Forhandlingene så langt
I 2015 ble Parisavtalen vedtatt, avtalen som skal styre det internasjonale klimaarbeidet etter 2020. Her kan du få et overblikk på hvordan dagens klimaregime ble til, og hva som skjedde på hvert av de mange forhandlingsmøtene.
Klimaforhandlingene skjer i regi av FNs klimakonvensjon (UNFCCC). I desember hvert år møtes partene til toppmøte, en såkalt Conference of the Parties (COP). Mellom disse toppmøtene avholdes det en rekke mindre forhandlingsmøter.
I tillegg til de offisielle FN-møtene er også møter i andre fora viktige. Klima blir diskutert av de såkalte G8- og G20-gruppene, som samler ledere for de mektigste landene i verden. I tillegg har USA tatt initiativ til en serie møter kalt «Major Economies Forum» (MEF).
Etter Paris
Parisavtalen ble vedtatt i desember 2015. Den skal styre verdens arbeid med å kutte klimagasser, tilpasse oss til de klimaendringene som uansett vil komme, og legge til rette for at enkeltland kan rapportere og koordinere klimatiltak. Målet som er nedfelt i avtaen er å begrense global oppvarming til 2 grader, med mål om å strebe etter å holde oppvarmingen under 1,5 grad.
Klimatoppmøtene etter Paris har i stor grad dreid seg om å konkretisere regelverket for den nye avtalen. Ansvaret for å kutte i utslippene har blitt lagt til hvert enkelt land, som så rapporterer inn det de gjør til FN. Meningen er at landene skal melde inn nye, skjerpede klimamål hvert 5. år. Dette systemet skulle starte på klimatoppmøtet i Glasgow i 2020, men dette ble utsatt til 2021 på grunn av Covid 19-pandemien.
Fra Bali til København
Under klimatoppmøtet COP 13 på Bali i 2007 ble det vedtatt å starte forhandlinger om klimaregelverket for perioden etter at utslippsmålene i den første forpliktelsesperioden av Kyoto-protokollen utløper, altså fra 2013 og framover. Det ble vedtatt et omfattende mandat for forhandlingene, den såkalte Bali Action Plan, som lister opp de områdene forhandlingene skulle omfatte: Mål for utslippskutt i industriland, tiltak for å kutte utslippene i utviklingsland, finansiering av klimatiltak i fattige land, tilpasning til klimaendringer og så videre. Selv om det aldri ble formelt bestemt at det nye regelverket skulle gjelde fram til 2020, endte forhandlingene i praksis med å handle om perioden 2013-2020.
Forhandlingene som ble satt i gang på Bali skulle i utgangspunktet pågå fram til klimatoppmøtet COP 15 i København i 2009. Det var store forventninger til at dette toppmøtet skulle vedta en ny juridisk bindende klimaavtale etter modell av Kyoto-protokollen (selv om mandatet fra Bali ikke spesifiserte at forhandlingene skulle resultere i en ny protokoll). Det ble avholdt svært mange forhandlingsmøter opp mot København-toppmøtet, men det gikk svært sakte framover. COP 15 i København ble preget av bitter uenighet og kaos, og resultatet ble en svært svak erklæring som mange land sluttet opp om, men som selve forhandlingsmøtet aldri vedtok. Etter dette oppga mange land tanken på å forhandle fram en helhetlig avtale for perioden fra 2013 til 2020. Innsatsen ble i stedet rettet inn mot å vedta konkrete regler for klimaarbeidet i denne perioden, uten å gjøre dem til en del av en juridisk bindende protokoll.
Stein på stein
De påfølgende klimatoppmøtene (COP 16 i Cancun i 2010, COP 17 i Durban i 2011 og COP 18 i Doha i 2012) bygde deretter stein på stein et sett med enkeltbeslutninger som til sammen danner det internasjonale klimaregelverket fram til 2020.
Forventningene foran Cancun-toppmøtet i 2010 var lave, men COP 16 endte likevel opp med enighet om den såkalte Cancun-avtalen, som inneholder overordnede regler om utslippskutt, finansiering, klimatilpasning, bevaring av tropisk skog og mye mer. COP 16 var dermed med på å gjenopprette tilliten til at FNs klimakonvensjon var i stand til å levere resultater. COP 17 i Durban utfylte flere områder i Cancun-avtalen, og vedtok også opprettelsen av Det grønne klimafondet, som seinere skal fylles med penger til utslippskutt og klimatiltak i utviklingsland.
Artikkelen ble sist oppdatert: 08.11.2021
