FNs generalsekretær Ban Ki-Moon med miljøvernminister Erik Solheim på Svalbard. Foto: FN/Mark Garten

FNs generalsekretær Ban Ki-Moon med miljøvernminister Erik Solheim på Svalbard. Foto: FN/Mark Garten.

Hva skjer på Ban Ki-Moons klimatoppmøte i New York?

Bakteppet er dystert når mer enn hundre statsledere møtes til ekstraordinært klimamøte i New York den 22. september. Frontene i forhandlingene om en ny klimaavtale har blitt hardere den siste måneden, og avstanden mellom de politiske løftene og hva klimaet trenger blir stadig større. Statsleder-møtet i New York må gi tydelige signaler om økt ambisjonsnivå dersom forhandlingene fram mot toppmøtet COP 15 i København skal komme tilbake på rett spor.

I forbindelse med åpningen av FNs generalforsamling i New York har FNs generalsekretær Ban Ki-Moon innkalt til et eget klimamåte på høyeste politiske nivå tirsdag 22. september. Målet er å bidra til framgang i de fastlåste forhandlingene om en ny internasjonal klimaavtale, som skal sluttføres på toppmøtet COP 15 i København i desember. Møtet finner sted i FNs hovedkvarter, og mer enn 100 statsledere er ventet - blant dem USAs Barack Obama, Kinas president Hu Jintao, Japans nyvalgte statsminister, og en nylig gjenvalgt Jens Stoltenberg.

Les mer

FN: Nettside for klimamøtet i New York

Naturvernforbundet: Krav til Norges innsats i New York (PDF)

The Guardian: Ban Ki-Moon advarer om stillstand i forhandlingene

Følg Naturvernforbundets Bård Lahn i New York på Twitter

Situasjonen i forhandlingene
Hvis Ban Ki-Moon lykkes i å gjøre møtet i New York til et positivt bidrag i forhandlingene fram mot København-toppmøtet, vil det være et sårt tiltrengt lyspunkt i arbeidet med en ny klimaavtale. Etter at Barack Obama overtok som amerikansk president i januar og tunge land som USA, Kina og India før sommeren sluttet seg til målet om å stoppe temperaturstigningen under 2°C, så mulighetene gode ut for å komme fram til en avtale i København. Den siste måneden har imidlertid frontene i forhandlingene blitt stadig hardere, og stemningen er dårligere enn noensinne mellom de rike og fattige landene.

De to vanskeligste og mest avgjørende spørsmålene i forhandlingene er hvor store utslippsreduksjoner rike land skal binde seg til å gjennomføre, og hvordan nødvendige klimatiltak i utviklingslandene skal finansieres. På begge disse områdene er det stor avstand mellom hva de fattigste og mest klimautsatte landene krever, og hva de rike landene så langt har lagt på bordet. Etter at de fleste rike land nå har satt seg utslippsmål for 2020, viser beregninger fra FNs klimasekretariat at de totale reduksjonene i disse landene kan bli så lite som 13 prosent fra 1990-nivå. FNs klimapanel sier at reduksjoner på opp mot 40 prosent er nødvendig for å stoppe temperaturstigningen under 2°C.

Situasjonen blir ikke lettere av at presidentskiftet i USA så langt ikke har gitt noen kraftig endring av landets klimapolitikk. Selv om amerikanske diplomater nå deltar langt mer aktivt og konstruktivt i forhandlingene om en ny avtale, har de ingen mulighet til å love konkrete utslippsreduksjoner før Senatet er ferdig med behandlingen av landets nye klimalov. Det skjer kanskje ikke før etter København-møtet. Loven er dessuten kontroversiell i seg selv: Den gir sammenliknet med andre industriland - rundt 1 prosent reduksjon fra 1990-nivå i 2020 - og den åpner for bruk av tollrestriksjoner som kan føre til en handelskrig mellom USA og store utviklingsland.

På toppen av de svake ambisjonene for utslippsreduksjoner, har de rike landene vært svært lite villige til å diskutere hvor mye penger de vil legge på bordet for å finansiere utslippsreduksjoner og tilpasning til klimaendringene i utviklingsland. EU-kommisjonen la nylig fram et forslag som innebærer at opp til 40 prosent av disse kostnadene må betales av utviklingslandene selv. Dette har ført til at fattige land har blitt enda mindre villige til å diskutere hvilke klimatiltak de kan påta seg i en ny avtale.

Hva skjer i New York?
Klimamøtet den 22. september er ikke en del av de formelle forhandlingene, og statslederne forventes ikke å diskutere detaljene i ulike forslag. Formålet med møtet er å gi verdens ledere en mulighet til å legge fram økte ambisjoner og nye politiske signaler som forhåpentligvis vil hjelpe forhandlingene framover. Et åpningsmøte og et avslutningsmøte skal holdes i FNs hovedforsamlingssal. Her vil Ban Ki-Moon og enkelte spesielt inviterte talere holde innlegg. Mellom disse to plenumsmøtene skal det arrangeres to runder med fire parallelle rundebordsmøter, slik at mindre grupper av statsledere får mulighet til å diskutere direkte med hverandre.

