Klimarettferdighet mellom nord og sør

Vi vet at verden må kutte utslippene dramatisk, men hvordan skal kuttene fordeles? Kan klimatiltak bidra til en mer rettferdig global fordeling? Rettferdighet og fordeling er kjernespørsmål i de internasjonale klimaforhandlingene.

Med rundt 20 prosent av verdens befolkning forbruker de rikelandene rundt 80 prosent av verdens ressurser. Det er detteforbruket som i stor grad er årsak til de klimautfordringene vi nå står foran, og de rikeste landene står for rundt halvparten av verdens klimautslipp.

Når FNs klimapanel sier at utslippene må reduseres med opp til 85 prosent innen 2050, ser vi at ikke bare de rikeste landene må kutte drastisk, men også andre land.

Kina hadde i 2005 ca 15 prosent av verdens utslipp, mens India hadde nesten 5 prosent. Utslippene fra disse vokser. Utslippene per hode i disse landene er likevel relativt lave, med 3,8 tonn per person i Kina, og 1,6 tonn i India.

Norske utslipp
Norges bidrag til de totale globale utslippene er relativt beskjedent, men regnet per hode er Norge høyt oppe på utslippslisten, med cirka 11 tonn. En nordmann slipper hvert år ut rundt 10 ganger mer enn en person i for eksempel Mosambik eller Togo.

I tillegg kommer utslippene Norge er ansvarlige for gjennom oljen vi eksporterer til andre land.

Dette gjenspeiler den urettferdige globale fordelingen. De fleste er enige i at samtidig som de globale utslippene må kuttes, må land i sør få mulighet til vekst.

Forurenserne kutter mest – eller likt til alle?
Tradisjonelle miljøavtaler tar utgangspunkt i dagens utslipp og fordeler prosentvise utslippsreduksjoner. For å komme fram til en rettferdig fordeling av kutt har det vært foreslått å regne ut hvor mye de globale utslippene kan være for å nå målet om å begrense temperaturstigningen til to grader, og så fordele dette med en lik utslippskvote på alle verdens innbyggere (utslipp per person).

Et anslag viser at 85 prosent kutt av utslippene fra 2000 til 2050 vil gi en ramme på cirka 0,7 tonn per person med dagens befolkning, og cirka 0,5 tonn med FNs anslag for befolkningstall i 2050 (8,9 mrd mennesker).

Siden det er få land som ligger under 0,5 tonn CO2 per person, vil en slik ordning gi lite rom for vekst – selv for de som trenger det mest.

Man kan også tenke seg en tilnærming der det regnes ut hvor mye landene har bidratt til klimaendringer historisk, og så fordele forpliktelser ut fra dette. Dermed må de som har sluppet ut mye i mange tiår ta større og raskere kutt enn nye utslippsland.

De rike må ta større ansvar
Hvilken løsning man enn lander på, så må de rike land ta ansvar for kraftige utslippsreduksjoner. Samtidig må de bidra til en karbonlav utvikling i land i sør.

Betydelige utslippskutt i de rike landene vil være sentralt i de internasjonale klimaforhandlingene. Det skaper ikke akkurat tillit mellom forhandlingspartnerne når rike land ber sør om å begrense veksten i utslippene, mens de selv stiller opp med beskjedne kutt.

Energisparing – effektivt både i sør og i nord
De rike landene er også blant de som sløser aller mest med energi, og som må legge om sitt energiforbruk. Fornybar energi står i dag for kun 10 % av den globale kommersielle energiforsyningen, atomkraft for en tidel og fossil energi for 80 prosent.

Fornybar-andelen i det kommersielle markedet må økes. Men det avgjørende tiltaket blir likevel å bruke energien mer effektivt i hele verden.

 De fleste vil tenke at fattige land ikke har noe å spare, men også her kan enkle tiltak gi store resultater. Sør for Sahara er det vanlig at rundt 90 prosent av befolkningen bruker biobrensel som eneste energikilde. Når man brenner tre og gjør det om til trekull, går 80 – 90 prosent av energien i det opprinnelige trevirket til spille. Når man så bruker trekullet til matlaging i åpne ovner, tapes ytterligere 80-90 prosent.

På denne måten sitter familien igjen med 3-4 prosent av det opprinnelige energiinnholdet i veden, og har brukt energi tilsvarende rundt 15 000 kWh årlig, som tilsvarer energiforbruket til mange norske familier.

Mer effektive ovner vil kunne redusere energiforbruket til det halve, spare skog og dermed gi klimaeffekt.