Hva bør Norge prioritere i Poznan?

Norges Naturvernforbund har sammen med Regnskogfondet og Natur og Ungdom gitt klare anbefalinger til miljøvernminister Erik Solheim foran klimatoppmøtet i Poznan.

Klimatoppmøtet i Poznan, Polen, i desember markerer at forhandlingene om en klimaavtale for perioden etter 2012 er kommet halvveis. Situasjonen er fortsatt at "alle venter på alle" og framgangen er liten. Derfor trengs det et klart politisk signal i Poznan som vil gi ny fart til forhandlingene.

COP 14 i Poznan vil arrangeres før USAs nyvalgte president har tiltrådt. Det vil av mange land brukes som en unnskyldning for å hindre framgang i forhandlingene. Men vi har ikke tid til å vente på USA med å gi et tydelig signal om at den rike delen av verden er klar til å trappe opp sin klimainnsats betydelig. Norge og andre rike land må gå foran og love store utslippskutt både innenlands og utenlands.

Dersom den globale temperaturstigningen skal holdes så langt under 2?C som mulig, må verdens samlede klimagassutslipp reduseres med opp mot 85 prosent innen 2050, og utslippene må begynne å gå ned allerede før 2015. For å oppnå dette må rike land redusere sine samlede utslipp med 40 prosent fra 1990-nivå innen 2020. I tillegg må utslippene i de fleste utviklingslandene allerede innen 2020 reduseres substansielt i forhold til dagens prognoser for utslippsvekst.

Det internasjonale klimaregelverket for perioden etter 2012 må altså sikre både reduksjoner for rike land i størrelsesorden 40 prosent innen 2020, og mekanismer som gir betydelig redusert utslippsvekst i utviklingslandene (for eksempel gjennom CDM-liknende prosjekter og bevaring av regnskog) i tillegg til de rike landenes forpliktelser. Dagens Kyoto-avtale lar de rike landene velge mellom å redusere egne utslipp eller å redusere utslippene i utviklingsland, gjennom CDM-mekanismen. En avtale for perioden etter 2012 må forplikte rike land til å gjøre begge deler.

Opp mot 40% reduksjoner i rike land innen 2020
FNs klimapanel anbefaler reduksjoner i rike land på 25-40 prosent fra 1990-nivå innen 2020 for å kunne stoppe temperaturstigningen rundt 2?C. Senere forskning viser at reduksjonsforpliktelsene må ligge i øvre ende av dette intervallet (altså 40 prosent) hvis ikke risikoen for å overstige 2?C skal bli uakseptabelt stor.

I København må alle rike land (dagens Anneks I-land samt enkelte nyindustrialiserte land som Sør-Korea) påta seg reduksjonsforpliktelser som samlet sett reduserer disse landenes utslipp med 40 prosent innen 2020, fra 1990-nivå.

I Poznan må Norge arbeide for at den samlede forpliktelsen for de rike landene som gruppe, skal ligge i øvre ende av intervallet på 25-40 prosent. Videre må Norge foreslå en klausul om at det samlede målet må økes dersom fleksibiliteten i gjennomføring av målet økes.

Ny mekanisme for finansiering av klimatiltak i Sør
I tillegg til egne reduksjoner må rike land finansiere store utslippsreduksjoner i utviklingslandene. Det er behov for en støtte på flere titalls milliarder dollar hvert eneste år til slike tiltak hvis utviklingslandenes utslipp skal kunne reduseres så kraftig som FNs klimapanel anbefaler. I forhandlingene har flere land foreslått å opprette en ny mekanisme for finansiering av klimatiltak i Sør, med ett eller flere store fond som kan finansiere både klimatilpasning og tiltak for å redusere utslipp.

I København må det opprettes en ny, samlet finansieringsmekanisme underlagt FNs klimakonvensjon. Rike land må forplikte seg til å bidra med finansiering til denne mekanismen på en måte som er forutsigbar og stabil, og som kommer i tillegg til egne utslippsforpliktelser og bistandsforpliktelser. Prosjekter for utslippsreduksjoner på nasjonalt nivå i utviklingsland, teknologioverføring, teknologiutvikling og klimatilpasning i Sør må kunne finansieres gjennom mekanismen.