Over hundre statsledere har meldt sin ankomst til klimamøtet, men det er enkelte det knytter seg større spenning til enn andre. Det hvite hus har bekreftet at Barack Obama skal holde en tale, sannsynligvis under åpningsmøtet. Kina har varslet at president Hu Jintao vil holde en viktig tale, der han ifølge Reuters vil annonsere de neste tiltakene og virkemidlene Kina vil innføre i klimapolitikken. Dersom Kina legger fram nye konkrete planer for å begrense veksten i sine utslipp, vil presset øke på USA og Barack Obama, som har langt høyere utslipp per innbygger.

Det er ventet at Japans nyvalgte statsminister Yukio Hatoyama vil bruke anledningen i New York til å presentere et nytt og mer ambisiøst utslippsmål på 25 prosent reduksjon innen 2020. Dette er en vesentlig forbedring fra målet til den avtroppende regjeringen, som ble kraftig kritisert for bare å ville redusere utslippene med 8-9 prosent. Dersom Hatoyama får følge av flere i å love økt klimainnsats, kan dette skape viktig momentum for videre framgang. Norges Naturvernforbund håper derfor at Jens Stoltenberg vil benytte sjansen til å varsle økte norske klimamål for 2020, og bidrag til finansiering av utslippsreduksjoner i utviklingsland i tillegg til disse målene.

Onsdag 23. september har Ban Ki-Moon invitert spesielt utvalgte politiske ledere og organisasjoner til et møte om hvordan en ny klimaavtale kan bidra til å redusere avskoging i tropiske områder. Jens Stoltenberg vil delta også på dette møtet, sammen med blant andre Storbritannias statsminister Gordon Brown og Australias statsminister Kevin Rudd. Etter forslag fra Norges Naturvernforbund og Regnskogfondet har regjeringen lovet å støtte tiltak for redusert avskoging i utviklingsland med inntil tre milliarder kroner i året. Dette har gitt Norge og Jens Stoltenberg en viktig rolle i arbeidet for å stoppe ødeleggelsen av de tropiske regnskogene, og i diskusjonen om hvordan slike tiltak (forkortet REDD) skal inkluderes i en ny internasjonal klimaavtale.

Veien til København
Statsledere som tar turen til USA i september får mange muligheter til å diskutere klima. I New York arrangerer byens myndigheter sammen med FN og flere frivillige organisasjoner "Climate Week", med en rekke møter, debatter og andre arrangementer. I tillegg avholdes flere viktige, men langt mer eksklusive klimamøter i dagene før og etter Ban Ki-Moons toppmøte:

  • "Major Economies Forum" (MEF), som samler de 17 mest klimaforurensende landene, skal møtes i Washington, D.C., 17. og 18. september. MEF ble startet av Barack Obama for å bidra til framgang i forhandlingene fram mot København. Så langt har det kommet lite ut av denne gruppa, bortsett fra enigheten om å støtte togradersmålet under MEF-møtet i juli. Det er ikke ventet at møtet i Washington vil gi nye gjennombrudd, men møtet er viktig ettersom det samler nøkkelland som USA, Kina, EU, India og Brasil. Norge er observatør på møtene i MEF, og de fleste land er ikke invitert i det hele tatt.
  • 19. og 20. september har Danmarks klimaminister Connie Hedegaard invitert representanter for utvalgte land til et møte i den såkalte Grønlands-dialogen. Møtet skal – navnet til tross – avholdes i New York, og er en oppfølging av et møte i Ilulissat, Grønland, tidligere i år. Målet med disse dialogmøtene er å berede grunnen for en avtale i København.
  • 24. og 25. september møtes finansministere fra G20-landene i Pittsburgh, USA, for å diskutere økonomiske spørsmål og håndtering av finanskrisen. For første gang har de også blitt bedt om å diskutere klimaspørsmål og finansiering av klimatiltak. Forberedelsene til møtet tyder på at de rike landene heller ikke her vil være villige til å diskutere hvor mye penger de vil bidra med i en ny klimaavtale. Det har gjort utviklingslandene skeptiske til i det hele tatt å ta opp klimaspørsmål i dette forumet, der de fleste fattige land ikke har mulighet til å delta.

Ingen av disse møtene skal brukes til forhandlinger eller detaljdiskusjoner. De kan bare bidra til en avtale i København gjennom å skape økt politisk vilje hos landene som deltar. Før COP 15 i København gjenstår bare to formelle forhandlingsmøter: Ett i Bangkok, Thailand (28. september – 9. oktober) og ett i Barcelona, Spania (2.-6. november). Dersom Ban Ki-Moons toppmøte i New York eller G20-møtet i Pittsburgh bidrar til økte ambisjoner fra rike land og mer positiv stemning i forhandlingene, kan det føre til framgang under forhandlingene i Bangkok. Hvis de mange mulighetene til å gi nye politiske signaler derimot kastes bort, ser det stadig mørkere ut for en ny klimaavtale i København.