Små skritt første uka

Lørdag avsluttes den første uka av klimatoppmøtet i Doha. Forhandlingene er kommet godt i gang uten store kontroverser. Under overflaten ulmer det likevel, og hvordan sluttspillet vil se ut er fortsatt uklart.

I Doha møtes sju ulike forhandlingsfora, og alle sammen skal produsere betydelige resultater i Doha. Forhandlingene har kommet godt i gang, men ikke minst i forhandlingene på Konvensjonssporet (LCA) gjør tidligere løfter og avtaler det vanskelig å finne veien fram til enighet. LCA skal avsluttes for godt i Doha, men det er uklart hvilke hestehandler som blir nødvendig for å lykkes med dette på en god måte. Sammen med den ventede videreføringen av Kyoto-avtalen fra årsskiftet utgjør LCA det klimaregelverket verden skal ha fram til 2020.

Lykkelig slutt for Konvensjonssporet?

Konvensjonssporet (LCA) er et produkt av Bali-veikartet fra 2007, som inneholder en rekke bestillinger for hva slags klimaregime som skulle bygges for åra 2013-2020, blant annet når det gjelder utslippskutt og finansiering. På mange felt har det blitt oppnådd framgang de siste åra. Blant annet har en rekke institusjoner, som det grønne klimafondet, blitt opprettet. Samtidig gjenstår mange uoppfylte løfter.

Formannen i LCA har forsøkt å legge opp en prosess i Doha som tar mål av seg om å møte hele bestillingen fra Bali i 2007. Dette støttes av mange utviklingsland, som er opptatt av større utslippskutt i rike land, og finansiering av klimatiltak i sør. Industrilandene mener på sin side at de temaer der lite framgang har blitt gjort de siste fem åra, bør legges til side og få leve videre andre steder i forhandlingsprosessen. I Doha kolliderer klimakrisas nødvendigheter og Bali-veikartets ambisiøse løfter med en realpolitisk situasjon der rike land har lite å gi.

Ikke minst viser dette seg i spørsmålet om finansiering. I København lovet industrilandene å bidra med 30 milliarder dollar til klimatiltak i sør fra 2010 til 2012. Dette målet er nådd, selv om mange land har levert klimapenger som er bistand med ny innpakning, stikk i strid med avtalen. Innen 2020 skal klimafinansieringen fra nord til sør nå 100 milliarder dollar årlig. Men ved årsskiftet utløper de rike landenes første runde med forpliktelser, og det er uklart om finansieringen vil øke videre. Industrilandene vegrer seg sterkt fra å forplikte seg til konkrete tall.

Industrilandenes brutte løfter

Det er i stor grad industrilands brutte løfter de siste åra som bidrar til å forsure forhandlingsklimaet og svekke tilliten mellom nord og sør. Dette er tilfelle både i Konvensjonssporet og i forhandlingene om en videreføring av Kyoto-avtalen.

Canada har forlatt Kyoto-avtalen, og både Russland, Japan og New Zealand akter ikke å påta seg noen forpliktelse når Kyoto etter all sannsynlighet videreføres med en ny periode fra 2013 til 2020. Samtidig legger landene som blir med videre, deriblant EU, Australia og Norge, opp til utslippskutt langt unna det som i følge klimaforskerne behøves.

EU holder fast på et mål om 20 prosent utslippskutt innen 2020, selv om dette målet ble nådd allerede i fjor. Resultatet blir 8 års stillstand. Australia har presentert et utslippsmål som praktisk talt betyr ingen utslippskutt i det hele tatt. Når verken landene innenfor eller utenfor Kyoto-avtalen har sterke nok utslippsambisjoner, risikerer man å lukke mulighetsvinduet for nå 2-gradersmålet allerede i dette tiåret. Utviklingslandene har i Doha uttrykt sterk misnøye med de svake ambisjonene. Alliansen av små øystater har foreslått alternative utslippsmål for Kyoto-landene. Industrilandene kommer imidlertid til Doha med fastlåste målsettinger, og gir klart uttrykk for at disse ikke kan forhandles opp.

Lite tyder på at ambisjonene vil økes tilstrekkelig i Doha, og man blir avhengig av å få på plass en åpning for at landene kan øke ambisjonene underveis i perioden fram til 2020.

Ny avtale i enden av tunellen?

Håp kan også knyttes til den nye forhandlingsrunden i den såkalte Durban-plattformen (ADP). Etter Doha vil klimaforhandlingene skifte fokus helt til denne nye forhandlingsrunden. Under ledelse av norske Harald Dovland skal ADP framforhandle en ny omfattende klimaavtale innen 2015. Avtalen skal tre i kraft fra 2020. ADP skal også arbeide med å tette "gigatonngapet" mellom de utslippskuttene som trengs før 2020, og de ambisjonene som så langt eksisterer.

I Doha fortsetter disse nye forhandlingene i en tidlig og åpen fase, samtidig som det er tydelig at særlig utviklingslandene prioriterer de to andre forhandlingssporene høyere inntil disse er avsluttet. Et sentralt spørsmål er hvor klare føringer Doha-toppmøtet vil legge for ADP sitt arbeid i 2013 og fram til 2015.

Lørdag vil trolig flere nye tekstforslag bli presentert. Søndag er det forhandlingsfri, før den avgjørende siste uka begynner og ministerne fra hele verden begynner å ankomme. De vil neppe gå ledige i Doha.

Artikkelen ble sist oppdatert: 01.12.2012