedet åpner de for å telle sine klimabidrag dobbelt.

Press for penger
Miljøorganisasjoner over hele Europa har arbeidet hardt for at EU skal komme med et konkret tall for hvor mye finansiering de kan bidra med i en ny avtale, og for at EU skal gi klar støtte til Norges forslag om auksjonering av utslippsrettigheter. Resultatet av dagens møte i Luxembourg var et vagt kompromiss som holder muligheten åpen for at EU kan støtte Norges forslag, men som peker på private - ikke offentlige - midler som viktigste kilde til finansiering av de nødvendige klimatiltakene i fattige land.

Det kanskje mest alvorlige i konklusjonene fra finansministermøtet er at EU for første gang åpner for å regne penger de bruker på å kjøpe kvoter som en del av sine finansielle bidrag til klimakampen i utviklingsland. Skal klimagassutslippene kuttes så mye som forskning viser er nødvendig, vil det være nødvendig at rike land både tar på seg tøffe utslippsforpliktelser og finansierer utslippsreduksjoner i utviklingsland, uavhengig av hverandre. EU åpner derimot for å blande sammen de to, ved å telle innsatsen sin to ganger: Både som en oppfyllelse av egne klimaforpliktelser, gjennom kjøp av kvoter, og som en oppfyllelse av forpliktelsen til å bidra med penger til utslippsreduksjoner i utviklingsland, gjennom betalingen for de samme kvotene.

Skuffelse fra Japan?
Det er ikke bare i EU man diskuterer hva man ønsker å bidra med i en ny klimaavtale. Det er ventet at Japan vil annonsere sitt utslippsmål for 2020 i løpet av de aller nærmeste dagene. En beslutning om utslippsmål har flere ganger blitt utsatt etter interne dragkamper i den japanske regjeringen. Ryktene i Bonn sier at Japans statsminister Taro Aso vil forplikte landet sitt til et kutt på åtte prosent fra 1990-nivå innen 2020. Det vil i så fall være en stor skuffelse fra landet som ga verden Kyoto-avtalen: Ifølge Kyoto skal Japan allerede redusere sine utslipp med seks prosent fra 1990-nivå innen 2012. Å redusere utslippene med to prosent i løpet av de åtte årene fra 2012 til 2020 er derfor ikke direkte ambisiøst.

Dersom København-toppmøtet skal bli en suksess er det helt avgjørende at ambisjonsnivået i de rike landene øker betraktelig. Det kan ikke forhandlerne i Bonn gjøre noe med - det er politikernes jobb. De siste signalene fra politisk hold i viktige rike land gir dessverre ikke all verdens grunn til optimisme.