FNs klimasjef Christiana Figueres sammen med verten for årets klimatoppmøte, Perus miljøvernminister Manuel Pulgar-Vidal. (Foto: IISD)

FNs klimasjef Christiana Figueres sammen med verten for årets klimatoppmøte, Perus miljøvernminister Manuel Pulgar-Vidal. (Foto: IISD).

Hva skjedde på klimamøtet i Bonn?

Fraværet av stor konflikt eller prosedyrekrangler gjør at klimaforhandlingsmøtet i Bonn kanskje kan betegnes som en suksess. Men det er vanskelig å overskue hvordan veien videre skal føre til en ny global klimaavtale i Paris om 18 måneder.

Fordi arbeidet med en ny klimaavtale nå har gått over til en mer formell arbeidsmodus, ventet mange seg en krangel om dagsorden og prosedyre i Bonn. Det ble det lite av. Under overflaten ulmer det konflikt om prosessen fram til en ny klimaavtale, og hvordan denne skal styres. Til tross for at denne konflikten kom til overflaten fra tid til annen, klarte imidlertid forhandlerne i Bonn å bruke mesteparten av tida på substansielle diskusjoner om hvordan den nye klimaavtalen skal se ut.

Ulike skillelinjer

Hovedkonflikten i arbeidet med en ny klimaavtale er stadig hvordan en rettferdig fordeling av klimadugnaden mellom verdens land bør se ut fra 2020 og framover. Implisitt i mandatet for forhandlingene ligger det at dagens strenge todeling av verden i industriland og utviklingsland, definert tidlig på 90-tallet, vil bli myket opp. Flere land vil bli ansvarliggjort i større grad. En del utviklingsland synes imidlertid bestemt på å stritte i mot dette i det lengste. Ikke minst gjelder dette en relativt ny forhandlingsblokk, hvor blant andre Kina, India, Filippinene, Saudi-Arabia og flere inngår.

Denne skillelinjen er likevel ikke den eneste som er tydelig i forhandlingene om en ny avtale. Meningene er for eksempel delte om hvor lang den første forpliktelsesperioden i en ny avtale bør være. Mange utviklingsland ønsker seg en femårig periode, fordi dette gjør det lettere å snarlig jekke opp det som trolig blir for svake ambisjoner fra 2020. Disse har nå fått noe uventet støtte fra USA. Andre argumenterer for en tiårig periode, for å sikre forutsigbarhet for næringslivet og å unngå konstante forhandlinger om neste periode.

Hva slags bidrag, hva slags avtale?

Klimatoppmøtet i Warszawa i desember 2013 ga landene i hjemmelekse å innen første kvartal av 2015 melde inn sine «tiltenkte nasjonalt bestemte bidrag» til den nye klimaavtalen. På årets klimatoppmøte i Lima må forhandlerne finne ut hva disse «bidragene» egentlig kan eller bør være, og hva slags informasjon som skal følge med disse. Skal «bidrag» bare handle om utslippskutt, eller også om bidrag til klimafinansiering og til klimatilpasning i eget og andre land? Hva slags informasjon er nødvendig for at de ulike bidragene skal kunne sammenliknes, slik at verden kan vite hvordan vi ligger an med tanke på togradersmålet? Forhandlerne i Bonn jobbet videre med disse spørsmålene, men mye arbeid gjenstår fram mot i Lima. Disse spørsmålene knytter seg også delvis til uenighet om hva og hvor mye en ny klimaavtale skal inneholde. Mange industriland ønsker seg en avtale hvor utslippskutt står i absolutt sentrum, mens andre tema som finansiering og klimatilpasning kobles inn på andre måter. For mange utviklingsland er finansiell hjelp og tilpasning på både kort og lengre sikt langt mer relevant og akutt.  

Diskusjonen vil også fortsette fram mot Lima om hvilken eventuell prosess som skal følge når landene har meldt inn sine bidrag. Man kan se for seg alt fra ekspertgjennomganger av bidragenes tilstrekkelighet, kombinert med forhandlinger mellom landene om dette, til en situasjon hvor landenes «tiltenkte bidrag» i realiteten blir et fait accompli i det de er levert inn.  Førstnevnte ytterpunkt synes lite sannsynlig, da mange land vil ha seg frabedt en dom utenfra over egen klimainnsats. Sistnevnte scenario vil tvinge fram spørsmålet om hva poenget med klimaforhandlinger er, hvis landene uansett bare melder inn det de selv behager. Forhåpentlig vil det sikres en eller annen form for gjennomgang som kan gjøre det lettere for sivilsamfunn og andre å presse landene til økte ambisjoner.

Veien videre

Forhandlingsmøtet i Bonn forløp uten stor konflikt og i en relativt gemyttlig atmosfære. Mangelen på dramatikk kan nesten bekymre. Det er 18 måneder til en ferdig avtale skal foreligge i Paris, og tempoet er ennå svært lavt.

Formennene for forhandlingene, en representant fra EU og en fra alliansen av øystater, har klart å stå i mot forsøk fra enkelte land på å utfordre deres autoritet. Fram mot neste forhandlingsmøte i oktober vil formennene legge fram nye forslag, i håp om å øke tempoet fram mot toppmøtet i Lima i desember.

Artikkelen ble sist oppdatert: 24.06.2014