I Poznan må Norge og andre rike land gi prinsipiell støtte til opprettelsen av en ny mekanisme, og til ordninger som vil forplikte rike land til å bidra med finansiering. Selv om detaljene i en ny mekanisme vil måtte diskuteres grundig i de videre forhandlingene, vil tydelig støtte til prinsippet om ny og økt finansiering skape viktig framgang i forhandlingene, og gjøre det mulig for utviklingslandene å begynne å diskutere tiltak for å redusere sine utslipp.

Før Poznan kan Norge bidra til arbeidet for en ny finansieringsmekanisme ved å videreutvikle sitt forslag om auksjonering av utslippsrettigheter, og innlede et samarbeid med land som Mexico, som har foreslått opprettelsen av et nytt fond, for å videreutvikle disse forslagene i fellesskap. 

Full reform av CDM-mekanismen
Dagens CDM-mekanisme bidrar i liten grad til bærekraftig utvikling og teknologioverføring i Sør. I tillegg reduseres effektiviteten til det internasjonale "cap and trade"-systemet kraftig ved at det tillates kvotehandel mellom land innenfor og utenfor den fastsatte utslipps-"cap". Det må derfor gjennomføres en full reform av CDM-mekanismen.

I København må CDM-mekanismen bygges om til en mekanisme som fordeler støtte fra den nye finansieringsmekanismen under FNs klimakonvensjon (som beskrevet over) til konkrete reduksjonstiltak i utviklingsland, både enkeltprosjekter og tiltak som omfatter hele sektorer.

I Poznan må Norge arbeide for at det skal foretas en mest mulig omfattende reform av CDM, og at CDM-mekanismen bør kunne utvides til å omfatte hele sektorer i enkelte land. 

Sikker finansiering av regnskogsbevaring
Det er svært viktig at klimaregelverket for perioden etter 2012 reduserer utslippene fra avskoging i tropiske områder. Rike land må sørge for stabil finansiering av tiltak for redusert avskoging (REDD) i tillegg til de rike landenes egne utslippsforpliktelser. Dersom REDD-tiltak blir en del av kvotemarkedet, slik CDM er i dag, vil de rike landenes reduksjonsmål måtte økes til betraktelig mer enn 40 % for å sikre at REDD-tiltakene kommer som et tillegg, noe som virker lite sannsynlig. Beregninger viser dessuten at selv om markedet tas i bruk, vil det neppe kunne dekke mer enn rundt 1/3 av kostnadene ved å halvere avskogingen i 2020, og 11-19 milliarder USD vil fortsatt måtte skaffes uavhengig av markedet.

I København må det settes opp et system for finansiering av REDD-tiltak nivå i utviklingsland, for eksempel gjennom en ny finansieringsmekanisme for utslippsreduksjoner i Sør (som beskrevet over). Støtte må utbetales til gjennomføring av nasjonale planer for redusert avskoging basert på målbare og verifiserbare resultater. Ivaretakelse av rettighetene til urfolk og andre skogboende folk må være en forutsetning for støtte til ethvert REDD-tiltak.

I Poznan må Norge støtte EU-kommisjonen på at REDD-tiltak må holdes utenfor kvotemarkedet fram til 2020, og arbeide for å få på plass andre sikre finansieringskilder for REDD. Norge må videre foreslå å basere REDD på FNs erklæring om urfolks rettigheter og andre relevante internasjonale avtaler.

Rike land må redusere flyutslippene
Norge arbeider for at utslipp fra internasjonal skipsfart skal reguleres gjennom en egen bestemmelse som omfatter alle land. Utslipp fra flytrafikk er imidlertid i en helt annen kategori: Disse utslippene kan enkelt gjøres til en del av hvert enkelt lands utslippsregnskap, basert på drivstoffsalg. Dermed vil land som har en utslippsforpliktelse (Anneks I) også måtte redusere utslippene fra internasjonal flytrafikk til og fra landet. Et slikt system vil foreløpig ikke dekke flytrafikk fra land utenfor Anneks I, men dette gjelder bare 1/3 av internasjonal luftfart.

I København må salg av drivstoff til internasjonal luftfart regnes inn i de enkelte lands utslippsregnskap, slik at ansvaret for utslipp fra internasjonale flygninger tildeles landet som flygningen går fra

I Poznan må Norge legge fram et forslag om dette. Et slikt forslag vil samtidig gi taktisk drahjelp til det viktige arbeidet Norge gjør for å få på plass en global regulering av utslipp fra skipsfarten.