Sivan Kartha fra Stockholm Environment Institute var en av forskerne som holdt en presentasjon under verkstedet om rettferdig fordeling av klimainnsatsen i Bonn den 16. mai. Til høyre Klimakonvensjonens generalsekretær Christiana Figueres.

Sivan Kartha fra Stockholm Environment Institute var en av forskerne som holdt en presentasjon under verkstedet om rettferdig fordeling av klimainnsatsen i Bonn den 16. mai. Til høyre Klimakonvensjonens generalsekretær Christiana Figueres. Foto: ENB/IISD

Hvordan skal klimadugnaden fordeles?

Spørsmålet om hva som er en rettferdig fordeling av klimainnsatsen mellom verdens land i årene framover, er et nøkkelspørsmål i den nye runden med klimaforhandlinger som nå er i gang. Onsdag begynte diskusjonen på et heldags verksted på klimaforhandlingsmøtet i Bonn.

klimatoppmøtet i desember i fjor bestemte verdens land å sette i gang en ny klimaforhandlingsprosess under den såkalte Durban-plattformen. Målet for disse forhandlingene er en ny, internasjonal klimaavtale som skal gjelde for alle. Avtalen skal være ferdig forhandlet innen 2015, og tre i kraft seinest i 2020. Den nye forhandlingsrunden som ble satt i gang i Durban representerer på mange måter et vannskille i klimaforhandlingene, fordi den åpner for nytenkning om hvordan klimainnsatsen skal fordeles.

Klimakonvensjonen fra 1992, som fortsatt danner grunnlaget for forhandlingene og klimaavtalene gjennom FN, slår fast en rekke prinsipper for hvordan klimaproblemet skal angripes. Konvensjonen plasserer hovedansvaret for å gå foran på de landene som har skapt klimaproblemet, nemlig dagens rike industriland. Konvensjonen etablerer også et klart skille mellom hvilke land som anses som industrialiserte og ikke. På konvensjonsspråket heter det at å løse klimaproblemet er et 'felles, men ulikt fordelt ansvar.'

20 år etter denne konvensjonen ble underskrevet, peker imidlertid mange på at verden har endret seg. Flere store utviklingsland opplever sterk økonomisk vekst, og selv om utslippene per innbygger fortsatt er klart størst blant de gamle industrilandene, er det ventet at mesteparten av utslippsveksten vil komme i framvoksende utviklingsland i årene framover. Også de store utviklingslandene er åpne for å nyansere den skarpe todelingen innenfor klimaregimet, dog uten å kaste vrak på prinsippet om at de som har skapt problemet fremdeles har hovedansvaret for å løse det. Det gjenstår å se i hvilken grad de rike landene vil komme utviklingslandene i møte.

Hvordan kan man så finne fram til en fornyet, men rettferdig innsatsfordeling? Dette var det sentrale spørsmålet på verkstedet mellom verdens land onsdag. Hva slags rolle skal det historiske ansvaret spille? Hva slags rolle skal et lands evne til å handle ha, og hvordan skal dette defineres? De fleste land er enige om at rettferdig innsatsfordeling må ligge i kjernen av en ny klimaavtale. De fleste land er også enige om at selv om det ikke er mulig å regne seg fram til svar med to streker under, trengs det enighet om noen prinsipper som kan fungere som innspill til politiske avklaringer.

Et viktig poeng for både miljøbevegelsen og flere utviklingsland under onsdagens diskusjoner, var at rettferdig innsatsfordeling ikke står i motsetning til ambisiøse utslippsreduksjoner. Tvert i mot er rettferdig innsatsfordeling selve nøkkelen for å utløse de nødvendige ambisjonene, ikke minst fra de rike industrilandene. Diskusjonen om rettferdig innsatsfordeling i en ny, omfattende klimaavtale er en gyllen anledning for et taktskifte i det internasjonale klimaregimet. Året i år vil kanskje gi svar på om verdens land evner å gripe denne muligheten.

Artikkelen ble sist oppdatert: 21.05.2012