Formennene for forhandlingene om en ny avtale, Harald Dovland (t.v.) og Jayant Mauskar (t.h.) sammen med Russlands sjefsforhandler Oleg Shamanov. (Foto: IISD)

Formennene for forhandlingene om en ny avtale, Harald Dovland (t.v.) og Jayant Mauskar (t.h.) sammen med Russlands sjefsforhandler Oleg Shamanov. (Foto: IISD).

Hva skjedde i Bonn?

Mens Russland sørget for havari i en av de tre organene som møttes i Bonn, ble en viss framgang gjort på andre felt. Diskusjonen om en en ny global klimaavtale innen 2015 går med små skritt mot en mer formell og fokusert modus.

Havari i implementeringsarbeidet

I Bonn møttes tre ulike organer. En av disse er det permanente organet for implementeringsspørsmål, SBI. Under SBI sorterer alt fra klimaforhandlingenes indre organisering, til mer politiske spørsmål som klimafinansiering og tilpasning. I Bonn ble imidlertid SBI lammet av en strid knyttet til avslutningen av COP 18 i Doha i desember.
 
I Doha ble Russland og en gruppe andre øst-europeiske land overkjørt da det qatarske presidentskapet banket gjennom den såkalte Doha-pakken, inkludert forlengelsen av Kyoto-avtalen. Med bakgrunn i dette ønsker nå Russland, Ukraina og Hviterussland et eget agendapunkt under SBI om hvordan formelle beslutninger fattes i klimaforhandlingene. De fleste land er enige om at spørsmålet er viktig, men ikke minst utviklingslandene frykter at Russland vil forsøke å sette i spill legitimiteten til hele Doha-resultatet.
 
Etter over en uke med forsøk på kompromisser, ga SBI opp. Konsekvensen i Bonn ble at mye viktig arbeid med blant annet tilpasning og finansiering ikke kunne komme videre. Desto farligere kan det være hvis ikke striden finner en løsning i tida fram til årets toppmøte i Warsawa i november. Da kan spørsmålet stjele enda mer dyrebar tid, og i verste fall spille over i de andre forhandlingssporene.

Små skritt i arbeidet med ny avtale

I arbeidet under Durban-plattformen (ADP) beveger arbeidet etter Bonn seg nå fra en fase med rundebord og verksteder til en mer formell og fokusert modus. Det er ulikt hvor langt forskjellige land har kommet i sin tenkning rundt den nye avtalen. Likevel er mange land blant annet enige om at den nye avtalen kommer til å bygges både ovenfra og ned, og nedenfra og opp. Dette betyr eksempelvis at mens landene selv antakelig kommer til å produsere det første forslaget til egen utslippsforpliktelse, er ikke dette i seg selv nok. Før dette skjer bør det være klarhet i hva slags type forpliktelser som kan presenteres, og i etterkant må det være en prosess for å vurdere om løftene står i samsvar med den innsatsen som trengs. 
 
Historisk er Kyoto-avtalen et eksempel på at landenes utslippsforpliktelser var gjenstand for forhandlinger før avtalen ble spikret. Motsatt var det på det mislykkede København-toppmøtet i 2009, hvor landene kom til bordet med svært forskjellige løfter, og uten tid eller vilje til å forhandle om disse.
 
Beslutningene ADP fattet i Bonn var av prosessuell karakter, men var likevel ikke uproblematiske å enes om. I det den norske formannen for ADP-forhandlingene så langt, Harald Dovland, ga stafettpinnen videre advarte han om at de virkelige forhandlingene og de vanskelige diskusjonene fortsatt er i vente.

Økt støtte til klimarettferdighet

Når det ligger an til at en ny avtale vil ansvarliggjøre også utviklingslandene i større grad enn tidligere, og når utslippskuttene som raskt må gjennomføres er blitt så store, blir spørsmålet om klimarettferdighet avgjørende. Den internasjonale miljøbevegelsen har derfor tatt til orde for at spørsmålet om rettferdig fordeling av klimainnsatsen må tas ved hornene i arbeidet med en 2015-avtale. Dette gjennom å etablere et referanserammeverk med indikatorer som kan gi landene en klarere forståelse av hva som rimelig kan forventes av dem, i form av utslippskutt og finansielle bidrag.
 
I Bonn begynte dette forslaget fra Climate Action Network å få uttalt støtte fra flere land. Både LDC-gruppa, som samler de minst utviklede landene, samt Sør-Afrika og Kenya stilte seg bak en prosess for klimarettferdighet. Blant industrilandene er holdningen mer lunken. Mens EU holder døra på gløtt for indikatorer som kan hjelpe landene til å produsere rettferdige bidrag, er USA, Australia og Norge blant landene som mener det er urealistisk å kunne bli enige i en slik prosess. Toppmøtet i Warsawa i november vil gi mer klarhet i om landene klarer å bli enige om en prosess for å ta tak i elefanten i rommet, klimarettferdighet.

Svake resultater for regnskogbevaring

Havariet i implementeringsorganet SBI ga mer tid til forhandlerne til å jobbe med spørsmål underlagt det andre permanente organet, det for tekniske spørsmål. Blant temaene her fins arbeidet mot avskoging og skogforrignelse, REDD. En rekke spørsmål ble diskutert og jobbet med, blant annet måling, rapportering og verifisering (MRV), sikringsmekanismer, drivkreftene bak avskoging og gevinster knyttet til annet enn utslippsreduksjoner. På flere av disse temaene ble det oppnådd enighet, men rundt svake resultater. 
 
En kraftfull innsats for å gjøre noe mer drivkreftene som skaper avskoging uteblir. Og regimet for hvordan land skal informere om hvordan de overholder sikringsmekanismer knyttet til blant annet urfolk og biologisk mangfold, er svært svakt og uforpliktende. Det kan synes som om det er større politisk vilje til å måle hvor raskt verdens regnskoger forsvinner, enn til å gjennomføre tiltak for å bevare den.

Veien videre

Forhandlingsmøtet i Bonn var det siste før årets klimatoppmøte i Warsawa i november. Etter det følger flere mellomforhandlingsmøter, og toppmøter i Lima i Peru i 2014 og Paris i 2015, hvor en ny global avtale skal vedtas. 900 dager gjenstår til Paris-toppmøtet, men langt færre forhandlingsdager og timer.
 

Artikkelen ble sist oppdatert: 14.06.2013