Du er her:

Internasjonal klimapolitikk

I FN forhandler verdens land om hvordan vi skal løse klimakrisen. Det er enighet om at klimaendringer er alvorlige og at mye må gjøres, men oppgaven med å løse problemet overlates i stor grad til hvert enkelt land.

Historien om klimaforhandlingene

1988

Året klima kom på dagsorden

FNs generalforsamling sier at klimasaken er en "felles bekymring for mennekeheten".
Les mer

1988

Året før hadde Verdenskommisjonen for miljø og utvikling, ledet av Gro Harlem Brundtland, kommet med rapporten ”Vår felles framtid” hvor klimaendringer var en viktig bekymring. 

FNs klimapanel ble også etablert i 1988 for å samle kunnskap om klimaendringer. 

1990

FNs klimapanels første rapport

Klimapanelet sier at våre utslipp trolig skaper global oppvamring ber om en internasjonal klimaavtale.
Les mer

1990

Klimapanelet konkluderer med at menneskeskapte utslipp av drivhusgasser fører til økende global oppvarming. Dette er bakgrunnen for at de ber om en internasjonal avtale om klimaendringer.

1992

"Vi må unngå farlige klimaendringer"

I Rio i 1992 ble verdens land enige om Klimakonvensjonen som slo fast at verden skulle unngå farlige klimaendringer.
Les mer

1992

Klimakonvensjonen er grunnlaget for de internasjonale klimaforhandlingene den dag i dag. Der heter det at verden skal «stabilisere konsentrasjonen av drivhusgasser i atmosfæren på et nivå som unngår farlige, menneskeskapte klimaendringer». Hva som menes med «farlige klimaendringer» er fremdeles gjenstand for diskusjon, selv om klimaforhandlingene i 2011 vedtok at 2-graders global oppvarming i alle fall er farlig.

Klimakonvensjonen slo også fast at det er verdens rike land som må gjøres mest for å løse klimaproblemet. Dette gjør det viktig for utviklingslandene å sikre at dagens klimaforhandlinger bygger på prinsippene fra Klimakonvensjonen.

 

1995

De første klimaforhandlingene

Berlin er vertskap og forhandlingene ledes av tysklands miljøvernminister Angela Merkel.
Les mer

1995

Klimaforhandlingene i Berlin ble starten på veien mot Kyotoavtalen ved å vedta at rike land måtte redusere sine utslipp mer. Denne enigheten skjedde med bakgrunn i FNs klimapanels andre hovedrapport hvor de anslår at utslippene vil øke med 1-3,5 grader innen 2100 og at det blir billig å løse klimaproblemet, for eksempel gjennom mer effektiv bruk av energi.

 

 

1997

Kyotprotokollen

Rike land forplikter seg til å redusere utslippene med fem prosent innen 2012, sammenliknet med hva de var i 1990.
Les mer

1997

Kyotoprotokollen var jurisk bindede for rike land og innførte et eget system for handel med klimakvoter. Norge fikk et klimamål om ikke å øke utslippene med mer enn en prosent i 2012.

2001

USA trekker seg

President George W. Bush trekker USA fra Kyotoavtalen.
Les mer

2001

"Avtale er nå død" sa amerikanske myndigheter. Bakgrunnen for at de trakk seg var at George W Bush nettopp hadde blitt valgt til president og frykten han og Kongressen hadde for konsekvensene for amerikansk økonomi.

2007

Enighet om å lage ny klimaavtale

Klimaforhandlingene på Bali ble enige om at det skal lages en klimaavtale i 2009.
Les mer

2007

"Bali veikartet" ble altså starten på veien mot klimaforhandlingene i København i 2009. En viktig seier for utviklingslandene var at deres klimainnsats skulle være avhengig av økonomisk støtte fra rike land.

2009

Klimatoppmøte i København

Forventningene til klimatoppmøtet i København var enorme, men de aller fleste dro skuffet hjem.
Les mer

2009

Klimaforhandlingene i København endte i fiasko og uten et skikkelig vedtak. I ettertid kan det sies at oppbygningen til klimatoppmøtet bidro til å engasjere flere statsledere i klimasaken, men selve resultatet av møtet var veldig svakt. Les mer om København-forhandlingene her.

2010

Maksimalt to grader

Under klimaforhandlingene i Cancun i 2011 ble det eighet om å begrense den globale oppvarmingen til maksimalt to grader.
Les mer

2010

Dermed har Klimakonvensjonens vedtak fra 1992 om å hindre "farlige klimaendringer" blitt noe mer konkret. Forhandlingene i Cancun vedtok også at rike land skal bidra med $100 milliarder i året innen 2020 for utslippskutt og tilpasning til klimaendringer i utviklingsland. Foreløpig har kun en brøkdel av de lovede pengene kommet på bordet, til stor frustrasjon fra verdens fattigste land.

2011

Global avtale i 2015

Klimaforhandlingene i Durban ble enige om at det senest i 2015 skal vedtas en ny, global klimaavtale for årene etter 2020.
Les mer

2011

Det ble også vedtatt å etablere det Grønne Klimafondet som skal støtte tiltak i fattigere land.

2012

Kyoto2

Det ble enighet om en videreføring av Kyoto-avtalen frem til 2020.
Les mer

2012

I tillegg ble det enighet om at mesteparten av lands overskuddskvoter skal slettes innen 2020. Dette ble vedtatt til stor frustrasjon fra Russland som har mange slike overskuddskvoter.

2013

FNs klimapanels femte hovedrapport

Klimapanelet slår med stor sikkerhet fast at våre utslipp skaper klimaendringer.
Les mer

2013

Klimapanelet er også tydelige på konsekvensene av ikke å kutte utslippene, hvor særlig verdens fattigste vil rammes hardest. Les mer om FNs klimapanels rapport her.

2014

Alle land med klimamål

Klimaforhandlingene i Lima vedtok at alle land skulle levere klimamål for 2030 til FN innen oktober 2015.
Les mer

2014

I disse klimamålene skulle det blant annet beskrives hvordan klimamålet var et rettferdig bidrag. Dette er noe de fleste land, deriblant Norge, unnlot å gjøre. Målene som er lavert danner grunnlaget for klimaforhandlingene i Paris i 2015.
 

2015

Paris 2015

Klimaforhandlingene i 2015 skal bli enige om en ny klimaavtale.
Les mer

2015

Den nye klimaavtalen skal gjelde for alle land i verden, noe som er nytt da det tidligere kun er rike land som har hatt forpliktelser. .

Hvilke land mener hva?